Fra venstre Sigri Sognnæs Andresen, Vilde Hammernes Pedersen, Martha Hesland Engen og Ingri Winge Breivik jubler over sin egen prestasjon hjemme hos Martha på Rugland i Mandal. Foto: Gro Seland/Fædrelandsvennen

– Åh, for en fin tur! Jeg føler meg skikkelig heldig som har fått oppleve dette, sier Vilde Hammernes Pedersen (21) fra Alta. Sammen med Martha Hesland Engen (20) fra Mandal og Sigri Sognnæs Andresen (21) og Ingri Winge Breivik (20), begge fra Trondheim, oppsummerer hun sykkelturen morgenen etter målgang på Lindesnes, hjemme hos Martha på Rugland i Mandal.

Jentene langer innpå en solid frokost hos mamma Hilde Hesland Engen og er breddfulle av opplevelser etter fem uker på sykkelsetet fra Nordkapp til Lindesnes.

Syklet seg i form

– Treningen tok vi på den første etappen, fra Nordkapp til Honningsvåg. Vi syklet oss i form, kan du si, ler Vilde. Sigri innrømmer at hun planla å trene, men at det dessverre liksom ikke ble noe av.

– Men hadde vi trent litt mer på forhånd, hadde vi sikkert fått mindre vondt i knærne, innrømmer de.

De tror også at Norge på langs-syklister burde øve seg litt mer med klikkpedaler enn de gjorde. For også dét tok de på sparket. Det endte med at Martha måtte gi opp å bruke klikkpedalene.

– Jeg tror ingen forsto helt hva vi bega oss ut på før vi sto der med syklene, sier Ingri.

Det er ett år siden de bestemte seg for å bruke årets sommerferie på å sykle 2753 kilometer, 275 mil.

– Vi hadde en planleggingsdag i Oslo. Det er ikke så mye å planlegge, egentlig, synes jentene.

Lytt til de lokale

Sigri, Martha og Ingri ble kjent med hverandre på folkehøyskole. Bare Sigri kjente Vilde, som også gjerne ville sykle gjennom hele Norge. Dermed ble Martha og Ingri kjent med henne underveis.

Hvor de skulle sykle, hvor de kunne overnatte – slike ting erfarte de at det var lurest å finne ut av underveis.

– Det er lokalbefolkningen som vet best, og det er lurt å lytte til dem, sier de. Det eneste de visste, var at de måtte sykle cirka ti mil om dagen for å rekke frem til Lindesnes i tide.

– Turen blir best hvis man kan ta det litt på sparket. Har man planlagt i mange uker, vet man jo om alt på forhånd, og da blir det ingen overraskelser.

Dessuten er det kjedelig å planlegge på papiret. Mye artigere å gjøre det ved å snakke med folk, synes de.

– Men stol ikke på bilister, det lærte vi etter hvert. For de aner ikke hvor bratte bakkene er, sier Sigri.

Mat fra søpla

Før turen la de 2500 kroner hver inn på et felles kort. Midtveis, omtrent ved Brønnøysund, var kassa tom, og de la inn nye 2500 kroner. Den summen er ikke brukt opp. Dermed har de brukt mindre enn 5000 kroner hver på turen.

Det har de klart ved å leve på utgått mat som de har funnet i containere eller fått i butikker. Dermed er matbudsjettet underveis blitt minimalt.

Fenomenet kalles dumpster diving, som betyr å stupe i søppelcontainere. De spurte alltid om lov hvis butikken var åpen, og som regel fikk de ja. Ofte fikk de matvarer som butikkpersonalet fant frem til dem.

– Vi har spist så masse wienerbrød! Det fikk vi så mye av at vi måtte si nei takk til slutt, ler de.

På norgeskartet sitt har de tegnet inn begivenheter underveis. Som første gang de tigget mat, i Finnmark. Da fikk de en svær pose med sjokoladeplater som de kunne kose seg med i mange dager.

Ble aldri syke

– Vi har spist kjøtt som er utgått på dato, og ingen av oss er blitt syke. Det forteller jo at maten er fullt spiselig, sier Martha.

– Vi har til og med spist utgått fersk laks – rå, forteller Sigri.

– Man vet jo cirka hvordan mat skal lukte. Og luktet det fis, så spiste vi det ikke, ler Vilde.

– Men det at vi fikk det gratis, gjorde at vi gikk nærmest amok. Vi ble griske! Vi ville ha alt, kastet oss over alt det vi kunne få, reflekterer Ingri.

– Husker du på Kiwi i Skien, Vilde?

Der, mens jentene kastet seg over all maten de fikk lov til å forsyne seg av, tok Vilde et par skritt tilbake og betraktet scenen. «Hvem er vi egentlig, som blir sånn», tenkte hun. Det at de fikk noe gratis gjorde dem grådige, innrømmer de.

– Det kastes så mye mat hver dag. Det er skikkelig teit, og unødvendig. Fruktkurver kastes fordi en av fruktene er blitt dårlig. Noe må gjøres, vi kan ikke holde på sånn, slår jentene fast.

