Lenestolen i stua er tom. Askebegeret på bordet også.
Kvinnen som bor her i denne leiligheten på Bromstad har ikke vært i dette rommet siden jul. Hun lever livet sitt nedenunder.
I en stol på gjesterommet.
«Det er ikke noe liv å stå opp for å sitte i en stol»
Elisif «Siffen» Bødtker har bladd seg gjennom en bunke papirer da hun finner utklippet fra Adresseavisen i sommer. Artikkelen handler om multihandikappede Vibeke. Men det kunne også vært tittelen på Siffens liv. Det er derfor hun har klippet det ut.
– Jeg har lagt det her sånn at hjemmehjelpene skal se det, sier Siffen, 79 år, glad for besøk. Hun har ikke så mye å smile over. Eller så mange å smile til.
Dette er hva hun viser oss, dette er livet hennes. Et lite rom. Det nødvendigste. Bildene. Medisinen. Sigarettene. TVen. Et sjal om det trekker fra vinduet. Hun når ikke fram dit, til vinduet. Hun sitter i en stol. Hele dagen. Hver dag. Alene.
– Jeg har ikke fått trent bena mine. Jeg fikk beskjed om at for å få trene, måtte et vedtak til. Men Helse- og velferdskontor Østbyen sier de ikke har vedtak for dette, bare for blinde, synshemmede eller demente. Men ikke for meg som er klar i hodet, sier Siffen. Klar i hodet, men med en lang sykdomshistorikk. Hjerneblødning på 80-tallet, infarkt, slag, utlagt tarm. Og nå sist. Kreft.
– Jeg har vent meg til mye, men kreften klarer jeg ikke å venne meg til, sier Siffen.
Hun har ikke vært i stua si ovenpå siden jul. Etter kreftbehandlingen ble hun tynn. Svak. For dårlig til beins.
– Jeg søkte om trappeheis, det må være minst to år siden. Det kom så langt at de kom og målte opp. Men så skjedde det ikke noe mer. Til slutt foreslo jeg at jeg fikk flytte ned hit på dette rommet, sier Siffen.
Ved NAV hjelpemiddelsentral i Sør-Trøndelag bekrefter leder Frode Selbo at henvendelsen om trappeheis kom inn til dem fra kommunen i juli 2012.
– Vi var inne og gjorde en vurdering, men fikk senere beskjed om at personen var flyttet ned på ett plan og at man dermed avventer saken inntil videre. Når det gjelder trappeheis, er det ikke uvanlig at man ser etter andre alternativer, sier Selbo.
Det er altså ikke sendt inn en formell søknad i saken.
– Om det kommer en søknad, vil vi selvsagt gå inn og se på den på vanlig måte, sier Selbo.
I mellomtiden sitter Siffen nede. Oppe i andre etasje står alle møblene. Lenestolen, det lille bordet med askebegeret. Der er bokhylla og familiebildene. Oppe i andre etasje kan man gå rett ut til en balkong med frisk luft. Men oppe i andre etasje er hun ikke. Hun er nede.
– Jeg trives jo mye bedre oppe, men jeg kommer ikke opp dit nå. Det tar for lang tid for hjemmehjelpene, sier Siffen. I stedet holder hun til i første, der soverommet og badet er. Det er lettere sånn. Å ha livet liggende på bordet foran seg.
Hunder luftes – ikke mennesker
Men hun ville så gjerne ha kommet seg litt ut. Det var derfor hun skrev et leserinnlegg i Adresseavisen i juni, med tittelen «Hunder luftes – ikke mennesker». I det lille innlegget forklarer hun det meste: «Jeg har hatt hjemmesykepleie i elleve år og er nå ikke gangbar. Sitter i en stol hele dagen og kommer meg ikke ut uten hjelp med rullestor eller rullator».
Sånn er Siffens virkelighet.
– Hvorfor de ikke kan lufte meg, vet jeg ikke, hjemmesykepleien som Rita Ottervik skryter av, imponerer meg ikke, sier Siffen fra stolen sin.
Henter fram sigarettpakken. Tar seg en røyk.
– Jeg røker dessverre, men det er den eneste trøsten jeg har.
