- I morgen? Jeg har én avtale klokken 10.
Ellers er jeg ledig.
- Er ikke du en travel forretningsmann?
- Nei, nei. Målet mitt er å våkne opp hver morgen og ikke gjøre noen ting! Hele administrasjonen i H2 er bare én fyr, og han prøver å ikke ha noen avtaler! Hahaha!
Henki Ofstad. Frisørmillionær, H2-sjef og eier av hårpleiekonsernet House of Beauty. For noen kjent som «Henki Penki», popartisten som aldri slo gjennom.
Nå har han nettopp bikket femti og cashet inn et større millionbeløp etter å ha kvittet seg med H2-bygget i Thomas Angells gate.
Ikke minst har han rukket å få flere enn Olavshallens direktør til å sperre opp øynene med sitt siste stunt: Den gule og glorete lavprissalongen «Analla Frisør», som lyser opp i førsteetasjen i kulturkvartalet Olavshallen. Frisør. Beautysalong. Thaimassasje.
Henki Ofstad flirer.
Underskudd «annethvert halvår»
Sju timer etter at han solgte H2-bygget til E.C.Dahls Eiendom for et større millionbeløp onsdag i forrige uke, satte han seg på flyet til London for å dra på visning i fasjonable Holland Park. Det fornemme strøket som huser kjendiser som David Beckham og Simon Cowell, med Elton John like borti hugget, har han hatt et sterkt forhold til siden han bodde der som attenåring. Nå er han et skritt nærmere en mangeårig drøm: Å bo halvparten av tiden i London, og halvparten i Trondheim.
- Når folk blir pensjonister, vil de dra til Syden. Jeg vil dra til London! Se nye ting, oppleve kultur og besøke nye butikker!
Knapt et døgn er gått siden han landet fra sin siste London-tur. Nå traver Henki Ofstad inn og ut av H2-salongene i Thomas Angells gate, selve «frisørgata» i Trondheim, med Ukeadressa på slep.
- Synnøve! Deg må vi ha bilde av!
Ofstad bykser inn i en av sine fire salonger.
Morens kusine og H2-ansatt gjennom 24 år, Synnøve Haagensen («hun elsker å fortelle at hun skiftet bleier på meg»), gir sjefen sin en god klem. Hun får knapt inn et ord der sjefen kjører på med den ene historien etter den andre.
- Se på Jørn her, sier han og peker på sin bandkompis gjennom mange år, Jørn Venaas, bak kassa i salongen.
- Han fikk jobb som klesselger da jeg drev butikken Warehouse på Trondheim Torg.
Butikken «gikk med underskudd annethvert halvår». Bak kassa sto Jørn som selger, instruert av Henki til nærmest å ignorere kundene og heller fordype seg i en bok. Det hadde han nemlig observert i en sykt trendy butikk i London.
- Men Jørn leste ikke akkurat Hemingway. Han satt med et gitarblad oppslått, med et «voksenblad» inni der igjen, flirer han sammen med Jørn og Synnøve.
Etter tre år ble butikken lagt ned på en lørdag, før den gjenoppsto som frisørsalong mandagen etter. Og Jørn? Butikkmedarbeider på lørdag, frisør på mandag.
«Omskolert», knegger de.
Petter Wavold i pandadrakt
Tusen ideer og et oppkomme av prosjekter, inspirert av nye trender han snapper opp i London og Las Vegas. Ideen om fire frisør- og skjønnhetssalonger tett i tett i samme gate, snappet han opp i Covent Garden, der det kjente merket Paul Smith hadde fire klesbutikker med ulike konsepter vegg i vegg. Det måtte Trondheim ha, tenkte den anglofile trondhjemmeren, som til daglig kjører en strøken Bentley. Han gjorde som han alltid gjør når han får en av sine mange fikse ideer: Plugger inn tunnelsynet og gir full gass. Slik fikk Trondheim den ene særegne salongen etter den andre utover nittitallet. Den blå K to M-salongen, der kunstneren He Marli fikk frie tøyler til å gjøre noe «crazy» med salongen, vekker oppsikt den dag i dag, selv om det rennende «blodet» fra veggene er borte.
