En SMS tikker inn på mobilen. Augusta kjenner nervøsiteten prikke. Melding midt i en skoletime betyr én ting. Noe er galt med Alfred.
Hun ringer hjem. Jo, foreldrene må til Trondheim igjen. Augusta må skaffe seg annen skyss til fotballtreninga. Pakke bagen for overnatting borte. Igjen.
Det har skjedd mange ganger før, det vil skje igjen. Augusta Sundfær er tolv år og må lære seg å stå på egne bein. Etter den dagen i juli da lillebroren ble alvorlig syk, er andre ting i familiens hverdag blitt viktigere enn å passe på Augusta.
Den dagen hverdagen brast
Det er skoleferie den dagen det brister. Sommeren er kommet til vakre Inderøy, men det råder ingen idyll i familien Østgård/Sundfær. Lillebror Alfred har ikke vært helt i form i det siste, niåringen har vært mye kvalm, en lei hodepine har gjort seg stadig mer gjeldende.
Denne søndagskvelden sprenger det i hodet så han skriker i smerte. Da han begynner å se dobbelt, putter mor Thale ham resolutt i bilen. Sønnen må på legevakta. Storesøster Augusta må også være med, for hun er jo bare tolv, kan ikke forlates hjemme alene. Hun er nervøs, spør om det kan være kreft, det forferdelige ordet, men nei, sånn kan de ikke tenke, svarer mor, setter av Augusta for overnatting hos bonusmor Siv, før hun og far Kjell haster videre mot Levanger og lege. Dagen etter får Augusta beskjeden som skal prege hele hennes ungdomstid. Lillebroren hennes er alvorlig kreftsyk. Han må opereres. Raskt.
- Jeg var så redd for at han skulle dø, det var det eneste jeg var redd for.
Augusta hvordan foreldrene og Alfred dro til Trondheim i full fart, hvordan resten av familien på Inderøy samlet seg hos mormor og morfar. At hun overnattet der, hos besteforeldrene, mens lillebroren lå på St. Olavs og ble utredet for operasjon.
Augustas tre år yngre bror, en niåring så aktiv at han sto grytidlig opp og spilte fotball før skoletid, sto foran en stor kreftoperasjon med fare for alvorlige komplikasjoner. Han kunne miste taleevnen, bevegelsesevnen, svelgeevnen, bli fullstendig pleietrengende. Den ihuga fotballspilleren kunne bli multihandikappet. Kunne dø.
Fredag den trettende
Alfred døde ikke. Fredag den trettende den sommermåneden i 2012 ble en lykkedag. Det kunne gått så mye verre. Kreftsvulsten var stor som et egg. Operasjonen varte i tolv timer, fire timer mer enn de var forespeilet. Men den var vellykket.
Når vi mer enn fem år senere møter Augusta hjemme på Inderøy denne kalde novemberkvelden, sitter derfor lillebroren ved siden av henne i stua, hvor også mor Thale, far Kjell og hans samboer Siv har benket seg rundt kaffebordet. En familie som har vært gjennom tøffe år. En rekke operasjoner. Stråling, cellegift, infeksjoner, fatigue. Med ukuelig optimisme har Alfred tålt alt, vært det syke barnet som har hatt sine nedturer, men som har lært seg å takle sykdommen.
Men også Augusta har tålt alt, vært det friske barnet, som har hatt sine nedturer, men uten å få den samme oppmerksomheten.
Augusta har vært barnet i sykdomsskyggen, det som lærer å klare seg selv, lærer å stå på egne bein. Lærer å takle følelsen av å bli nedprioritert.
Dette er Augustas historie.
Storesøster som pakkepost
- Jeg savnet foreldrene mine mye den første sommeren. Men jeg skjønner jo hvorfor det ble sånn, sier Augusta, en attenåring som ser mest framover, men som i dag tenker tilbake på årene som har vært, helt tilbake til den sommeren for fem år siden.
Det ble en annerledes sommer. Mor og far tilbragte dagene, og nettene, på St. Olavs hospital. Intensiven, barneavdelingen, pasienthotellet. Livet besto av bekymringer. Drenasjeproblemer, infeksjoner, oppkast. Korte permisjoner som ble avbrutt av komplikasjoner. Dagene ble til uker, ukene til måneder. Mor og far i Trondheim. Augusta på Inderøy. Tolvåringens sommerferie ble tilbrakt på omgang hos tanter og onkler, besteforeldre og venninner.