Enhetsleder Ann Karin Ehlie ved Helse- og velferdskontor Østbyen skriver i en mail til Ukeadressa at hun ikke har lest Siffen Bødtkers leserinnlegg og ikke kan kommentere detaljer i enkeltsaker, men at hun på generelt grunnlag kan si at Trondheim kommune ikke fatter vedtak for at en person skal få en kommunalt ansatt til å gå tur med seg.
– Personer får vedtak i forhold til behov de har ut fra den kartlegging som er gjort, og i forhold til de kvalitetsstandarder vi har å forholde oss til. Vi må prioritere medisinske omsorgsoppgaver, skriver Ehlie.
Videre skriver hun at dersom det er slik at en person har behov for å komme seg ut fordi man ikke er i stand til det på grunn av egne fysiske begrensninger, vil de alltid foreslå for personen at de kan bistå med å komme i kontakt med frivilligsentraler, som ofte kan gi tilbud om å gå tur med personer, eventuelt tilbud om dagtilbud, Røde kors besøkstjeneste eller andre tjenester ut fra den kartlegging som er gjort av personen. Noen velger å takke nei til andre tilbud som kommunen kan gi.
Siffen vet hun burde ha solgt leiligheten, søkt om omsorgsbolig. Men hun veier 42 kilo, er kreftsyk, hun orker ikke.
– Å flytte alle tingene mine, sier hun og ser seg rundt:
– Nei, jeg orker ikke. Jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap. Men nå er jeg ensom, sier hun.
Tenker tilbake på en lang yrkeskarriere. 33 år i Forsvaret. Joda, hun har god pensjon. Så hvorfor ikke bruke pengene på å komme seg mer ut?
Hun ser forundret ut. Har aldri tenkt på at det går an å kjøpe omsorgstjenester til noe annet enn den vaskingen hun betaler for annenhver uke. Dveler litt ved den uvante tanken.
– Nei, dagene har bare gått, og jeg har ikke orket noen ting etter kreftbehandlingen. Jeg har ikke tenkt på det, jeg har vært så langt nede. Men de er vel travle de også..? Det må vel eventuelt bli med besøksvenn det, spør hun.
Et barnebarn. En besøksvenn.
Siffen har ikke noe stort nettverk rundt seg. Et barnebarn er en av få som besøker henne i leiligheten på Bromstad. Han kommer hver uke, handler og ordner med praktiske ting.
– Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg vært død. Det er ham jeg lever for, sier Siffen.
Dette er dagene. Hjemmehjelpen som kommer i halv ti-tiden, og deretter tre ganger til før det er kveld. Smører på mat, ordner med føttene og hjelper til med det nødvendige på badet.
En fysioterapeut en gang i uka. En besøksvenn fra Røde Kors har vært der. En venninne kan kanskje stikke innom innimellom. Om det er tid. Barnebarnet, han er blitt en ung mann nå.
Men som oftest er det ingen.
– Jeg leser, er blitt glad i å lese. Og så ser jeg på tv. Dyreprogrammer og krim. Og Heartbeat, den liker jeg. Jeg har jo sett det før, men det gjør ikke noe.
Hva hadde hun ønsket seg av hverdagen?
– Å jeg savner en vofs, som jeg hadde før. Og naturen. Jeg ville gjerne ha kommet meg ut og gått, holdt bena ved like. Men det burde jo ha skjedd allerede ved juletider, sier hun. Nå er hun blitt så svak at hun knapt klarer å reise seg i stolen. Likevel skulle hun gjerne ha sittet oppe litt lenger om kveldene, b-menneske som hun er, og mange av de beste tv-programmene går jo seint. Men seinest halv ti kommer hjemmehjelpen og legger henne.
Når natta kommer, er det med barmhjertighet.
– Jeg har det best når jeg sover. Da drømmer jeg. Drømmer om det som var, sier Siffen.
Til en ny dag gryr.
Åse og Berit
En strålende høstsol lyser over Ringve gård, der en opplagt hvithåret dame manøvrerer rullatoren over et litt trøblete brosteinstun mot Tordenskiold kafé. Alene? Neida, der runder en kvinne hjørnet og hjelper til de siste meterne. Åse og Berit er på tur. Som «sjef» og ansatt. Men også som venninner.
– Å ja, vi fant tonen med en gang!