Folk er snille

Det gjorde som regel susen når de presenterte seg og sa: «Hei, vi er fire jenter som sykler Norge på langs». Folk ble imponert, og ville gjerne hjelpe dem. Det ga mange fine opplevelser.

En gang ringte de på et hus og spurte om de kunne få steike pizzaen sin. Da de dro videre, fikk de med seg to kilo elgkjøtt i gave. Det ble litt av en gourmetmiddag, laget på primus.

– Det er sånne ting vi husker fra denne turen, hvor utrolig snille folk er!

Den største utgiften var alle ferjebillettene. De lærte seg å bruke samme metode, sa de var fire jenter som syklet Norge på lavbudsjett, kunne de få rabatt?

Ferjeturen mellom Nesna og Levang på Helgeland ble minneverdig. Ikke bare fikk de rabatt, de ble invitert på middag og fikk dusje om bord. Dermed ble det flere turer frem og tilbake før alle hadde fått dusje, og både Martha og Vilde fikk kjøre ferja og legge til kai på hvert sitt ferjested. Det var et høydepunkt på turen.

– Det norske folk har gjort turen helt spesiell, konkluderer jentene. På små steder vakte de oppsikt, folk brydde seg.

– Det handler ikke om at folk er snillere der, men mer om at de har tid til å se deg, tror Vilde.

– Det er ikke så ofte vi gjør det i Norge, ber fremmede om hjelp. Jeg tror folk blir glad av å bli spurt, men det er uvant, sier Sigri.

Folk har gitt dem penger til mat, isbilen stoppet og lurte på om det ikke kunne friste med en is?

De har bare gode minner. Lærte seg at det er lov å spørre høflig, og at det er helt greit om svaret skulle bli nei.

Sov på ferjekaier

Jentene hadde med telt, primus og kokekar. Mot kvelden fant de seg en egnet plass å sove. Hvis det var mulig å spørre en eier om lov til å legge seg i soveposen eller slå opp teltet, så gjorde de det. For det meste sov de under åpen himmel, og mange netter ble tilbrakt på ferjekaier og utenfor bensinstasjoner, hvor det fins toalett og vask i nærheten.

Men å gå noen dager uten dusj og med svette klær har ikke plaget jentene. – Det tåler vi, sier Vilde.

Etter å ha gått på folkehøyskole hadde de kjente over hele landet. Ofte sendte de en sms og spurte om de fikk stikke innom. Da fikk de gjerne både middag, dusj, seng og mulighet for å vaske klær.

Det er ikke tvil om at jentene har vært heldige med valg av sommer. I Nord-Norge fikk de høre at det var den fineste sommeren på 50 år. Etter hvert gadd de ikke engang å sjekke værmeldingen. Det var fint vær uansett.

Lofoten

– Norge er et nydelig land! Og når man sykler har man så god tid til å nyte alt, sier Vilde.

Aller finest var nok Lofoten, er de enige om. Med sine høye fjell, hvite strender og havet tett på, var det rått og mektig. De ler og forteller at de ofte sang nasjonale sanger om Norges skjønnhet når de syklet gjennom vakker natur.

Jentene la i vei med helt vanlige hybridsykler. Pakkebærerne viste seg å være det svake punktet, og ståltråd ble et nyttig redskap til diverse sykkelreparasjoner. De fikk også bruk for diverse skruer, tang, unbrakonøkkel, ekstra slange og eiker. Men jentene mener alle kan gjennomføre en sånn tur, hvis de vil det. Bare de har en sykkel som fungerer og en kropp som tåler aktivitet.

– Jeg tror kroppene våre har hatt det skikkelig OK, sier Sigri.

Dugnadsånd

– Hva har dere lært?

Ingri: – Å bli mer strukturert, mindre tafatt. Vi var nødt til å være effektive, det håper jeg å kunne ta med meg videre. Stå opp tidlig og få noe ut av dagen, liksom.

Vilde: – Jeg har lært mye om meg selv. Som at jeg var dødssliten om kvelden, men når jeg våknet neste morgen, var jeg i godt humør og hadde nye krefter. Det gir en utrolig mestringsfølelse å holde på sånn en hel måned.

Sigri: – Det er kult å bli kjent med seg selv når man er svak og se at man kan håndtere det.

De er enige om at de oppdaget at de er lette å underholde, og at de har god dugnadsånd. Det var aldri noe problem å motivere seg selv og hverandre til en ny, hard tørn på sykkelen. Og de vurderte aldri, aldri, å gi opp.

– Det tenkte vi ikke på, engang.

De meldte seg ikke helt ut av samfunnet, selv om de var på tur. De forteller at de fikk frysninger da de underveis leste om situasjonen i Gaza, og hvordan folket der led mens de selv hadde det fantastisk.

– Det verste? Med turen? Nei, hva skulle det være? Masse myggstikk, kanskje, men det er jo ikke ille.

Fire jenter bøyd over norgeskartet der de har tegnet inn ruta si, og notert ting som skjedde underveis. Foto: Gro Seland/Fædrelandsvennen