Fire timer tidligere har kystvaktskipet «Svalbard» varslet kapteinen på den russiske tråleren «Boris Zaytsev» om inspeksjon.

En rutinesak, egentlig. Men under overflaten ligger storpolitikk og en fin balansegang med vår store nabo i øst. Russland, og mange andre land, aksepterer ikke etableringen av den norske fiskevernsonen rundt Svalbard. Kystvakten har jobben med å sette omstridt norsk politikk ut i praksis.

Om bord i KV «Svalbard» har mannskapet hørt om knallfiske på torsk i området. 20 tonn på tre minutter, sies det. Det russiske skipet har trålen ute da fiskeriinspektørene border den i fart. Ikke en ufarlig manøver, men i dag er været fint. Andreas Soløy og Simen Strand hopper vant fra lettbåten over til leideren som henger på skutesida. Andreas skal inspisere, Simen er på opplæring og fungerer som vitne. I røde redningsdresser fra Kystvakten hilser de på kaptein Sergej Muhin før de setter i gang inspeksjonen under dekk, der fisken sløyes og sorteres før den går til innfrysing. Stemningen står ikke akkurat i taket over besøket, men tonen er heller ikke uvennlig.

Strand plukker ut fisk tilfeldig fra fangsten, legger dem på et brett og måler lengden. Én og én. 125 stykker før han gir seg. Soløy noterer. Er innslaget av små fisk for stort, blir kapteinen bedt om å fiske et annet sted.

Flere juksemetoder

Etter målingen klatrer inspektørene ned i lasterommet, som holder 35 minusgrader. Ikke en fisk å se. Tråleren har nettopp vært i Bellsund på Svalbard og levert fangst til en stor russisk lastebåt som samler opp fra mange trålere.

Fisken må fryses inn kjapt etter at den er kommet om bord. Når fisket er veldig godt, kan frysekapasiteten bli for liten. Da er det fristende å dumpe fangst på sjøen eller sortere og beholde bare de store fiskene, såkalt high grading. En annen juksemetode er svart fiske, å la være å registrere fangst.

I dag er det ikke mistanke om noe sånt. Trålen hales inn på dekket, og fangsten er særdeles slunken. Båten har hatt et godt torskefiske, men snart er kvoten på 4600 tonn fylt. Derfor er kapteinen i gang med å fylle opp hysekvoten – og hysa er vanskeligere å finne. Inspektørene måler maskevidden i trålen og sjekker om det finnes ulovlige innretninger.

Storpolitikk på brua

Når Soløy og Strand kommer opp i styrhuset til kapteinen, er atmosfæren avventende. Kommunikasjonen foregår på forenklet engelsk. Inspektørene har tatt av seg hjelmen og redningsdressen og tatt på tøfler. Tonen er saklig og høflig. Soløy spør om metallrista i trålen.

– Russisk trål. Russisk trål, forklarer Muhin og trekker raskt frem et dokument med flott stempel som skal vise at den er kjøpt og godkjent i Russland. Inspektørene kan ikke russisk, men synes papirene ser troverdige ut og nikker anerkjennende.

I hjørnet av styrhuset står en diger eske sjokoladekjeks og et glass med First Price jordbærsyltetøy, som forteller at tråleren er i Norge av og til. Russiske myndigheter har trukket en linje fra Nordkapp på fastlandet til Sørkapp på Svalbard.

– Fiskere kaller den Putin-linja, forteller Soløy. Fisk som tas vest for linja leveres i utenlandsk havn, fangst fra øst går til Russland.

Balansegang

Soløy setter i gang med å avlese den sirlig skrevne fangstdagboka og tar kopier. Norge krever at alle som fisker i Svalbard-sonen skal rapportere fangsten til norske myndigheter. De norske båtene gjør det elektronisk. Men i fiskevernsonen vil ikke de russiske kapteinene rapportere til Norge og forholder seg til russiske myndigheter. Her er det politikken kommer inn.

Svalbardtraktaten fra 1920 slo fast at Norge har suverenitet over øygruppen og plikt til å verne den sårbare naturen. Samtidig ga traktaten alle land som undertegner rett til å drive fiske, fangst og næring på Svalbard – og i territorialfarvannene. Da traktaten ble til, gikk territorialgrensen ved tolv nautiske mil. Siden har alle kystnasjoner utvidet sine økonomiske soner til 200 mil.