Her dukket Mr Sideburs Barbershop opp i 1988, og etter hvert byens første barnefrisørsalong «Bongo Pingo», som fristet med ballonger, trylleshow og en frysedisk full av is.
- Åh, den stanken når du åpnet døra til salongen, ler Henki Ofstad og vifter med hendene foran ansiktet. De små kundene greide ikke alltid holde seg i frisørstolen.
Barnehageunger ble invitert flokkevis til salongen, der Henkis gode venn, nylig avdøde Paul Rocks, stilte med trylleshow hvert kvarter. I et av numrene tryllet Rocks frem Henki, som spratt frem i kanindrakt, etterfulgt av kompisen Petter Wavold, kjent for låta «Æ længte hjæm», iført pandadrakt.
Rocks var hans siste, faste frisørkunde.
- Han døde for en måned siden. Han var den siste mohikaner, med en god åttitallssveis, smiler Henki.
Henki Penki
18 år gammel flyttet han til London for å gå frisørskole. Sammen med to andre gutter og femti jenter («rene julekvelden!») bodde han på Kristelig Forening for Unge Kvinner (KFUK) i Holland Park.
I London prøvde han å slå gjennom som popartisten Henki Penki. «Målet er å bli en syngende frisør med en million kroner i banken», uttalte han friskt til Adresseavisen. 'I reportasjen «Stjerne før han er 26?» to år senere var Henki Penki blitt til Point of Pleasure og klar på ambisjonene: «Innen jeg er 26, skal jeg bli popstjerne internasjonalt». Større enn Aha. Han hadde sikret sin første spillejobb som 11-åring i bandet Stratos, og vært keyboardist i diverse band senere i tenårene.
15 år gammel turnerte han i Nord-Norge med «Army». Nå uttalte den unge musikeren at han slett ikke hadde trua på småskala samfunnshus landet rundt: «Jeg tror ikke på å spille blant folk. Tror det lønner seg å ha litt avstand. Ikke vise seg offentlig og heller satse på videoer». Han siktet mot de største scenene.
Vel hjemme fra London i 1986 begynte han å jobbe i morens herrefrisørsalong Amo på Nordre. Samtidig fikk han kontrakt med plateselskapet CBS. På innspilling i Oslo syntes han ikke stort om den litt «bondske sangersken» som spilte inn plate samtidig.
Sissel Kyrkjebø solgte til gull. Selv solgte han bare «til spon», som han sier. Null og niks.
- Jeg hadde avtale om å lage fem plater med CBS, men ringte dem og sa: Dette solgte til sponplate. La oss bare droppe det.
Henki la musikken på hylla, og konsentrerte seg om hår. For fem år siden dukket det plutselig opp et ekstra keyboard på scenen da Henkis gamle bandkompis Petter Wavold skulle opptre på Ørlandsdagene.
- Hva er det, spurte Wavold en i bandet.
- Den er Henki sin. Han har visst aldri sluttet han, fikk han til svar.
Henki Ofstad hadde bare tatt tyve års pause.
Ingenting gæli. Kun tjokk!
Var du kul i Trondheim på åtti-nittitallet, klippet du deg i en av Henkis salonger, sies det. I flere år jobbet han i frisørsalongen Capo inne i det som het Retro-senteret, der han forøvrig solgte Dr. Martens-sko som den første i Trondheim.
Med saksa i hånda var han iøynefallende i sorte lakksko, skinnbukse, hvit blondeskjorte og sort paljettsmykke, gjerne kronet med en kosakklue på toppen. Godt inspirert av Londons transebutikker der han hadde sikret seg mer enn ett eksentrisk plagg. Og håret? Sort og rett til værs den ene dagen, langt og oransje i hestehale med silkesløyfe den andre dagen.
