Ingen skulle være i tvil om at O.L. Røske holdt til i Olav Tryggvasons gate 45, og at det var kolonial-, mel- og fetevarer å få kjøpt. I speilglassrutene var det tydelig kunngjort at forretningen dessuten førte tobakk og sigarer, frukt og vin, kaffe og te, sjokolade og krydder. Ole Ludvig Røske hadde nettopp flyttet butikken til vestre ende av denne gata fra et lokale i Jomfrugata og ville signalisere sitt nye tilholdssted, på hjørnet mot den smale Gjetveita. Kloss inntil, i nr. 47, lå Axel Kroglunds forretning, som i flere år hadde handlet med manufaktur, og som nå i tillegg hadde tatt inn sko i vareutvalget.

LIKTE DU DETTE? Les alle sakene våre fra Før og nå - serien.

Dermed hadde Johs. Grilstads Eftf. fått en ny konkurrent. Denne forretningen, i nr. 43 på østre side av Gjetveita hadde lenge vært en spesialbutikk innen skinn- og lærvarer, drevet av Johannes Grilstad. Med John Silseth som ny eier hadde forretningen de senere årene begynt å ta inn skotøy, både håndsydde og fabrikkproduserte sko. Skobutikkene hadde kommet for fullt i Trondheim i løpet av de første årene av 1900-tallet, etter at dette i alle år hadde vært skomakernes marked. Byen var «full av» skomakere, som nå med et stadig større salg av fabrikksko mistet en vesentlig del av sin omsetning og gradvis gikk tilbake i antall.

En av byens gamle skomakere var Mathias Olsen, som ennå en tid hadde sitt verksted i bakgården bak Kroglunds forretning før han la ned virksomheten som så mange av sine yrkesbrødre. Ulike håndverk hadde en sterk tradisjon i dette området av byen, der bebyggelsen i seg selv bar på mye historie og tradisjon. Gårdene mellom Munkegata og Prinsens gate berget i bybrannene både i 1841 og 1842, og de nedre gårdene slapp også unna den forrige storbrannen i dette området, i 1717. Dermed må en tilbake til bybrannen i 1708 for å finne nedbrente gårder langs dette gatepartiet, selv om en viss nybygging og fornyelse skjedde opp gjennom årene her som ellers i byen.

Håndverkerne i Gjetveita hadde håndtert ild med den største forsiktighet. Her foregikk fra langt tilbake i byens historie smelting og forming av metall, noe som også er bakgrunn for navnet på veita, der forstavelsen Gjet- kommer av verbet å gyte, et gammelt ord for å støpe. Dette var en ildsfarlig virksomhet, som i gammel tid derfor var lagt utenfor tettbebyggelsen. Langs Gjetveita, videre opp Bersvendveita og i en bue mot Munkhaugveita (Sverdfegerveita) lå gjørtlernes og smedenes verksteder på rekke og rad. I 1912 var dette for lengst historie, og «Gjedveiten» var fylt av småbutikker og andre virksomheter, som også skiltet sine tilbud for dem som tok seg inn i den trange passasjen.