Øynene har aldri vært Martes sterke side. 42-åringen har plenty bein i nesa, men hornhinnene er slappe og deformerte. Så slappe at harde linser har stivet dem opp i årevis for at hun skal se sånn noenlunde. Sommeren 2016 hadde venstreøyet fått nok. Signalene som øyet sendte til hjernen var ubrukelige. Hornhinnene var helt på felgen. Siste utvei var transplantasjon. Å se verden gjennom hornhinna til en som ikke lever lenger. Høres enkelt ut? Ble ikke det.

Kontoret til Marte Løvik ligger i en bortgjemt harrypottersk avkrok på loftet i Rådhuset. En tilfeldig velger vil aldri forville seg dit. Det er vanskelig å forestille seg at noe verneombud kan ha satt sin fot der.

- Dårlig ventilasjon, forklarer Marte Løvik, med en kvikk latter og kikker frem fra skjermen der hun står og leser dokumenter. Jomfruburtilværelsen i byens mektigste hus ser ikke ut til å plage humøret. Selv ikke på tampen av november når hun tilbringer de fleste av døgnets tider på kontoret for å dissekere 2018-budsjettet for Tondheim.

Den politiske karrieren har vært svært rask. Knapt ett år etter en telefonsamtale med Ola Borten Moe i 2010 var hun folkevalgt og satt i bystyret.

Marte Løvik tar ikke lett på jobben som folkevalgt. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Barndom her og der

Marte Løvik er født i Trondheim, men var bare et par måneder da familien flyttet fra blokkene i Sintef-slummen i Jonsvannsveien til enebolig i Stjørdal. Storesøster Kjersti var født to år før, og ikke lenge etter Marte kom lillesøster Ingunn. Arne, faren til trekløveret, var bergenser og forsker på Sintef. Mor Randi var ergoterapeut fra Trondheim.

Livet på Stjørdal ble ganske fort avbrutt av en fem år lang pause. Først ett år i Birmingham, siden fire år i Tromsø. Jentene snakket flytende engelsk da de gikk av flyet på Tromsø lufthavn. Marte begynte på skolen, men minnene er blandet. Miljøet var tøft. Så tøft at skolen brant ned. Kanskje tent på av elever. Marte opplevde å bli mobbet. Ikke fordi hun var innflytter eller hadde dårlig syn.

- Jeg var venner med en gutt. Det var nok. Han også ble mobbet.

Å miste en mor

Da hun skulle begynne i fjerde flyttet familien tilbake til Stjørdal. Livet for jentene ble mye bedre. Venner, aktiviteter og åpent hus. Et hjem fylt av sang og musikk. Men da Marte var på vei ut av barneskolen, banket livets alvor tungt på døra. Moren fikk vite at hun hadde brystkreft.

- Mor og far var hele tiden åpne med oss og besteforeldrene var veldig støttende. Det oppsto en slags unntakstilstand, du gikk inn i en annen modus. Heldigvis var vi tre søsken. Mor levde i to år med sykdommen.

Lukten av nybakte horn på søndagsmorgenene forsvant. Hun som alltid hadde stått opp før de andre, satt deig og bakt, klarte ikke lenger å omsette hvetemel, margarin og sukker til familiehygge i Dullumfeltet.

- Vi fikk tydelig beskjed da det gikk mot slutten. Den siste natta var vi samlet på sykehuset alle sammen. Far, barna, mormor og mors bestevenninne. Vi jentene lå på madrasser på et møterom. Det var første gangen jeg så et menneske dø.

Mor Randi Jenssen Løvik med Kjersti, Marte og lille Ingunn på fanget. Foto: Privat

Temaet er vanskelig, men Marte forteller. Stemmen skjelver litt når hun trekker sammenligningen:

- Mor ble 43 år, ett år eldre enn jeg er nå. Jeg var 14 år, ett år eldre enn det Synne, datteren min, er nå. Snart har jeg opplevd å være mor like lenge som mor fikk være moren min.

Marte og storesøster Kjersti.

Dagen etter at Randi døde tok faren døtrene med på skolen. De skulle ikke gjemme seg.

- Kanskje virket det litt brutalt, men både for oss og klassekameratene var det riktig. Terskelen ble lavere da vi kom tilbake til normal skole etter begravelsen.

Marte var tenåring og hadde mistet moren sin.