- De som kjenner deg fra den gangen, beskriver deg som en «it»-fyr?
- Altså, hvis vi snakker om forfall, så er jeg oppskrifta på det. Hæ? Hehe! Da jeg var yngre var jeg en ganske slank og handsome kar. Så flyttet jeg til London, og oppdaget hamburger. Jeg spiste det til frokost. Du kan skrive at jeg anser meg selv som århundrets største forfall.
- Det var brutalt sagt.
- Det er fakta! Da jeg passerte tredve, begynte jeg å selge hårpleieprodukter. Da får jeg tunnelsyn: «Jeg skal bli best i Norge, best i Sverige, best i Danmark!» Så kjører jeg bare på, det blir masse stress, arbeid døgnet rundt og dårlig kosthold. Jeg ble tykkere og tykkere.
Helsa er hovedårsaken til at han nå «tar ned» businessen en smule, ved å selge H2-bygget med 25 hybler oppover etasjene, og flagget ut distribusjonen av hårprodukter og sjampo i selskapet Warehouse AS til Sverige.
På det meste har kjeden hatt 50 salonger over hele landet, de fleste frittstående. H2-salongen i London la de ned etter sju år. Nå driver han kun i Trondheim.
- Det dere har sett i dag, salongene, er venstrehåndsarbeidet mitt. Jeg har brukt all min tid på å bygge opp varemerkene Tigi og Fudge i Norge, Sverige og Finland. Jeg startet med å ha lager på toalettet i kjelleren her. Vi har holdt til i Trondheim og jobbet internasjonalt.
Han tar en liten pause.
- Nå er det en dårlig unnskyldning, mange forretningsfolk klarer kunststykket å være i toppform og drive business. Men jeg har aldri vært noe sporty av meg, og hatt litt dårlige vaner fra starten av. Jeg er sykelig overvektig, men heldigvis har jeg ikke høyt blodtrykk. Ikke diabetes. Ingenting gæli. Kun tjokk!
London calling
Vi har trålet opp Nordre gate, passert en H2-salong til høyre og en til venstre og stukket innom Mercursenteret. Der ligger enda en frisørsalong, samt en barbershop der sønnene hans på 21 og 22 år («Jeg pleier å si at det er ni måneder og et kvarter mellom dem!») jobber.
Henki har gått foran, og blitt stoppet av kjentfolk på gata to ganger. Nå har vi landet i hver vår stol på det glisne kontoret han «aldri bruker» i andre etasje på H2-bygget, der han tidligere drev frisørskole. Selv om bygget er solgt, skal han fortsette å leie. Det er salget som gjør at han kan sitte her med stjerner i øynene og snakke om sitt forestående leilighetskjøp i London.
Én gang i året tar han med seg et tyvetalls H2-ledere på sine såkalte «Look and Learn»-turer til London for å få nye impulser og snappe opp trender. Her traver de Londons gater mens Henki viser vei til nye butikker og fancy spisesteder som Gordon Ramseys restaurant, Hakkasan og Café de Paris. Få en god opplevelse, sjekke servicen, lære av de beste. I fjor fløy han tyve H2-ledere til Las Vegas for å vise dem noe av det han selv har sett på sine åtte-ni turer de siste ti årene.
- Galskapens fyrverkeri! utbryter han om Las Vegas.
- Jeg kan ikke tenke meg en mer toillat plass!
I Vegas stappet han hele følget inn i en limousin som fraktet dem rundt mellom blinkende neonlys og til storslåtte show, der sjefen sjøl sovnet med hodet på scenen en kveld.
Under årets London-tur, på vei tilbake til flyplassen, proklamerte han følgende over mikrofonen på flybussen: De som tør å stille seg foran på flyet tilbake og synge H2-sangen («Håååå Toooo», etter melodien av Glade jul), skulle få en tur til Las Vegas. De ansatte så på hverandre, visste ikke hva de skulle tro. Vel om bord på flyet lot to unge frisører det stå til. Som sagt, så gjort. All inclusive, hilsen sjefen.