- Augusta ble sendt rundt omkring på legd. Men der ser man fordelen ved å bo på landet, sier faren med en lite smil. For uten en tallrik familie som stilte opp, hadde de første tøffe ukene vært enda vanskeligere.
- Mor og far måtte finne noen jeg kunne være hos hele tiden. Jeg bodde i en bag, sier Augusta. - Det ble ikke mye familieliv den sommeren, nei, konstaterer hun tørt. Selv om det nærmest daglig gikk biler med besøkende til Trondheim, og Augusta var med i baksetet. Hun husker godt det første sykebesøket etter den store operasjonen. Lillebroren som ligger i sykesenga med barbert hår og bandasje rundt hodet.
- Han var så dårlig etter operasjonen at jeg var den eneste som fikk komme inn. Da han lå i senga og åpnet øynene… da begynte jeg å skrike.
Augusta snur seg mot broren i sofahjørnet. - Da så du ikke ut som Alfred nei, for å si det sånn. Du så ut som en mumie! Haha!
Latteren går god og trygg rundt sofabordet. Nå gjør den det, men den gangen var det ikke mye latter og hygge å se lillebroren i sykesenga. Hun kjente på det store alvoret, hadde fått informasjon om alle mulige komplikasjoner. Hun var redd.
- Da han lå der i sykesenga, sa jeg til ham at hvis han ble frisk, så skulle jeg aldri krangle med ham igjen. Det var jo litt dumt, da. Ha ha!
Nå etterpå. Den befriende latteren.
Trondheim tur-retur
På sykehuset fikk også Augusta tilbud om hjelp. Samtaler med psykolog.
- Joda, men jeg var der bare to ganger, sier Augusta lett. Men på Barn 4 var hun ofte. Hver gang noen i slekta skulle til Trondheim på besøk, var Augusta med.
- Jeg kunne veien til Trondheim i blinde til slutt, sukker hun. Som hun ble lei den turen. Men det var godt å være der, hun og broren kunne ha fine dager sammen på sykehuset. Men det var godt å dra hjem igjen også, få litt avstand til sykdom og sykehus. Til alle bekymringene.
- Sånn sett hadde jeg det jo ganske bra, sier Augusta ettertenksomt. Og hun hadde vennene sine, venner som visste hva som var skjedd, men ikke spurte og grov.
- Jeg ville ikke sitte og snakke om det når jeg var hjemme. Det ble nok av det når jeg var på sykehuset, sier hun. Nok sykdom, nok bekymringer. Alt hun ville, var jo å ha et normalt liv.
Å føle seg annerledes
Så var det skolestart, og foreldrene byttet på å være hos Alfred i Trondheim. Augusta kunne gjenoppta hverdagslivet med én uke hos mor og én uke hos far. Men helt vanlig ble det likevel ikke. For Alfred var jo ikke hjemme.
- Jeg begynte å skrike ganske lett på den tiden. Når det var snakk om sykdom. Eller om Alfred. Eller når jeg fikk vite at mor hadde grått på sykehuset. Eller hvis jeg så tårer i øyekroken på far, for det hadde jeg aldri sett før.
- Følte du at livet rundt deg var utrygt?
- Jeg synes jeg var ganske tøff også. Jeg satt meg ikke hjemme og hørte på deppesanger og skreik, jeg hadde meg ut, som alle de andre årene!
Farens reaksjon kommer tvert: - Ja! Og det har du fortsatt med!
Hun ler av farens umiddelbare reaksjon, men hun har ikke glemt sårbarheten hun bar på den sommeren. Følelsen av annerledeshet de første ukene på ungdomskolen.
Helsesøsteren som informerte klassen, og sa at alle som lurte på noe kunne komme til henne. Det var en ny klasse, nye elever. Det var godt å slippe spørsmålene. Men det var likevel skummelt når helsesøster informerte klassen.