- Opprivende, men sånn var hverdagen. Venninner forteller om krangler de hadde med moren sin i tenårene. Jeg opplevde det aldri. Vet ikke hvordan det er å ha en mor når jeg er 16 eller 18 år.

Løvik-jentene var vant til at foreldrene ville lære dem alt mulig, inkludert å bruke verktøy, snekre og fikse ting i huset. Kjærligheten til kunnskap og utdanning var koblet med verdien av hardt arbeid. Da de bygda hytta i Stugudalen var ungene med på å bære tømmer og løfte på plass stokkene. Uten mor i huset ble oppgavene flere og ansvaret større.

- Jeg følte meg supervoksen. Vi tok mye av husarbeidet allerede mens mor var syk.

- Hva har tapet gjort med deg?

- At verden er grunnleggende urettferdig. Jeg klandret Gud og var en stund bestemt på å ikke konfirmere meg. På lengre sikt tror jeg det har lært meg å ta vare på øyeblikkene. Jeg vet at livet er skjørt. Og så har jeg lært at gjærbakst er viktig! Det hjelper i de fleste av livets forhold.

Med litt hjelp fra mormor hadde moren klart å sy ferdig bunaden til Martes konfirmasjon. Om ett års tid skal den brukes igjen, når Synne skal konfirmeres.

Utdanningsfamilie

Tungebåndet til den stille jenta løsnet da hun kom på Stjørdal videregående skole. Siden har hun ikke sluttet å snakke. Elevene valgte henne til elevrådsleder. Hun ble godt kjent klassevenninnen Anna Ceselie Brustad, ei politisk engasjert jente som senere ble gift med Ola Borten Moe. Hjemmefra var barna vant til å bli utfordret til å ta standpunkt. Med diskusjonslystne akademikere hvor enn man snudde seg i familieselskaper, var det umulig å ikke bli samfunnsbevisst.

Far hadde doktorgrad fra NTH. Morfar Matz Nicolai Jenssen hadde tatt det med utdanning og samfunnsansvar ekstra langt. Han hadde doktorgrad i radioteknikk fra NTH og bodde i Oslo da krigen brøt ut. Før han og kona flyktet til Sverige, holdt de jøder skjult i hjemmet sitt i Oslo. Etterpå dro Matz til England og lot seg vervet av SOE (Special Operations Executive) for å bidra i den topphemmelige forskningen på radar, teknologien som reddet Storbritannia fra å bli bombet sønder og sammen av Luftwaffe.

Børs og katedral

I russelua sto det s foran Marte. Hun hadde ikke de aller beste karakterene, men ble oppfattet som kunnskapsrik. Flinkis-imagen forhindret ikke at hun deltok i det som foregikk av fest og moro.

Da faren fant kjærligheten på nytt og paret reiste til Italia der Arne skulle jobbe for Nato, dro Marte også. Men mens faren og Mildrid bodde i La Spezia, valgte Marte å lære italiensk og studere kunsthistorie i Firenze. Hun bodde i et nonnekloster. De italienske jentene måtte ha tillatelse fra sin far for hver overnatting utenfor klosterveggene. Arne ga en generell velsignelse til at datteren kunne styre sitt eget liv.

Marte lager middag til vennen Rupert under studiene og klosterlivet (!) i Firenze.

Tilbake til Norge begynte hun å studere økonomi og administrasjon på Distriktshøgskolen i Bø. Bachelorgraden ble fullført på BI i Trondheim. Hennes første jobb var å sende norsk ungdom til studier i utlandet. Deretter bar det til gamle tomter på Gløshaugen. Ikke for å studere, men for å jobbe i fakultetsadministrasjonen på arkitektlinjen. Kjent og trygt. Marte ble mor til Synne, og har hele tiden vært alenemamma.

- Tilfeldigheter gjorde at jeg ble alenemamma. Det viktigste for meg er å gi Synne et stabilt liv, sier Marte. Hun liker ikke å prate om privatlivet, om det å være singel

- Sånn er livet nå. Det er ikke et bevisst valg. Nok om det.

Marte og datteren flyttet etter hvert inn til gammeltanten som trengte hjelp i huset på beste Singsaker. Marte har lagt vekt på å fortelle datten om bestemoren hun aldri fikk oppleve.