Får han en idé, lar han det stå til. Som da han ga arrangørene av en hårmesse i Oslo spektrum bakoversveis etter å ha puttet en tamburinspillende fyr iført gul tanga og sorte lakksko på scenen under en hårvisning. Nei, Henki Ofstad angrer ingenting. Han har hatt det veldig gøy på veien.
- Jeg bruker å si: «The shampoo doesn´t only wash my hair. It also makes me see the world»!
En jordnær snobb
Tyveårene var kurant. Tretti var okei. Førti var for så vidt greit det, og, men femti…
- Da vet du at det bare er ti år til du er seksti.
70 vidt forskjellige kompiser, fra næringslivsfolk til musikere og diverse eksentrikere han er blitt kjent med gjennom livet, troppet i sommer opp hjemme hos ham og samboer Vibeke for å feire femtiårsjubilanten. Noen fløy inn fra London, én hentet han selv fra en psykiatrisk institusjon. Henki kan spise middag med en forretningsadvokat den ene dagen, og snakke lenge med en som har mistet grepet den neste, for så å invitere begge til middag sammen. «Ekstremt fordomsfri», ifølge venner.
- Jeg kjenner mye rare folk, sier han selv. Men du finner meg aldri på noe nettverks- eller næringslivstreff.
De neste ti årene skal han bruke på å gjøre salongene i Trondheim bedre. Samtidig er han i ferd med å etablere et engelsk hårmerke i samarbeid med en brite. Produktet, som han ikke vil navngi ennå, skal ha hovedsete i England, men lanseres flere steder. Resten av tida skal han bruke på helsa. To ganger i uka bokser han i trondheimsklubben Trym, side om side med up and coming-boksere som Anders Eggan og Simen Nysæter.
- Dét er komikveld, det, ler han. Dem – og meg!
Hans personlige trener insisterer på at han må trimme når han er ute reiser. Da han nylig bodde på et hotell uten treningsrom, troppet han opp på fasjonable The Harrods i shorts og joggesko og ba om en treningstime («det var rabatt»).
- Hva slags forhold har du til penger?
- Pænga?
Han sukker.
- Hva skal jeg si, da? Jeg har aldri oppfattet meg selv som rik. Jeg har konstant holdt på med butikk, og det har gått opp og ned. Plutselig finner jeg ut at jeg skal investere i noe og gjør det uten å tenke på at jeg kan gå i underskudd, som den klesbutikken på Torget. Nå har jeg prøvd å justere meg litt ned, ved å selge denne gården og fusjonere sjampoen. Jeg tror jo ofte at det verste kan skje, at det kan bli krig mellom Trump og han kameraten Kim, sier han og legger ut om finanskrisene i 88 og 2008, sier han er opptatt av å sikre seg nå som han er femti.
- I tilfelle alt går til helvete?
- Ja. Ja. Men det som trigger meg, er å våkne opp om morran og gjøre ting jeg synes er artig å holde på med!
- Men Harrods, limousin i Las Vegas. Har du en hang til luksus?
- Jeg er en kamuflert snobb, sainnt! Haha! Men det er ikke noe luksusliv jeg lever. Limousin i Vegas er billigere enn taxi, og praktisk da man får plass til alle - og moro. I bransjen jeg er i handler det om å hente inn nye trender, dra på hårshow og slikt. Det er jo glamour i det, men egentlig er jeg jordnær eksentriker, humrer han.
Så kommer han på at jo, han blir nok gjenkjent i luksusbutikken Montblanc på The Harrods.