- Jeg visste ikke hva de kom til å tenke, ville ikke at de skulle se rart på meg. Jeg har alltid vært opptatt av å bli godt likt! Augusta ler høyt av sin egen innrømmelse. Trygt. Og ikke fordi hun sitter trygt hjemme i sofaen mellom moren og broren, men fordi hun er en nordtrønder med beina på bakken. I hvert fall fremstår hun slik.
- Det gikk bra, flirer hun, jeg tror ikke de syntes jeg var så rar likevel!
Det gikk bra, men forutsigbarhet i hverdagen fikk hun ennå ikke. For også i året som fulgte, med stråling, cellegiftbehandling, infeksjoner og komplikasjoner, kom det stadig opp ting som kullkastet alle planer og rutiner. Og da tikket en ny melding inn på Augustas mobil.
- Å få melding i timen stressa meg, for det betydde dårlige nyheter. Det skjedde mange ganger i løpet av åttende klasse.
Men det var bare å krumme nakken, holde ut skoledagen, skaffe seg skyss til fotballtrening. Kanskje ble det en overnatting borte. Igjen.
- Det var veldig mye fram og tilbake, jeg ble oppgitt - og litt lei også, sier hun. Av at foreldrene hadde dratt til Trondheim igjen. Av den vonde følelsen av å være nedprioritert.
Sinnet mot foreldrene
Jeg følte jo ikke at jeg fikk så mye oppmerksomhet fra mor og far. Noen ganger var jeg sur på dem. SKIKKELIG sur!
Men så smiler hun til de to som sitter der, de som ikke kunne gjøre annet den gangen, enn å prioritere som de gjorde. Den tre måneder lange unntakstilstanden etter operasjonen, med Alfred på sykehus og Augusta på Inderøy var en umenneskelig situasjon. To unger, én på sykehus, alvorlig syk. Og så det andre barnet. Der hjemme.
- Jeg var dratt imellom hele tida. Tenkte på Augusta når jeg var hos Alfred, og omvendt. Det var to forskjellige verdener, både i geografisk avstand og i livet for øvrig, forsøker Thale å forklare. Kjell også: - Jeg tenkte jo mye på Augusta da jeg var i Trondheim, men jeg visste jo at hun hadde det bra der hun var. Hun var tidlig veldig voksen, og ble jo enda fortere voksen av situasjonen. Men jeg hadde jo dårlig samvittighet for at jeg ikke var nok i lag med henne.
- Snakket du med henne om det?
- Nei.
Det var vanskelige tider. For alle. Også for Augusta, det andre barnet.
- Da de var i Trondheim og jeg ikke hadde sett dem på flere dager, og så kom jeg endelig nedover, og det var bare Alfred, liksom. Jeg skjønte det jo, men jeg var litt lei meg for det noen ganger.
- Sa du det til foreldrene dine?
- Nei. Men jeg tror nok kanskje de skjønte det.
Å klare seg selv
Mor og datter har snakket om det i ettertid. At følelsen av å bli nedprioritert ennå kan henge litt igjen.
- Kjenner du på det, at du ikke føler deg viktig nok?
- Noen ganger kanskje … Ikke av dem, men generelt. Det er nok fordi jeg er blitt så vant til å bli nedprioritert.
Det er et vanskelig tema, så Augusta ler igjen, kanskje for sikkerhets skyld, for moren legger til:
- Det var noen ganger du trampet i golvet og sa: «Det er bestandig Alfred, Alfred, Alfred!!»
Alfred flirer litt borte fra sofahjørnet. Egentlig er han småsyk og skulle vært med mor Thale hjem for en stund siden, men disse årene med stråling, cellegift, fatigue og generelt lavt immunforsvar, har han hatt mer enn nok med å hanskes med egen sykdom. Nå er det interessant å høre hva Augusta har å fortelle.
Som den gang Augusta var tretten og skulle være med tante og onkel til Syden.
- Det var kvelden før vi skulle dra, og jeg ville jo gjerne ha litt hjelp av mor for å finne ut hva jeg skulle ha med meg. Men så kom telefonen og mor måtte på sykehuset, det var noe akutt. DET syntes jeg var krise!
- Jeg var tretten år og satt igjen aleine på golvet og pakka til Syden-tur, da syntes jeg det var litt ekkelt at de dro.
- Ble du noen gang sint på broren din fordi han var syk?
- Nei. Ikke på ham, men jeg har vært sint på sykdommen, ja!