Latteren runger i gamle trevegger, der de to kvinnene har buksert seg på plass ved et bord innerst i kafeen. Nå sitter Åse Camilla Wilson (88) og Berit Grannes og prater lett over kaffe, te og vafler. Det er ikke første gang de er her. I ett år har de kjent hverandre, helt siden den dagen i fjor sommer da Åses sønn kom på besøk og hadde med seg en dame fra Trondheim aktiv omsorg.
– Det kom egentlig litt som lyn fra klar himmel, minnes Åse. Men det viste seg snart at sønnens initiativ til noen timer betalt omsorg ble et lykkelig valg for moren.
– Jeg ser sånn frem til at Berit kommer om morgenen, sprudlende og i godt humør. Og det er så kjekt å vite at man får besøk og noen å snakke med. I min alder faller jo etter hvert venninnene fra, sier Åse, som har Berit til sin disposisjon tre timer i uka.
– Men hva synes du om at du må betale for disse tjenestene?
Åse ler høyt og hjertelig over tekoppen.
– Å, det er sønnen som ordner med den delen! Men om man har penger i banken, hvorfor ikke bruke dem på seg selv - og nyte livet!
Det er hovedoppdraget. Nyte livet. Riktignok er det gjerne noen småting i huset som først skal gjøres. Men så er det ut på tur.
– Noen velger seg vin og sigaretter, jeg velger meg heller hyggelig samvær, sier Åse.
Store penger
Åse er slett ikke alene om å kjøpe seg noen timer sosialt samvær i uka. Ifølge Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse om helse fra 2008, betalte nær én av ti eldre for privat hjelp til omsorg eller husarbeid. Det er stor grunn til å tro at denne andelen har økt. Ifølge daglig leder Grethe Enlid i Trondheim private omsorgstjenester har den økt kraftig.
– Minstepensjonistgenerasjonen er på vei ut. De som nå etterhvert ønsker å kjøpe denne tjenesten, har vært yrkesaktive. De fleste har råd til å kjøpe seg litt omsorg og samvær, sier Enlid. Hun forteller om en særlig stor økning i kjøp av sosialt samvær.
– Da vi startet i 2007 var 80 prosent av markedet vårt renhold, resten var stort sett praktiske ting. Nå er anslagsvis halvparten av våre tjenester sosialt samvær, sier Enlid. I dag har hun rundt 600 kunder i sin kundeportefølje. Og markedet er voksende. Stadig flere ønsker seg ut på tur, på kafé, ut i frisk luft. Og mange er glad i dyr.
Når Anne Marit Strand er ute på oppdrag, har hun ofte med seg hunden Hero, som er blitt en stor helt for mange eldre. Og denne dagen får dyrevennen Marie Sylthe (94) i Hasselbakken enda en ekstra bonus. En lys levende papegøye er med på husvasken!
– Veldig mange eldre er glad i dyr, så papegøyen Zoey har ofte vært med ut, og blir veldig godt mottatt. Marie her har vokst opp både med fugler og hunder, så dette var ekstra stas, sier Grethe Enlid.
– Å ja! Og vi har jo samme farge på oss i dag, ler Marie.
Og etter vasken er det tid for en kopp kaffe og en prat.
Grethe Enlid kan fortelle at den sosiale biten har vært i sterk vekst de siste par årene, sier Grete Enlid.
– Vi har en håndfull kunder som bruker mellom 15 000 og 20 000 kroner i måneden på omsorgstjenester. I alle disse oppdragene utgjør den sosiale biten en stor del av timene, i tillegg til annen type hjelp. I disse timene kan det for eksempel inngå et kaffebesøk på Britannia, sier hun. Men gjennomsnittskunden er som Åse Wilson, med sine halvannen timer to ganger i uka.
Etter at Åse Wilson i fjor ble innlagt til operasjon på St. Olavs og deretter tilbrakte fem uker i rehabilitering på Saupstad, har hun bodd alene i blokkleiligheten på Valentinlyst. Mannen var på Nidarvoll helsehus, og da han gikk bort i sommer, ble Berits besøk ekstra viktig for Åse, som tidligere hadde organisert hverdagen sin rundt turene til mannen. Da han ble borte, lå alle dagene åpne.
– Det er et veldig tomrom etter ham, sier hun enkelt. Og selv om hun har god kontakt med sønnen og hans familie, er det godt å vite at hun har Berit.
– Etter at jeg ble alene, er det så veldig greit å ha henne på besøk, sier Åse.