I et naust på Lauvøya
Moren Anne Mari Ofstad dannet selve grunnlaget for H2-kjeden, da hun i 1983 startet herrefrisørsalongen Amo på hjørnet mellom Dronningens gate og Nordre gate. Far Sigmund jobbet som lærer, spilte trompet i Divisjonsmusikken, Forsvarets musikkorps, og bisto med det administrative i frisørsalongen. På hverdagene var det han som kom først hjem til rekkehuset på Valentinlyst, og laget middag til Henki og lillebror Kim Ofstad, musiker og tidligere D´Sound-trommis. Det ble en tøff tid da faren døde av kreft i 1996. Henki hadde nettopp blitt far til to små gutter. Salongene krevde sitt.
- Vi hadde en nyfødt og en på ett år. Jeg måtte bare gi full gass, sier han.
Etter hvert raknet forholdet til guttenes mor.
- Hun gjennomskuet meg! Hun ville ha en familiekaill, men fikk en arbeidsnarkoman, sier han med glimt i øyet. De siste seksten årene har han vært samboer med Vibeke Øwre, som også jobber i H2.
Somrene tilbringer han i havgapet på Lauvøya i Åfjord. Hit har han også tatt med H2-gjengen på «Look and Learn»-turer. I kontrast til London og Las Vegas drar han med seg de ansatte i naustet til en lokal bekjent, der de får servert fiskesuppe og hører på trekkspillmusikk. Eller til Stokkøya for å spise god mat og få inspirasjonsforedrag om å drive trendy ute i havgapet. Brødrene Ofstad har tidligere trommet sammen Chakka Råkka Lauvøyfestival, der Petter Wavold og Casino Steel har prydet plakaten.
- Petter vil gjerne at vi fortsetter med festivalen, flirer han, det er den eneste plassen folk gidder høre på ham lenger!
Heimert
Kremmerånden kom tidlig, noe broren Kim oppdaget en dag han fant rommet sitt ribbet for alt som var av interesse. Årsak: Henki arrangerte tombola på butikken. Mens Kim var på fotballbanen eller sto ned en slalåmbakke, satt tre år eldre Henki med rak rygg og tastet på kalkulatoren på rommet sitt i rekkehuset på Valentinlyst. Her pønsket han ut alskens måter å tjene noen slanter på, som da han stjal en liter «heimert» av faren, vannet den ut til ti litersflasker som han solgte til Petter Wavold og de andre medelevene på Blussuvoll ungdomsskole. Da plottet ble gjennomskuet, tilbød han kundene rabatt.
Selv har han så å si ikke rørt alkohol, siden han som mindreårig keyboardist i alskens trondheimsband fikk ta spilleoppdrag mot å ikke røre alkohol. Hvis ikke truet foreldrene med å frata ham el-pianoet. To ganger i sitt liv har han prøvd å drikke seg full, bare for å teste det. Da han kylte i seg seks konjakk på en halvtime en kveld i New York, endte det med et snurrende hotellrom og en begredelig tur på Fifth Avenue dagen derpå. Det holdt.
Feste gjorde han likevel. Da Henki og en kompis arrangerte fest på Bajazzo på nittitallet, fikk for seg at de skulle konstruere en kjendis som skulle ankomme utestedet. Ryktet de satte ut spredte seg som ild i tørt gress.
Da «filmprodusent Chris King», som egentlig var Henkis kompis, steg ut av limousinen de hadde booket til ham i rød dress og med solbrillene på, skal damene ha flokket seg rundt ham på den røde løperen.
- Vi skjenket folk på blå Baluba-brus fra Rema 1000 blandet ut med druesprit i en badebalje i kjelleren på H2. Han flirer.
En svidd lugg senere
Da en av frisørene svidde av håret på en fyr, ble det oppslag i Adressa.
- Dagen etter sto TV2 utenfor salongen mens VG var på tråden, og jeg hadde fått beskjed av forsikringsselskapet om å holde kjeft!
Som lærling ødela han selv sveisen på en amerikansk cruiseturist.
