Innlandshavnebyer er sjelden kost i Norge. Én av landets to best bevarte ligger i Snåsa. Viosen i enden av Snåsavatnet var stedet der dampskipet la til. Her var det liv og røre, og byaktig bebyggelse med over tretti bedrifter langs gata i «byen». De fleste slike små samfunn har endret seg gradvis opp gjennom årene. I Viosen var det annerledes. Her har tida stått stille, og det av en helt spesiell grunn: Trasevalget til jernbanen. Da toglinja nådde Snåsa, ble det slutt på vannet som kommunikasjonsvei, og hvem ville vel holde til nede ved vannkanten når stasjonen lå lengre opp i lia?

Viosen slik innlandshavnebyen så ut før jernbanen kom til Snåsa. Foto: T.Næss/Snåsa historielag

- Dampbåten kjørte sin siste tur da det første lokomotivet tøffet inn på stasjonen 30. september 1926. Kaptein Pedersen hengte opp kapteinslua den kvelden og tok den aldri på igjen, forteller Truls Eggen, en mann du snart skal få høre mer om.

Sentrum ble flyttet opp til stasjonen, og husene i havnebyen ble aldri modernisert. Det er derfor Viosen aldri fikk samvirkelag med flatt tak eller andre bygg med stål og betong. Her er opprinnelig arkitektur og reguleringsplan beholdt. Ikke dermed sagt at alt har vært idyll. Prisen for fraflytting er ofte høy og kan oppsummeres med ett ord: forfall.

Den gang da: Dette var utgangspunktet - etter at trærne som sto rundt og delvis i huset var tatt ned. Truls tar en kaffetår og aner ennå ikke hvor mye arbeid som faktisk ligger foran ham. Foto: Privat

Som Askeladden

Det er mange i Snåsa som snakker om at Viosen har fått nytt liv etter at det gamle garveriet nærmest gjenoppstod fra de døde bygningers evige jaktmarker. Når vi svinger av fra riksvei 763 og kjører inn det som en gang var hovedgata i innlandshavnebyen Viosen, ser vi ei grå flette og et varmt smil. Begge deler tilhører Anne-Britt Eggen, som møter oss utenfor det gamle garveriet. Eller rammeverkstedet. Urmakerforretningen. Regnskapskontoret. Motorsagverkstedet. Dette huset har vært brukt til mye opp gjennom årene som er gått siden byggeåret 1881. Bevaringsverdig, ja. Bevart? Tja. Ivaretatt? Nei.

Området er et spesialverneområde, og akkurat dette huset er Snåsas eldste industribygg, men på et tidspunkt var det ingen som hadde bruk for det lenger. Dermed ble det stående til nedfalls, helt til eieren en dag spurte Anne-Britt om hun kunne tenke seg å prøve en redningsaksjon.

LES OGSÅ: Mens noen er tiltrukket av tanken på å redde gamle bygg, vil andre helst starte med blanke ark. Britt Kristin og Roger på Melhus ville starte helt fra bunnen av.

- Jeg er veldig glad i kulturminner og gamle hus, og etter å ha tenkt meg litt om, og diskutert det med Truls, fant jeg ut at vi skulle gi det er forsøk. Vi visste ikke om det ville gå, og hva vi eventuelt skulle bruke huset til, men hadde veldig lyst til å redde det.

Truls, det er altså ektemannen. Uten ham hadde det ikke gått. Men det var behov for mer hjelp.

Installasjon: Gamle bruksgjenstander er blitt et installasjonsgjerde mot bekken. Ringene er fra gamle vedkomfyrer, mens hestekrybber på høykant er et effektivt vindskydd for lyktene som står under hver sin jerngryte. Foto: Guro Kulset Merakerås

- Anne-Britt er litt slik som Askeladden. Hun er veldig flink til å finne gode hjelpere, smiler Truls. Det kunne saktens trenges, i og med at det skulle vise seg at huset hang sammen bare på grunn av to innervegger av tømmer. Grunnmuren hadde rast ut. Syllstokken var råtten. Gulvåsene likeså. Vinduene var knust eller hadde falt ut. Et tre vokste inn i huset. Hadde det ikke vært for at takplatene faktisk var tette, ville det ikke vært noe igjen å redde. Men sammen med snekkere og tømrere Bjørn Holumsnes og Øystein Mossing, startet de arbeidet.

Dobbeldør og vindu skaper kontakt mellom rommene i Garveriet. I vinduet henger dukkeklær til pynt - en av mange artige detaljer Anne-Britt har fått på plass. Foto: Guro Kulset Merakerås

Lokalsamfunnets kulturarv

«No hi du bynt på. Da e’ det bare å fuillfør». Det var beskjeden fra Øystein de gangene Anne-Britt lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet. For de tankene kom i løpet av de fem årene det tok å sette i stand første etasje.

