Vann. Haddy N'jie vil snakke om vann. Rent vann. Hun tror ikke nordmenn forstår verdien av verdens viktigste næringsmiddel.
–Vi er så bortskjemte. Gratis tilgang til grenseløse mengder rent vann har gjort oss blinde. For oss er vannet en selvfølge.
Paranoide følelser
I et slitt brakkebygg ved Fjernsynshuset på Marienlyst forbereder Haddy N'jie enda en TV-aksjon. Sin femte. Målet i år er å skaffe bærekraftig vann til én million mennesker i noen av klodens tørreste og fattigste områder. Hun har selv vært på reportasjereiser og møtt mødre som ikke vet om annet enn urene vannkilder.
–De fortviler. De ser at barn blir syke og dør av vannet de drikker. Men hva skal de gjøre? Å koke vannet har de ikke råd til.
Haddy trekker den lilla hettegenseren med påskriften: «Vann forandrer alt» tett rundt halsen. Blikket gløder. Stemmen insisterer. Hun vil ha oss til å kjenne på den paranoide klaustrofobiske følelsen av å mangle rent vann.
I løpet av få år har NRK-profilen fra Kolbotn sjarmert seg inn i tetsjiktet blant norske programledere. Når noe riktig stort og viktig skal formidles, står Haddy N'jie fremst på scenekanten. To minneseremonier etter terroraksjonen på Utøya, årets storstilte 17. mai-markering av Grunnlovsjubileet, den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix, Idrettsgallaen og en rekke andre tv-serier og programmer har hun loset sine publikummere trygt igjennom.
Ingenting om Giske
Men beina ser ennå ut til å følge bakken. Når Ukeadressa ber om et intervju på kort varsel, er hun straks rede. Bare på én betingelse: Sommer-Norges største kjendisnyhet, den om at hun og Trond Giske er kjærester, vil hun ikke kommentere. Hun ber også om forståelse for at nevnte relasjon ikke bør fremheves i intervjuets tittel eller ingress. Det er NRKs innsamlingsaksjon og konferansier-oppdraget for arrangementet «Kvinners arena» i Stjørdal hun først og fremst vil snakke om.
Så skjer det som så ofte skjer når damer prater og ler om løst og fast. Etter en stund flyttes grensene: Saker utenfor «dagsorden» føles plutselig aktuelle og relevante - og sklir umerkelig inn på «sakskartet».
Og brått sitter vi der og snakker om svigerbyen med den store svigerfamilien og de kjempehyggelige svigerforeldrene.
Men for å ta det første først:
Da moren Mona fødte et ekstremt gult barn på Rikshospitalet 25. juni 1979 trodde de andre kvinnene på fødestua at de var vitne til et alvorlig tilfelle av gulsott. Da barnets far, Moses N'jie fra Gambia, kom på besøk senere på dagen, forsto spesialistene at jentas hudfarge skrev seg fra afrikanske gener.
Forstyrrende farge
Veslejenta vokste opp i et nokså helhvitt forstadsmiljø på Kolbotn utenfor Oslo. At hun og lillesøster Lisa Aisato hadde mørkere hud enn de fleste, tenkte hun ikke særlig over. Ikke før hun kom opp i skolealder og jevnlig ble utsatt for spørsmål og kommentarer av typen: «Hvor kommer du fra?» Og: «Så flink du er til å snakke norsk!»
–Til slutt ble jeg så lei at jeg begynte å svare Gambia, fordi Norge uansett ikke ble godtatt. Samtidig begynte jeg å se på meg selv som en som ikke helt hørte til. Hudfargen min var viktigere for omgivelsene mine enn jeg hadde vært klar over.
Fra enkelte voksne i skolemiljøet fikk Haddy også høre at hun tok for stor plass. Hun trakk seg unna og startet sitt eget bli-mindre-prosjekt. I samme periode oppdaget hun magien i litteraturen. Foreldrene ga henne lov til å lese alt hun ville, bare hun spurte når hun oppdaget noe hun lurte på.
–Jeg likte de triste bøkene best. Og sørgelige sanger som: «Ingrid Sletten av Sillejord» og «Blåmann, Blåmann bukken min.»
Haddy ler, knytter nevene rundt glorien av krøller og løfter dem opp på hodet som en artistisk hattekreasjon.
Foreldrene skilte seg da Haddy var i tiårsalderen, men uten å skape særlig misstemning i hjemmet. Jentene ble boende hos mor. Økonomien i den vesle familien var dårlig, men alle tre bestemte seg for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Oppdaget på restaurant
–Innimellom sparte vi veldig for å få råd til å gå i operaen, på teater eller restaurant. Å spise grøt til middag noen dager gikk fint når vi hadde noe å glede oss til, sier Haddy. Ett restaurantbesøk husker hun bedre enn de andre.
Etter maten lekte søstrene at de lagde nyhetsinnslag for NRK. De gikk tilbake i tid, og rapporterte direkte fra Jesu liv. De verbalt dyktige journalistspirene ante ingenting om at de ble observert av en ukjent person i lokalet, av selveste produsenten for Barne-tvserien: «Midt i smørøyet». Der og da ble tv-talentet til 11-åringen oppdaget. Noen dager etterpå fikk Haddy forespørsel om å melde seg til audition til et av programledervervene for den kommende «Midt i smørøyet»sesongen.