Og så hjelper det henne å komme seg ut. Og turene med Berit går slett ikke alltid til konditoriet på Valentinlystsenteret, men like gjerne til byen, til arrangement i regi av Den kulturelle spaserstokken, til Rockheim, Byhaven, konserter eller kaféer.
– Berit er som poteten, hun kan brukes til alt. Og så er hun lett å snakke med. Det er det viktigste, mener Åse.
Tidligere hadde hun en kommunal vaskehjelp hver fjortende dag.
– Men de var alltid så travle, det var så mye de skulle rekke. Jeg er så heldig som har fått Berit, sier Åse fornøyd.
Og det er visst gjensidig, for Berit bryter ut i det samme.
– Samme her! Jeg kaller Åse en venninne. Det føles ikke som noen jobb i det hele tatt.
Det er tydelig at disse to kvinnene er på bølgelengde. Selv om det koster penger. Men det er verdt det, mener Åse.
– Å leve her og nå. Det er det viktigste!
Når dagene er lange
Å leve her og nå. Virkelig å leve. Det er ikke alltid like lett. For pensjonert lege Finn Olav Skogmo (68) har livet tatt en brå vending. Mannen som sitter i sofaen i sin nyinnkjøpte omsorgsleilighet på Ranheim er spesialist i psykiatri og allmennmedisin, men nå er det ikke lenger han som er hjelperen.
Etter år med sykdom er Skogmo selv blitt hjelpetrengende, og uten familie i byen har han valgt å leie inn Vivian Krogh i Prima omsorg som sin gode hjelper. Nå sitter hun her sammen med ham, som hun gjør hver dag. For selv om hjemmesykepleien er innom, hjelper det ikke på det verste. Den tyngende ensomheten.
– Ensomheten er mitt hovedproblem. Jeg er verdens ensomste menneske, sier han.
De siste årene har både den mentale og fysiske helsen vært sviktende, dårlig motorikk og tunge depresjoner har preget hverdagen. Nå sitter han i sofaen og forteller lavmælt at han er helt avhengig av betalt omsorg. Noen som kan sette seg ned og snakke, noen som har tid. Et menneske. Ett menneske.
– Jeg har hjemmehjelp tre ganger i døgnet, men de kommer og går, det er utallige personer å forholde seg til. I løpet av en måned i sommer var det ti forskjellige personer innom, sier han.
Det er ingen ny problemstilling i sektoren. I kommunerevisjonen 2012 for Trondheim blir det påpekt at «Brukerne av hjemmetjenesten skal ha færrest mulig ansatte å forholde seg til» og at kommunen bør utvikle en metodikk eller et verktøy for dette. Også kommunaldirektør for helse og velferd, Helge Garåsen, ser problemet.
– Vi jobber med å få ned antall ansatte per bruker. Vi har jo en turnusutfordring. Men vi ønsker å øke stillingsandelene, så det blir færre deltidsansatte, det vil nok hjelpe noe, mener han.
Per i dag er fremdeles manuell telling den eneste måten å få oversikt på hvor mange brukere hver ansatt har.
– Vi har en bestilling til dataleverandøren om måleverktøy, men vet ikke når dette vil være på plass, sier Garåsen.
Timene med Vivian
Men for Finn Olav er det ikke målinger, men hverdager som gjelder. Da han kom flyttende tilbake til sin barndoms by i sommer, fikk han tips om private omsorgstjenester av en bekjent. Etter mange yrkesaktive år som lege, har han midler å bruke. Og siden har han og Vivian tilbragt tre timer sammen om dagen, sju dager i uka.
– Når det ringer to ganger på døra vet jeg at det er Vivian som kommer. Da kjenner jeg ro i sjela, sier han.
– Tre timer daglig hele uka, det koster ganske mye penger?
– Jo, men jeg får ikke med meg noe i grava. Og uten Vivian og Prima Omsorg hadde jeg ligget på kirkegården nå, mener Finn Olav. Selv om hverdagen kan være tung, blir den lettere med en hjelper som Vivian. Selv om det koster.