- Det er viktig å vite hva man kommer fra. Moren min mistet sin far tidlig. Han kom hjem i en urne etter at han døde av angina på en studietur til Washington. Den gangen ble det ikke snakket om. Sorgen var for tung. Verken mormor eller mor fortalte oss ungene om morfar.

Vennene Anna Ceselie og Ola forsøkte stadig vekk å få Marte til å tenke på et liv i politikken. Men med stødig jobb, aleneansvar for Synne og økende omsorgsoppgaver for gammeltanten, var det ikke aktuelt.

Morfar Arve Løvik og Synne, datteren til Marte, på tur på familiehytta i Stugudalen. Foto: Privat

Kalt til politikken

Men så ringte nestlederen i Senterpartiet igjen.

- Nå kan du bli politiker, sa Ola. Det var etter at min gammeltante var gått bort, 99 år gammel.

- Jeg hadde ingen unnskyldning lenger og tenkte at jeg kunne vel prøve. Først måtte jeg sjekke om det var greit for Synne. Så begynte jeg å lese meg opp.

- Borten Moe mente kanskje senterpartipolitiker?

- Oppfattet det sånn, hehe. Men jeg hadde ingen lang historie med Senterpartiet. Jeg har stemt på flere partier og forstår hvorfor velgerne skifter. Det er rimelig å mene noe annet når du er 18 enn når du er 40. Ola er et forbilde på mange måter. Jeg beundrer hans tøffhet og evne til refleksjon, men jeg har ikke noe problem med å være uenig med ham. Konklusjonen min var at Sp har verdier jeg kan jobbe for.

- Villaboer på Singsaker, ikke typisk senterpartiland?

- Kanskje ikke. Men Sp-folk finner du overalt. Jeg har aldri satt mine bein i en traktor og vet ikke att fram på en låve.

Her har Marte Løvik ordet i en debatt om hvordan få folk til å bruke bilen mindre i byen. Foto: Sebastian S. Bjerkvik

Urbane Marte Løvik ligger til venstre i Senterpartiet. Fattigdomspolitikk, ruspolitikk, kollektivtrafikk og byutvikling er viktig. Rovdyrpolitikken var ikke det som trakk henne til Senterpartiet, for å si det sånn. Å rope ulv funker ikke på Singsaker.

- Jeg hoppet inn i noe nytt og ukjent. Mye i politikken kan virke skummelt. Det er masse ansvar, men jeg pusher meg til å tørre. Det er krevende å være tydelig, figurere i mediene og stå i kamper. Jeg kan være utrolig uenig med Rita og Geir Waage i sak, men så er vi venner etterpå. Vi stoler på hverandre. Det er viktig, sier Marte som har en høy stjerne hos ordføreren.

- Hvilket parti ville det vært hvis Sp ikke fantes?

- Sannsynligvis et sentrumsparti.

Løvik har vært komitéleder i to omganger. Først for skole- og oppvekstkomiteen, og siden 2015 som leder av helse- og omsorgskomiteen. En viktig oppgave fremover er å ruste seg til eldrebølgen.

- Skal vi klare det, må de eldre ta mer ansvar og bo hjemme lenger. Pårørende må stille opp mer og kommunen bli flinkere til å hjelpe eldre hjemme og bidra med avlastning når pårørende trenger det – ikke bare når det passer kommunen.

- Hvis Marte Løvik var statsminister for én dag?

- Da ville jeg reversert den tilbakevirkende regelen om at lærere må ha så og så mange studiepoeng for å undervise i et fag. Jeg ville gjort noe med asylpolitikken. Det er positivt at vi tar imot flere kvoteflyktninger og jeg ville gjort det lettere for enslig mindreårige å bli i Norge. Og så ville jeg hatt forbud mot nedbygging av matjord.

Ordfører Rita Ottervik og Marte Løvik har en god tone. Foto: Håvard Jensen

I trondheimspolitikken har Marte Løvik engasjert seg mot utkastelsen av den afghanske Abbasi-familien, og ligger utvilsomt et stykke unna sentrum i Senterpartiet i asylpolitikken.

- Og hvis du var president i verden?

- Oi. Fjerne rasismen. Og sørge for mat, rent vann og utdanning til alle. Da ville det ikke vært noe å krige om.

Ærlighet er viktigst

Marte synes hun har en passe dose selvtillit.