–Flere tusen hadde søkt. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på å melde meg, smiler Haddy, som måtte gjennom en lang rekke prøver og tester før oppdraget ble hennes.
En filmsnutt fra tv-debuten ligger ennå på nettet. Jenta med Nord-Europas dypeste smilehull er lett å kjenne igjen.
Klassekameratene likte å se Haddy på tv. Utslag av misunnelse husker hun ikke. Men tilbakemeldingene fra de voksne, de som mente at hun tok stor plass, varte ved.
–Opp gjennom tenårene fortsatte jeg å skille meg ut. Jeg kledde meg annerledes enn alle andre, likte en annen type musikk enn dem og leste helt andre bøker. Jeg passet dårlig inn i ungdomsmiljøet på Kolbotn og dro til Oslo for å ta videregående.
Katastrofeangst
Haddy forteller om år med mye angst. Sosial angst. Og katastrofeangst. Hun stammet, hadde vannskrekk og var livredd både for ballspill og skigåing. Hun har snakket om dette noen ganger før, og fått tilbakemeldinger som tyder på at åpenheten om angsterfaringene har betydd mye for andre.
–Enkelte ser kanskje på meg som en som fikser alt. Både musikk og journalistikk. Mitt råd til andre som sliter er å prøve å utnytte egne handikap til noe positivt. Psykiske plager er ikke tegn på svakhet. Psykisk syke må ha mye styrke for å mestre livet.
Selv fikk Haddy god hjelp fra psykolog. Tre nye småsøsken betydde også svært mye. Faren hadde stiftet ny familie.
–Da jeg satt der som 14-åring, med hodet fullt av problemer, og en ny liten søster ble lagt i armene mine, var det som om alt vondt forsvant. Jeg tenkte at hun var det beste som hadde skjedd meg. Jeg skulle sørge for at hun vokste opp i et enda bedre samfunn.
Haddy har alltid prioritert kontakten med småsøsknene. Og de setter stor pris på henne. Jankeh på 20 er full av lovord - og roser storesøsteren for omsorgen hun viser familien sin.
Selv om 35-åringen har et langt samboerforhold bak seg, det endte med skilsmisse i 2012, har hun ennå ikke egne barn.
–Mange spør om når jeg skal ha barn. De spør ikke om. Som om det er en selvfølge at alle skal ha barn, som om foreldrerollen er selve meningen med voksenlivet.
Fattigfolk i generasjoner
Haddy strekker seg i kontorstolen og myser mot løvrike trekroner i solskinnet utenfor. Hun synes at nordmenn undervurderer verdien voksne kan ha som støtte- og omsorgsperson for barn i eget miljø.
–Som de fleste gambiere har jeg fullt opp av barn i livet mitt. Mange ser på meg som sin tante, som sin søster. Enn så lenge holder det for meg.
Moses, Haddys far, var selv nesten bare barnet da han forlot Gambia og satte kursen mot nord for å skaffe seg jobb. Målet var å tjene nok til å forsørge bestemoren som han bodde hos. I det vesle vestafrikanske landet så han ingen framtid. Han jobbet seg gjennom Europa og havnet i Oslo.
–Lykkejegere kaller vi sånne som han i dag. Middelhavet er fullt av dem. Folk fra Afrika og Asia som er villige til å risikere livet for en svart vaskejobb i Europa.
Haddy gnistrer. Hun synes hun har gode grunner til å engasjere seg for verdens fattige. Hun har sjekket morens familie også - uten å finne annet enn fattigfolk i flere generasjoner. Fra Vestfold, Østfold og Trøndelag dro de til hovedstaden i håp om å skape seg et utkomme. De sjauet på kaia, vasket i mer bemidlede byborgeres boliger.
Overbevist feminist
–Moren min vokste opp i en ettroms leilighet sammen med foreldrene og besteforeldrene sine, tvers over gata fra min leilighet i dag. Det gir perspektiver. På kort tid har mange nordmenn fått et enklere liv.
Snart drar Haddy N'jie til Afghanistan for å lage flere tv-reportasjer til aksjonsdagen 19. oktober. Nye møter med fattigfolk står for tur. Nye historier om fortvilte mødre å fortelle.
–Kvinner står alltid bakerst i køen når makt og midler fordeles. Å bli født som jente er som å trekke et taperlodd i størstedelen av verden. Kvinner får færre muligheter fordi de er kvinner, poengterer Haddy, og minner oss igjen om kvinnene som henter vann. Som går i timevis hver dag for å fylle krukker og bøtter i en skitten vannkilde. Som risikerer å bli voldtatt fordi de ikke har tilgang til trygge toaletter.
–Selvfølgelig er jeg feminist. Som moren min, sier hun og smiler.
Haddys mor begynte tidlig å lese. Faren var bokbinder og tok ofte bøker med seg hjem. Som voksen fikk lesehesten jobb i forlagsbransjen. Hun sørget også for å guide sine to døtre inn mellom familiens velfylte bokhyller.