- Det var en mørk dame som ville bleike panneluggen hvit. Jeg kjørte på med bleikemiddel, men da jeg skulle skylle det ut så fór hele panneluggen hennes! Jeg så bare en hvit flekk. Jeg prøvde å føne håret hennes over den hvite flekken, men hun så det, og sa: «My hair!»
- Yes, it´s gone, sa jeg, sorry!
Snart skulle han innse at hans egen manke var truet. Han var i starten av tyveårene da han først la merke til det: Begynte det ikke å bli litt vel luftig der framme på toppen? Etter et par år klippet han av seg det lange håret. Men håret var fortsatt på vikende front. Om ikke identitetskrise, så i hvert fall ingen feststemning.
«Nei, søttan!», tenkte han til slutt, og marsjerte ned til en privatklinikk i byen og sa:
- Jeg er sugen på å kjøpe meg litt pannehår.
Hårtransplantasjonen svarte ikke helt til forventningene.
- Jeg så ut som Dracula, med blodrød hodebunn like etter, minnes han. Uka etter fløy han til London på distributørmøte, der han kom i skade for å se sitt eget bakhode i en heis. Ikke noe hår der, heller. Han innså at løpet var kjørt.
Henki Ofstad lener seg tilbake og slår ut med armene.
- Jeg har brukt feil sjampo!
Analla Frisør
Alt Henki gjør er en spøk, sier en kamerat, men så har det en tendens til å bli business ut av det. Olavshallens direktør trodde det hele var en practical joke da han så det gulglorete lokalet i førsteetasjen i den gamle H2-salongen. Henki Ofstad holder fast på at de vil ta opp kampen mot stadig flere billige salonger drevet av «nye landsmenn», som han sier. Planen er som følger: rekruttere H2-søkere som er gode til å klippe, men dårlige på språk, og sette dem sammen med ferske lærlinger rett fra yrkesskolen, som «ikke kan å klippe men er gode på språk». En vinn-vinn-situasjon, mener han.
- Hvordan kan du forsvare at du tar 1000 kroner i én salong og 250 i en annen?
- Vi har lærlinger som klipper for 250 i dag, også. 95 prosent av det vi gjør er høyprofil. Da jeg klippet hår i 1986, brukte vi et kvarter per kunde, uten å vaske håret først. Denne salongen blir noe helt annet enn H2, her kan man klippe fire i timen.
Han håper å ha Analla Frisør på beina før jul.
- Det krasjer med kulturprofilen de ønsker?
- Jeg skjønner at det ikke er det optimale opplegget i et konserthus, men per dags dato er Olavskvartalet nærmest fraflyttet. Vi flyttet inn med H2 for å drive eksklusiv frisørsalong, men de forrige eierne lot Olavshallen forfalle. Jeg har hatt en god dialog med Olavshallen, og håper for alt i verden at Bjørgvin (direktør Bjøgvin Thorsteinsson) lykkes. Men jeg ble litt betenkt da det dukket opp en platesjappe og et cinematek med gjenklistra vinduer. På et tidspunkt følte jeg at nok er nok, og tenkte rent kynisk: Ok, skal vi få en salong til å fungere her, må vi smelle til med lavpris!
- Men, navnet?
- Altså, det spørs hvordan du leser det navnet. Analla er i utgangspunktet et jentenavn.
- Hvor fra?
- Det er jeg usikker på, men jeg fant det da jeg søkte på nettet, og så at det betydde kreativ skjønnhet. Navnet kan gi assosiasjoner til Allah. Og Jalla, gliser han, og viser til multikulturelle kebab- og frisørsjapper i Brattørgata like ved.
Mulig, det. Mer glorete skal det bli, når han får på plass blinkende hyller inne i selve butikken. Henki Ofstad ser ut som han koser seg nå.
- Du mistrives ikke når det blir litt liv og røre rundt prosjektene dine?
- De som kjenner meg godt, vet at når det oppstår vanskelige saker, da trives jeg.
Henki Ofstad forsøker å kvele en latter.
- Jeg får næring av det, egentlig!