- Det ville være løgn å si at tanken på å gi opp aldri streifet meg, sier hun, og høster et overrasket blikk fra ektemaken.

- Klart det ikke var snakk om å gi opp, for helsike! Truls fikk ekstra guts av alle som mente at prosjektet var umulig å gjennomføre. Dette skulle de greie. Sammen.

Det har vært et felles prosjekt, og akkurat det aspektet setter de pris på begge to. Som henholdsvis rådmann og sykepleier i kommunen har de hatt veldig ulike arbeidssituasjoner, og muligheten til å samarbeide mot et felles mål på fritida, har vært viktig for paret.

Truls og Anne-Britt Eggen visste ikke hva som lå foran dem da de overtok garveriet i Snåsa.

- Vi var i en fase av livet der vi hadde tid og mulighet til å bruke mye tid på dette. Ungene hadde flyttet ut og barnebarna var ennå ikke født. Dermed kunne vi legge mye krefter i denne bevaringsjobben. Jeg ser på det som mitt bidrag til å ta vare på lokalsamfunnets felles kulturarv. Ett bygg er jo bare en liten brikke, men hvis akkurat dette bygget hadde falt, ville liksom veggen i gata falt ut. Det synes jeg ikke at jeg kunne se på, sier Anne-Britt.

Velkommen: Rønna Anne-Britt Eggen overtok har fått et nytt liv, og flere snåsninger vi pratet med mener at Garveriet har gjenopplivet hele Viosen - den gamle innlandhavnebyen i Snåsa. Foto: Guro Kulset Merakerås

Noen velger å reise mye i denne livsfasen. Noen kjøper en ny bil.

- Hver og en må finne ut hva en vil holde på med, og bruke penger og tid på, sier Anne-Britt. Hun og Truls valgte dette prosjektet.

FIKK DU MED DEG DENNE SAKEN: Bli med inn hos festivalsjef Hill-Aina

Visste ikke hva de gikk til

Det ble et voldsomt arbeid.

- Som så mye annet i livet, var det bra vi ikke visste hva vi gikk til, humrer Truls. Han har tørrmurt grunnmuren på nytt, etter å ha saumfart området for egnet stein. Har tatt opp hver gulvplanke og skurt og bearbeidet dem for hånd før gulvet ble lagt på nytt. Lignende prosesser har det vært over hele fjøla.

Skiferhelle: En gigantisk skiferhelle står på veggen i det såkalte butikkrommet. Det måtte sveises solide fester da steinen skulle forfremmes fra gulv til vegg.

Fra 2010 til 2015 la paret ned mange tusen arbeidstimer. Fortsatt uten å vite helt hva bygget skulle brukes til. Det var regulert til næring, så noen bolig kunne det ikke bli. Men hva slags næring?

- Det kom mye folk bortom og pratet mens vi jobbet. De lurte på hva vi holdt på med, og hva dette skulle bli. Jeg sa som sant var, at jeg ikke visste, og spurte hva de tenkte om saken. «Det må bli en kafé» var det vanligste svaret. Et samlingssted nede ved vannet, med uteservering på sommeren, det ville snåsningene ha. Og det har de fått. Garveriet er blitt kafé, bruktbutikk og galleri, og Anne-Britt holder sesongåpent på sommeren og i førjulstida.

Aviser som har fungert som isolasjon har kommet til heder og verdighet bak glasset fra et tidligere butikkvindu. Nå fungerer det som underholdende lesestoff i yttergangen. Foto: Guro Kulset Merakerås

En gang lå slakteri, garveri og skomakerverksteder på rekke og rad langs veien, og sørget for at ressursene ble utnyttet helt og fullt. I dag er tidsbildet et annet, men ressursutnyttelse har vært et viktig stikkord også for Garveriets redningskvinne.

- Det var en viss økonomisk risiko forbundet med å gå løs på dette, og vi har ikke fått noe tilskudd av noe slag, så vi måtte selvsagt holde utgiftene under kontroll. Da blir du kreativ og må se hva du får til med det du har, sier Anne-Britt. Etter resultatet å dømme er det ikke så rent lite som er mulig.

LES OGSÅ: Nytt hus ble for kjedelig for Anne Marte Høgsnes.

Bruktbutikk og pynt: I kombinasjonen kafé og bruktbutikk, har Anne-Britt valgt å innrede med varer. Alt hun pynter med er også til salgs.