Burlefots by
–Som 14-åring leste jeg «Lasso rundt fru Luna» første gang. Fremdeles er den min favorittbok.
Haddy vet at boktittelen fører henne til Trondheim, til kjærestens hjemby. Flere Mykle-kjennere har pekt på at det er en viss likhet mellom Ask Burlefot og Trond Giske: Begge langbeinte trøndere med talegaver og sans for musikk. Og med fedre fra Sunnmøre.
–He, he. Joda, Ask og Trond har kanskje litt felles. Men Trond er en mye bedre far for sin datter enn Ask er for sine barn. Tronds datter kommer først. Alltid, sier Haddy.
Under sommerens Olavsfestdager var hun hyret inn som foredragsholder. Samtidig tok hun seg tid til å bli godt kjent i «Svigerbyen», som hun kaller den. Like før var forholdet til den tidligere kultur- og næringsministeren offisielt bekreftet. Og mange tok sjansen på å ønske henne velkommen til trønderhovedstaden.
Haddy hever albuen og demonstrerer hvordan hun ble mottatt med vennlige dult og ertende blikk midt i folkevrimmelen.
–Det føltes som jeg var omgitt av svigerfamilie på alle kanter. Det var veldig hyggelig, sier hun.
Om to uker venter nye oppgaver i Trøndelag. Som i fjor skal Haddy N'jie lose talere og debattanter gjennom den årvisse «Kvinners arena»-konferansen i Stjørdal. Hun gleder seg. Å være med på å skape noe her og nå, øyeblikksopplevelser bare for dem som er til stede, tiltaler henne.
Lite glamour
Som frilanser i programlederfaget kan hun selv velge hva hun vil være med på. Forespørsler fra ulike kjendis- og realityprogrammer dumper jevnlig inn. Men sannsynligheten for at Haddy svinger seg på «Skal vi danse» - gulvet eller kokkelerer med andre kjendiser, er neppe særlig stor.
–Jeg liker meg best når jeg får være med på å fortelle gode historier. Sier den erfarne programlederen, som også kan styre seg for glamorøse antrekk. Når oppdragene krever grand galla, overlater hun kjolevalget til eksperter på området. Men også de vet at Haddy helst unngår plagg som spiller på sex og motebransjens aller siste trendpåfunn.
–Jeg vil at publikum skal huske hva jeg sier, ikke hva jeg har på meg, understreker hun.
Haddy har sine forbilder. Bautaer som Alf Prøysen og Erik Bye rager i fremste rekke. Samt jazzlegenden Billie Holiday.
Men hvor tar hun roen sin fra? Hvorfor virker hun aldri nervøs på scenen? På direktesendt tv, med tusener i salen, snakker og smiler hun som til sin nærmeste familie.
–Hva skal jeg være nervøs for? Hva kan gå galt? Om jeg snubler og faller, eller sier noe helt feil, blir det forferdelig flaut for meg, men for alle andre bare en morsomhet, som i verste fall havner på You Tube.
Ensom død
Katastrofeangsten fra tenårene er ikke borte. Men katastrofebildene i Haddys hode handler om noe helt annet enn mageplask på scenegulvet.
–Hva er det verste som kan skje?
Haddy tar en tenkepause. Smilehullene glatter seg ut.
–... at noen av dem jeg er glad i rammes av noe forferdelig...
Men så ler hun igjen.
–Jeg har alltid sett for meg at jeg kom til å dø ung, som Billie Holiday. Ensom og lut fattig. Med en 50-lapp i skoen. Derfor planlegger jeg aldri særlig langt fram i tid.
–Om spådommen ikke slår til. Hvor er du om ti år?
–Tja, si det... Kanskje TV-aksjonen fremdeles har bruk for meg? Som bøssebærer, om ikke annet.
CV:
Mona Haddy Jatou N'jie
Aktuell: Konferansier under «Kvinners arena» i Stjørdal 26. september. Programleder under TV-aksjonen til inntekt for Kirkens nødhjelp i oktober. Gir snart ut ny plate: «Nattblomst».
Bor: Oslo
Alder: 35
Familie: Kjæreste med Trond Giske. Storesøster til fire.
Yrke: Sanger, låtskriver, forfatter og journalist.
Karrierre: Konferansier for mange store TV-sendte arrangementer de siste årene: Grunnlovsjubileet, minnemarkeringene etter 22. juni, finalen for Melodi Grand Prix, Idrettsgallaen, flere av TV-aksjonene. Programleder for: «Jakten på Norge» og «Sommeråpent». Har fått Gullruten som beste kvinnelige programleder. Har gitt ut tre plater: «White Lies», «Welcome Home», «Word of The Free». Og to bøker: «Dans, dans» og Queendomboken «Oppdrag Norge», samt teaterstykket: «Jeg vet hvorfor». Startet som programleder for «Midt i Smørøyet» i 1990.
Leser: Akkurat nå: «Vandrefalken» av Jamil Ahmad. Fantastisk flott bok.
Lytter til: Mye radio, særlig P2, savner NRK Gull som forsvant.
Ser på: Nyheter samt en del serier. «House of Cards» blant annet.