- Mestring i jobben, et godt forhold til venner kolleger og trening gir meg selvtillit. Å kunne mestre ting fysisk betyr faktisk en god del. Jeg er ikke noe treningsprodukt, men elsker turer i skogen og på fjellet. Følelsen av ikke å være sliten etter å ha gått fort opp bratte bakker, liker jeg.

Hadde hun hatt mer tid, ville den bli brukt til å trene mer og være mer sammen med venner.

Løvik mener at hun ikke er for mye flink pike. Ryddigheten og detaljoversikten i politikken avspeiler seg ikke i alle deler av livet, røper hun. Det ikke er tellekanter hjemme. Står det mellom vasking og tid med Synne – blir det Synne.

- Utenfor jobben kan jeg være rotete og litt ustrukturert.

I tråd med familietradisjonen har datteren fått mer ansvar og plikter enn standard blant tenåringsjenter.

Veien inn i Rådhuset var kort for Marte Løvik. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Kultur er viktig i Martes liv. Hun elsker å gå på konserter og i teateret. At Synne begynte på kulturskolen var bare helt naturlig – og mor har fulgt ivrig opp. Kulturopplevelser i utlandet er også høyt prioritert. London er favorittbyen.

I ungdomstiden var Marte ivrig håndballspiller på Stjørdals Blink før en skulderskade satte henne ut. Så sendte klubben henne på trenerkurs som hun siden har fått god bruk for som trener for Rapp-laget som Synne spiller på.

- Det er mye jeg kan lære bort om håndball, selv om synet ikke har vært så godt, sier Marte, som nå har lagt trenerkarrieren på hylla. Legen synes timeplanen hennes var i fulleste laget.

Ærlighet, raushet og engasjement er de menneskelige kvalitetene hun setter høyest.

- Hvilke egenskaper forbinder dine venner med deg?

- Jeg håper de synes jeg er en engasjert person – og en god mor. Det er min viktigste jobb.

For myke øyne

At synet var dårlig ble oppdaget før hun begynte på skolen. Briller og linser hjalp, men hva som egentlig feilte henne ble ikke avslørt før leger ved Regionsykehuset i Trondheim kom til at dette var keratokonus. En sjelden øyesykdom som fører til at hornhinna krummes og synet blir uklart. I alvorlige tilfeller, som hos Løvik, kan man se at øyenlokkene buler på grunn av krummingen av hornhinna.

Lenge ble krummingen holdt i sjakk av medisiner og kontaktlinser. Men alt redningsarbeidet sliter. Hornhinnene ble tynnere og tynnere – og synet svakere og svakere. De som får sykdommen påvist i dag får annen behandling, men for Marte var eneste utvei transplantasjon.

Hun fikk en ny hornhinne på venstre øye, det dårligste. Første gang i 2015. Det gikk ikke bra. Hinna var av slett kvalitet og kroppen til Marte likte ikke nykommeren. To måneder etterpå måtte hun opereres på nytt. Denne gangen virket hinna godt, men den utløste et ras av farlige komplikasjoner. Det gjorde det ikke lettere at Marte ikke tåler steroider som demper betennelser, en vanlig reaksjon etter transplantasjoner. Kroppens første frontalangrep mot den nye hornhinna var grønn stær. I akutt form kan sykdommen ødelegge synsnerven. Legene jobbet hardt for å redde synet på øyet. Marte måtte gjennom tre operasjoner på 14 dager for å berge synsnerven. Men ikke før var den grønne stæren drevet på flukt, så kom en ny variant. Grå stær, denne gang. Resultatet var dobbeltsyn og tåke.

Seks ganger daglig må venstreøyet dryppes. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Sommeren 2016 var Marte blind på det venstre øyet og visste ikke hvordan det ville gå. Det høyre øyet har samme sykdom og hornhinna der er også tynnslitt og trenger transplantasjon. Ville hun bli helt blind?

