Rett etter at frosten slapp for godt i vår, stappet jeg et lite sortiment frø i diverse potter, bøtter og spann på plattingen vår.

Det tok sin tid før noe som helst resultat viste seg, foruten grønne blader, og jeg hadde ei stund sterke tvil til hvorvidt det overhodet kom til å komme noe annet enn grønt ut av det hele. I etterkant har jeg lært at hvis du vanner for ofte, blir det mindre blomster. Vel,- jeg vanna hver dag.

I den ene potta sådde jeg det jeg trodde var erteblomster. Jeg forventet at de skulle bli fargerike, ganske korte og muligens litt hengende. Det som vokste rett opp i omtrent en meters høyde, viste seg etter hvert å bli kosmos. De står i full blomst nå, men omtrent hele sommeren ut som en forvokst, grønn miniatyrskog i en altfor, altfor, altfor liten potte.

I en svær lekekasse sådde jeg løvemunn. Den har sett ut som en grønn eng uten så mye som et hint av annen farge i hele sommer. De første blomstene dukket plutselig frem rett etter at ferien var over. Altså da vi begynte på jobb og ellers trakk innomhus.

Og astersen, den er et kapittel for seg selv. Jeg har pleid og pratet, dullet og ventet. Vet du når den første blomsten åpna seg, eller? I september, folkens! Nå er det jo ikke sol mer, en gang. For en dust!

Men vet dere hva? Jeg vinner! Nå har disse blomstene nekta å vise seg frem hele sommeren, til tross for (eller - som jeg altså ble klar over - på grunn av) min store omsorg. Så når de nå har valgt å stikke hodene frem når utesesongen er over, viser jeg absolutt ingen nåde.

For nå stikker jeg bare ut på platten, tar med meg saksa og klipper meg to små buketter blomster med jevne mellomrom. Og sannelig står de seg i et par uker hver gang. Sommersesongen min ble plutselig forlenget, nå har jeg hagen i stua i flere uker ennå. Hah! Jeg vant!

Kjersti Fikse Ness Foto: Glen Musk, ADRESSEAVISEN