– Hun tar over 400 kroner i timen, jeg synes det er svindyrt, du kan jo regne ut sjøl. Men greit nok. Hadde jeg ikke hatt penger, ville jeg vært stuet bort i en krok på et sykehjem, sier han. Timene med Vivian brukes gjerne på Ladestien. Eller på restaurant. Tre ganger i uka følger hun ham til trening på Rosenborgklinikken. Ellers er hun følge til tannlege, lege, handling til huset. Og nå skal hun hjelpe ham med å finne seg til rette i ny leilighet.
– I dag skal vi henge opp bilder, sier Vivian blidt.
–Ja. Jeg må vite at ting er på plass. Ha én person jeg er trygg på. For å beholde roen, sier Finn Olav.
Regnestykket på tre timer hver dag i ett år lander på godt over 400 000 kroner.
– Hvor lenge har du råd til å betale for dette?
– Uten familie og vennekrets her, er jeg helt avhengig av Vivian for å ha menneskelig kontakt, sier han.
– Jeg bruker jo ikke stort ellers.
Hva kan man bruke penger på når man er pleietrengende? Hva trenger man mer enn omsorg? Grethe Enlid sitter på kontoret i Fossegrenda og forteller om en kunde på Moholt. Hun er 86 år. Hun ser tv og leser Se og Hør. Hun bor i fjerde etasje uten heis og har hele livet sitt på stuebordet. Hun har ikke vært ute av leiligheten på åtte år.
– Sofaen og gleden over at vi er der, er det som er livet hennes, sier Grethe Enlid. Kvinnen ønsker ikke å møte oss, (ønsker ikke å blottstille livet sitt for omverdenen). Så vi må ta Enlids ord for at det er sant. Som vi må med den gamle damen som sliter med depresjoner, men blir lettere til sinns etter en tur i frisk luft. Eller mannen med Parkinson som kjøper seg en mulighet til å komme seg ut og møte folk.
– Det er mye positivt som skjer i kommunehelsetjenesten, som Livsglede for eldre. Og all ære til hjemmetjenesten. De gjør virkelig en kjempejobb, men de har knapt med ressurser og har en fryktelig travel arbeidshverdag, sier Enlid, som ønsker seg et samarbeid mellom offentlig og privat omsorg. –Etter mitt hode er det ikke mulig å gjennomføre alt dette i det kommunale apparatet.
Livsglede!
Nede i sentrum, i selve «pensjonisthovedkvarteret» Hornemannsgården, sitter Sigrid Seppola på sitt kontor i andre etasje og kunne ikke ha vært mer enig. Men som entusiastisk tjenesteutvikler og gründer i stiftelsen Livsglede for eldre, mener hun at framtidens løsning heller ligger i selve samfunnsstrukturen, hos privatpersoners omsorg. Frivillighet satt i system.
– Ennå kan de som har råd, kjøpe seg omsorg. Men om noen år finnes det uansett ikke nok folk å kjøpe omsorgen fra. Og hvorfor skulle de behøve å kjøpe den, påpeker Seppola.
Tall fra Statistisk sentralbyrå gir henne rett. Vi eldes, og vi importerer omsorgen. Innvandrere står for halvparten av tilveksten i årsverk de siste årene, og allerede i 2011 var mer enn hver tiende av de nesten 129 000 årsverkene i omsorgssektoren innvandrer. Samtidig vokser andelen eldre over 67 år fra dagens 13 prosent til 21 prosent i 2050. Selv med nøkterne beregninger vil bemanningsbehovet i helsenæringen i Norge øke sterkt.
– Det er ikke mulig å opprettholde det vi har i dag. Om noen år sliter vi kraftig, sier Seppola. Sigrid Seppola er motoren bak sertifiseringsordningen Livsgledesykehjem, som har spredt seg fra Trondheim og ut i hele landet. Nå er hun i full gang med prosjektet Livsglede for hjemmeboende eldre.
– Vi vet jo at mange sitter ensomme der ute, uten sosiale nettverk. Men vi bryr oss ikke lenger, sier Seppola. Hun vil involvere alle deler av samfunnet i omsorgsansvaret.
– Hjemmesykepleien er ute på vedtak, de ser jo ensomheten, men om det er en som ønsker å gå seg en tur, har de ikke mulighet til å gjøre noe med det. Men andre kan! Og Trondheim kommune har egentlig ganske mange tilbud til eldre. Vi må få til en ordentlig kartlegging av de gamles ønsker, sier hun.
– Det vanskelige er å finne dem.
Men de er der ute.