Det prinsipielle norske standpunktet er at Svalbardtraktaten fortsatt bare gjelder ut til tolv mil, og at havet mellom tolv og 200 mil ene og alene er norsk. Norge har i praksis valgt et kompromiss, med en fiskevernsone som forvaltes av Norge. For å unngå å utfordre Russland og andre, får stater som tradisjonelt har fisket i området foreløpig kvoter for å fiske der.

Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen forvalter fellesbestandene i Barentshavet og bestemmer kvotene mellom Norge, Russland og tredjeland. De norske og russiske båtene kan fiske kvotene i Norges økonomiske sone, i Fiskevernsonen rundt Svalbard eller i Russlands økonomiske sone. Kvoter for andre lands fartøy i Fiskevernsonen fastsettes av Norge i samarbeid med russiske fiskerimyndigheter.

Sergej Muhin holder seg til russisk politikk og har ikke rapportert fangsten til Norge. Dermed må Soløy skrive en advarsel som skal signeres. Så skjer det som pleier å skje. Trålerkapteinen nekter å undertegne.

– Politikk, svarer Sergej Muhin når Soløy spør hvorfor han ikke vil signere. Muhin har vært trålerskipper i tolv år. Han jobbet tidligere på en gresk supplybåt utenfor Nigeria-kysten, men sluttet på grunn av piratene. På Svalbard er ikke det noe problem, men ufarlig er det ikke.

Når trålerne opererer i farvann lengst nord, må de til tider fiske mellom isen. Hjemme i Russland har han to sønner, men ingen av dem er fristet til å bli fiskere.

– Den eldste arbeider i databransjen. Den yngste ønsker å jobbe lite og tjene mye. Jeg tror han vil bli jurist, sier kapteinen og spanderer et sjeldent smil.

– Hva synes du om at den norske kystvakta kommer på inspeksjon?

Han trekker på skuldrene.

– Coast Guard, no problem. I fjor russisk kystvakt. I år norsk, svarer Muhin diplomatisk.

Den russiske kystvakta kommer også på inspeksjoner i Svalbard-sonen, men bare på russiske trålere.

Stort område - store oppgaver

Kystvaktskipet «Svalbard» er Norges eneste isbryter og dedikert til å passe på farvannet rundt Svalbard. En stor oppgave. Bortsett fra Longyearbyen, gruvesamfunnet Svea, den russiske gruvebyen Barentsburg, forskerbasen i Ny Ålesund og en gruppe polske forskere i Hornsund består Svalbard av enorme øde områder med fjell, fjorder og isbreer. Landarealene er på størrelse med trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal og Vest-Agder til sammen. Fiskevernsonen rundt Svalbard er nesten like stor som hele den økonomiske sonen utenfor Norges fastland.

I tillegg til de mange praktiske oppgavene, handler det om den delikate balansen med vår store nabo. En nabo som har vist vrangsiden i Ukraina. Det er bare ni år siden et digert, russisk krigsskip dukket truende opp på valplassen da seks norske kystvaktskip forsøkte å stoppe tråleren «Elektron». Først da tråleren kom til havn i Russland, slapp de bortførte norske fiskeriinspektørene fri. De siste årene har imidlertid forvaltningsmyndighetene i de to landene samarbeidet bra. Gammel uenighet ble ryddet av veien da Norge og Russland i 2010 ble enige om delelinjen i Barentshavet.

Farlig farvann

Skipssjef Endre Barane, en sindig kar fra Bømlo, handler etter norsk politikk. Han inspiserer trålere, enten de er norske, russiske, spanske eller fra et annet land. På tokt slår han av AIS-en, det automatiske identifikasjonssystemet som viser skipets posisjon til alle.

Men KV «Svalbard» er ikke lett å gjemme bort, og jungeltelegrafen går nok kjapt når det er i farvannet. «Svalbard» er Sjøforsvarets største skip, en klumpete sak på 104 meter, som kan bryte fast is på opptil én meters tykkelse. Noe imponerende krigsskip er det imidlertid ikke. På fordekket står en enkel kanon som egner seg til å skyte varselskudd og eventuelt et par kalde granater i hekken på en fiskebåt, slik den islandske tråleren «Hagangur 2» fikk erfare i 1994. Å skyte på en russisk tråler sitter kanskje litt lenger inne.