Redningen kom etter stortingsvalget i høst. Ikke fordi Senterpartiet gjorde et brakvalg. Marte Løvik vant sin seier på St. Olavs hospital. Liggende på operasjonsbordet så hun bokstavelig talt synet komme tilbake. Sløret av lys på venstreøyet fikk plutselig kanter og konturer. Rommet og kirurgen dukket frem fra tåka. Venstreøyet gjorde comeback. Med to øyne som fungerte, ble verden plutselig tredimensjonal. Vestfronten på Nidarosdomen var ikke lenger flat som et fotografi og trærne på Singsaker foldet seg ut og ble majestetiske. Hun er fortsatt lyssky og bruker ofte solbriller. Nysnø er umulig å ferdes i, men etter seks operasjoner fungerer synet rimelig bra. Om transplantatet vil vare, gjenstår å se. Hva som skjer med det høyre er uvisst. Ennå orker hun ikke tenke på en ny transplantasjon.

Digital dame

Marte elsker den digitale revolusjonen. Når hun pløyer gjennom de kommunale dokumentene er de blåst opp til 150–200 prosent størrelse. Bøker leses på lesebrettet Kindle – med stor skrift.

Marte Løvik kan være høy på pæra. Det har hun ofte opplevd at folk kan tro.

- Handikappet mitt vises ikke. Med nedsatt syn, til tider med syn bare på ett øye, er sidesynet borte. Jeg har stadig vekk gått på både folk og ting fordi jeg ikke så noe. Folk blir sure når jeg møter dem uten å hilse. Jeg har jo ikke sett dem! Det er lett å tro at jeg er overlegen.

En annen effekt av det dårlige synet er at Marte har trent opp mestringsstrategier. Blant annet har hun elefanthukommelse. Notater går ikke. Opplysningene må lagres i hjernecellene.

- Når jeg er på talerstolen må jeg huske alt jeg skal si.

Hukommelsen er så god at den kan bli i meste laget for omgivelsene.

- Kolleger kan bli irritert over at jeg husker alt mulig. Detaljer fra budsjettet, for eksempel.

Enige er de ikke alltid, men Marte Løvik og Aps gruppeleder Geir Waage går godt overens. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Engasjert, ærlig, rett frem, tydelig, pålitelig, arbeidsom og alltid godt forberedt er ord som kommer når politikerkolleger skal beskrive henne. Humøret er godt, men kan fort fordufte hvis noen ikke er godt forberedt, og det kommer spørsmål hun synes er unødvendige. Noen hadde gjerne sett at hun kunne vært litt mer fleksibel, andre mener tydeligheten er på sin plass for å få ting gjort.

Før metoo

Lenge før #metoo-bølgen viste Marte Løvik at hun ikke lot seg pille på nesen. Under et møte i bystyret kom denne kommentar fra en politikerkollega: «For noen meloner du har!». Den fikk ikke passere.

- Slik oppførsel handler om makt. Om å behandle mennesker som objekter. Like før jeg fikk meldingen hadde en ung kvinnelig representant fortalt at hun var redd for å gå på talerstolen i bystyret. Jeg tenkte at hvis hun hadde gått opp dit og etterpå fått en kommentar om kroppen sin, slik jeg fikk, ville det sittet langt inne å gå opp igjen. En kollega kan kommentere buksa di, ikke rumpa. Maktmisbruk er avslørt på mange samfunnsfelt gjennom #metoo. NTNU har vært litt trege, men jeg vet at de har mye å ta tak i. Jeg frykter det er mer trakassering og overgrep enn vi aner, og det vil ikke endres over natta. Men jeg er kritisk til identifisering. Selv har jeg skværet opp med ham som kom med kommentaren, og i dag er vi meget gode venner.

Hun går i kirken og karakteriserer troen sin som en barnetro. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Gud og Big Bang

Facebook-siden til Marte Løvik vitner om at hun ganske ofte er innom kirken.

- Jeg har det jeg vil kalle en barnetro. Etter at mor døde, hadde jeg mange runder med troen. I dag er jeg veldig glad i kirken, særlig i Nidarosdomen. Jeg leser i Bibelen, men tar den ikke bokstavelig. Den er en bok som er blitt til over mange hundre år. For meg gir troen fellesskap, nestekjærlighet og hjelp i vanskelige situasjoner, verdier jeg også kunne fått andre steder. Jeg tror samtidig på vitenskapen. Universet ble til i Big Bang. Jeg har aldri brukt alternativ medisin, og tror ikke på helbredelse ved bønn. Ingen blir kvitt kreft på den måten. Men vitenskapen har heller ikke svar på alt. Kanskje får jeg møte mine kjære igjen en gang? Eller kanskje blir jeg en blomst? Fint, det også.