Rapportering av dødsfall var en utbredt sjanger i europeiske aviser i perioden, og det var flere årsaker til dette. Da som nå hadde dødsfallet til kjente personer nyhetsverdi [link til Thomas Angells dødsannonse-sak fra 25. september?]. Annonsene kunne også fungere som viktige informasjonskilder i forbindelse med potensielle karrieremuligheter: Når sentrale embetsmenn døde betydde dette at et embete var blitt ledig og måtte fylles. En tredje årsak var rett og slett at sensasjonelle historier om groteske dødsfall hadde stor underholdningsverdi i en tid hvor verken Netflix eller HBO hadde inntatt norske stuer.

NÅ ER VI SNART I MÅL: Les alle sakene fra «Adresseavisen 250 år» -serien her.

I dette tilfellet er det ikke selve dødsfallet i seg selv som står i fokus. Notisen er en offentlig annonse, nærmere bestemt en etterlysning av gjenlevende slektninger som potensielt har arverett etter den avdøde:

“dette Dødsfald [er] i de Danske Aviser bekiendtgiort; men da de rette Arvingers Tilholds Stæd ikke vides, og man ikke meere har bragt udi Erfaring, end den afdøde Geert Christensen var fød i Tronhiem [...] Saa bliver dette Dødsfald endnu udi de Tronhiemske Adresse-Contoirs Efterretninger bekiendtgiort”.

Jane Austen – en av 1700-tallets mest kjente kvinnelige forfattere – tar i sine romaner opp problematikk knyttet til kvinners svake arverettigheter. I Fornuft og følelser møter vi søstrene Elinor, Marianne og Margaret, som etter farens død blir kastet ut i økonomisk uvisshet når brorparten av formuen tilfaller deres eldre halvbror, John. Gjennom prinsippet agnatisk-primogenitur hadde eldste sønn prioritet i arverekkefølgen. Bildet viser John i samtale med sin kone, som på utspekulert vis klarer å overtale ham til ikke å dele formuen med sine yngre søstre. Historien er oppdiktet, men avslører allikevel hvor sårbare kvinner var under de rådende lovene for arveoppgjør i perioden.

Med andre ord har ikke rapporten først og fremst nyhetsverdi, men er av administrativ karakter. I det dansk-norske statsapparatet var arveskifte et offentlig anliggende, og annonsen er derfor plassert av stiftsbefalingsmann Diderik Otto von Grambow.

Sett med moderne øyne var 1700-tallets lovverk for arveoppgjør dypt urettferdig. I 1767 arvet sønner dobbelt så mye som døtre (“broderlodd” og “søsterlodd”), mens barn født utenfor ekteskap kun arvet gjennom moren og hennes familie, med mindre fedrene offentlig hadde vedkjent seg barna. Fram til 1916 hadde slektninger helt ut i sjuende ledd arverett når avdøde ikke hadde ektefelle, søsken eller ektefødte barn. Uekte barn kunne dermed risikere å bli forbigått av svært fjerne slektninger når arven skulle fordeles.

Potensielt kunne det være mange arvinger etter Geert Christensen, og Adresseavisens annonse utførte dermed en viktig administrativ funksjon. Dersom ingen slektninger meldte seg tilfalt arven Kongen, og det ble derfor presisert at potensielle arvinger måtte melde seg innen 6 måneder dersom de ønsket å gjøre krav på arven. De som ikke “inden forbemældte 6 Maaneder møder eller lader møde for sig, maae tilskrive sig selv det paafølgende Tab”.

Adresseavisen ble første gang trykket i 1767 og er Norges eldste nålevende avis. I jubileumsåret presenterer Siv Gøril Brandtzæg og Johanne Kristiansen fra NTNUs forskningsgruppe Enlightenment News en ukentlig fra nøyaktig 250 år siden.