Hvalens rike

Skipssjef Barane beordrer moderat fart mens vestkysten av Spitsbergen glir forbi på babord. Golde fjell, isbreer, en og annen forlatt fangsthytte og plenty himmel. Havhest stryker centimeter over havflata og tar elegante manøvre, tilsynelatende uten å røre på vingene. Trist at forskere har funnet ut at 90 prosent av dem flyr rundt med plastavfall i magen.

Vest for sørspissen av Svalbard er fire-fem flokker med finnhval på vei sørover. Bare blåhvalen kan bli større enn disse kjempene på opptil 21 meter.

Av og til, når aktiviteten om bord er lav, kan stemningen bli litt ukonsentrert blant de vernepliktige som er på brua og holder ekstra utkikk. Av mannskapet på 52 er de menige i flertall. Tjenesten om bord er spesiell, menige og befal kommer mye nærmere hverandre enn vanligvis i Forsvaret – noe begge parter trives med. Kystvakten er en populær tjeneste.

Overraskelse fra oven

Dagen før inspeksjonen av den russiske tråleren sendte skipssjef Endre Barane ut helikopteret som av og til er stasjonert om bord. En norsk tråler ble bordet fra luften. Fra helikopteret kan inspektørene også se om det ligger fisk i sjøen som kan være dumpet. Kystvakten inspiserer ikke blindt. Trålere med forhold på rullebladet blir oftere oppsøkt.

– Som regel blir vi godt tatt imot og får kaffe og servering. Vi er der i mange timer og blir kjent med dem. Det blir annerledes enn når politiet stopper en bilist som har kjørt for fort, sier Soløy.

De siste årene har norske og russiske fiskerimyndigheter samarbeidet bra om forvaltningen. Piratfisket er praktisk talt borte, og myndighetene mener det er god kontroll med fisket. Erfaringen er at bestandene har tatt seg opp.

Det forverrede forholdet mellom Russland og Vesten har ikke Kystvakten merket noe til. Fiskeriinspeksjon er en viktig del av jobben, men oppgavene til Kystvakten er mange. Å være til stede for å hevde suverenitet er grunnleggende. En annen sentral rolle er å utfylle Sysselmannens ansvar for søk, redning og miljøovervåkning. En utfordrende oppgave i et område med store avstander, ytterst lite infrastruktur, is, dårlig vær og isbjørn. Marerittet er et cruiseskip som havarerer. Å redde seilbåter som er fanget i isen, sleping av turistskip med motorstans og assistanse til forskere er også en del av jobben.

Ikke sjelden opplever Kystvakten å bli kalt opp av russiske trålere med spørsmål om hjelp, særlig til medisinske oppdrag, når en av mannskapet er blitt skadet eller har fått hjertetrøbbel.

Etter over fire timer er inspeksjonen av den russiske tråleren avsluttet. Sergej Muhin har fått sin obligatoriske advarsel for manglende rapportering til norske myndigheter, men inspektørene fant ikke noe fiskejuks. Noen ytterligere reaksjon blir det ikke. Så plukker lettbåten opp Andreas Soløy og Simen Strand og skysser dem tilbake til KV «Svalbard». Redningsdressene stinker fisk og blir hengt vekk for seg. Nå venter etterarbeidet – og stuertens deilige fiskegryte – uten russiskfisket hyse.

Måler: Simen Strand måler fisken og Andreas Soløy noterer, mens det russiske mannskapet sløyer og sorterer. Foto: Jon Ingemundsen, Stavanger Aftenblad
Svever: Redningsmann Vegard Henriksen kan ikke tenke seg bedre jobb enn i helikopteret til Kystvakten. Han vet aldri hva som skjer neste dag. Foto: Jon Ingemundsen, Stavanger Aftenblad
Sjekker: Andreas Soløy (hvit hjelm) og Simen Strand sjekker trålen om bord i «Boris Zaytsev». Foto: Jon Ingemundsen, Stavanger Aftenblad
Inspeksjon: Simen Strand måler lengden på fisken og fiskeriinspektør Andreas Soløy noterer, mens mannskapet på «Boris Zaytsev» forsøker å jobbe uforstyrret. Foto: Jon Ingemundsen, Stavanger Aftenblad
Maskesjekk: Den norske fiskeriinspektøren sjekker av maskevidden i den russiske trålen ikke er for liten. Foto: Jon Ingemundsen, Stavanger Aftenblad