Som å leve i et fengsel
Hun ble lei. Som da hun igjen skulle begynne på ny skole, videregående denne gang, og hun måtte være med familien på en ukes rehabiliteringsopphold for familier med kreftsykt barn. Et godt tilbud, men forferdelig ubeleilig for en ung jente som skulle begynne på ny skole og møte nye venner.
- Jeg hata at vi skulle dit! Det var helt i starten på skoleåret i vg1, og jeg hadde ikke rukket å bli kjent med alle engang! Og da jeg kom tilbake, var alle blitt SÅ gode venner!
- På ÉN uke?!
- Ja! Det hadde vært en fest mens jeg var bortreist. Derfor var jeg sur for at vi skulle dit. Men så fikk jeg kjøpt meg litt mer mobildata, så gikk det greit likevel. Og etter hvert var det ganske bra, vi som var søsken var på en egen gruppe og hadde samtale med en spesialist. Jeg begynte å grine da også, men det var OK.
Det var bare timingen som var kjip. Midt i de første spennende ukene med ny klasse og nye folk.
Og så ble hun den som var litt annerledes denne gangen også.
Augusta har måttet lære å jenke seg, tilpasse seg, i løpet av de årene som er gått. Borte er den impulsive jenta som alltid hadde med seg en venn eller to hjem til middag uten å si fra. (- til middagslagerens store frustrasjon, haha!). Det trekvart året da Alfred gikk på cellegift, var immunforsvaret hans såpass svekket at de måtte være forsiktige med omgang med andre.
Jeg kunne ikke ta med meg venner hjem, og ikke dra til venner om de hadde vært syke. Det var som å være i fengsel!
Og det var ikke alltid vennene forsto det helt heller.
- Det var en veldig kjedelig periode i livet mitt, sier hun med ettertrykk. Så legger hun til. - Og i ditt også da, Alfred…
Selvsagt tenker hun på Alfred.
Kaoset i hverdagen
- Har du ofte tenkt at du hadde ønsket deg et mer normalt liv?
- Ja, mange ganger, sist gang på torsdag! Da far ringte midt i timen og sa at Alfred var syk, så de dro til Trondheim, da fikk jeg veldig flashback til sykehusperioden!
Turen til Trondheim gikk bra. Og det er likevel bedre å få beskjed, få så mye forutsigbarhet som mulig. All usikkerheten de siste fem årene har satt sine spor.
Alfreds sykdom har nok forandret meg. Jeg er blitt helt kontrollfrik. Jeg planlegger i detalj, langt fram i tid. Ellers blir det helt kaos i huet mitt.
- Har du forandret deg på noe annet vis?
- Jeg er kanskje flinkere til å ta ansvar enn mange på min alder. Jeg er vant til å ordne opp sjøl, så jeg organiserer ofte, skaffer skyss om noen drikker for mye. Sånne ting.
Augusta er blitt voksen. Kanskje ble hun det før tida. Hun ser rundt seg i hverdagen, og ser at alle har noe de sliter med, sykdom, familie, kjærester. Hun er ikke ute etter medfølelse. Men erfaringene fra disse årene har satt seg i henne, hun tenker annerledes nå.
- Jeg har jo funnet ut hva som betyr noe i livet. Det er mye som før kunne være tidenes krise, som i dag ikke er viktig i det hele tatt. Hvis vennene mine skriker og styrer fordi de ikke får akkurat den jakka de vil ha, da må jeg bare si fra. At «Herregud, skjerp dere, det finnes verre ting!»
Det finnes verre ting. Det finnes sykdom, det finnes bekymringer. Kjell og Thale bekymrer seg fremdeles for Alfred, for skolegangen han har mistet, hvordan livet vil bli videre. Men Augusta er ung, Augusta skal bli russ til våren, ønsker seg et år som lærling i hestefag, før hun tar fatt på sykepleierstudiet. Augusta ser lyst på fremtiden.
Og Alfred, hva tror han om det hele.
- Det blir bra!
- Optimisten sjøl, sier Augusta.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no
Her kan du lese historien om Reidun som måtte stenge døra til sin narkomane sønn.
Her kan du lese om Randi som lever sammen med en ektemann som har alzheimer.