Dette er ikke bra nok, snerrer den lille djevelen.

Kafégjestene merker ingenting. De kan verken se eller høre ham, men han er her. En frekk fyr som sitter på skulderen til Marit Larsen og slenger drit. Hver gang hun blir litt usikker, dukker han opp for å trykke henne ned.

«Typisk deg å feile på denne måten», sier djevelen.

Han har vært der det meste av livet. Helt siden barneartisten fra Lørenskog og bestevenninnen hennes dro ut i verden for å bli popstjerner. Allerede som fjortis følte Larsen at alt hun gjorde ble evaluert offentlig, av platebransje, presse og publikum. Verst var imidlertid fanden på skulderen, hennes egen selvkritiske sans.

«Selvfølgelig må du dumme deg ut når det gjelder», kunne han si.

Ingen har fulgt henne så tett som ham, fra M2Ms berg-og-dal-bane-karriere til dagens selvstendige soloartist. Fra første singel har Marit Larsen vært en suksess, men djevelen teller bare skuffelser. Først nå har hun selv lært å gi faen. Larsen er blitt tøff nok til å våge noe nytt.

– Hvis folk knytter seg til den nye platen, tar jeg det som en større kompliment enn noensinne. Hvis ikke får folk bare høre på noe annet, det er helt greit. Platen er ikke perfekt, men den ble akkurat sånn vi ville den skulle være.

Hun retter seg opp i stolen. Den lille djevelen triller ned på gulvet.

– Å kunne si det, for meg, er å gi faen!

Ideer til tangentene

Det er på morgenkvisten det skjer. Med det samme hun våkner, griper Larsen etter penn og papir. Før dagen begynner, skriver hun ned alt hun har i hodet sitt. Drømmer, tanker, ideer.

– Det er veldig effektivt. Både fordi noe av det skal bli til noe, men også fordi jeg kan skrive ut støyen fra dagen før – eller det som har skjedd i hodet mitt i løpet av natten.

Etter frokost venter flygelkrakken. Ideer prøves ut på tangentene, fire timer hver dag. Låtskrivingen er en jobb, men også en nødvendighet.

– Jeg har behov for å få tankene mine ned på arket eller ned i tangentene. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Det trenger jeg.

Disse morgenstundene er viktige. Hver dag er en ren tavle. Det er ikke tilfeldig at tittelsporet på hennes nye album heter «When The Morning Comes».

– Det er ikke et konseptalbum, men de fleste låtene handler om oppvåkning og befrielse. Å begynne på nytt.

Det er det Larsen har gjort nå. Etter tre album med produsenten Kåre Vestrheim har hun for første gang selv tatt rollen som musikalsk leder. Platen er spilt inn i Los Angeles og Nashville, med musikere som ikke kjente til henne på forhånd. Ikke fikk de lov til å google henne, heller.

– Jeg hadde lyst til å starte med blanke ark, musikalsk sett. Gripe dette an etter hva som var best for låtene, ikke hvordan jeg har hørtes ut før.

Frigjøringen bestod også i å rømme bort fra seg selv.

– Etter en litt vanskelig tid i mitt liv, som førte til en oppvåkning for meg, også som menneske, bestemte jeg meg for å gjøre noe helt annet.

«Milde Marit»

Hun utdyper ikke hva som var vanskelig, privatlivet vernes strengt. Er det derfor man har så lett for å ta feil av Marit Larsen?

De lette, smektende melodiene forteller jo ikke hele historien. Under overflaten finnes usikkerhet og mørke, bare man vet å lytte. Det hjelper kanskje ikke at 31-åringen fremdeles kan fnise og kokettere som en barnestjerne. I kafeen på Litteraturhuset heller hun innpå kaffe, men drikker også rabarbrasaft. Det søte stempelet blir hun visst aldri kvitt.

– «Milde Marit», sier hun og flirer. Anmelderne omtaler henne gjerne som en pen og pyntelig popprinsesse.

– Skal jeg la tvilen komme dem til gode, så vil de nok gi meg en kompliment, for dette er positivt ladede ord. Når jeg leser det som kvinne, tekstforfatter, komponist og produsent, så kan jeg oppleve det som umyndiggjørende. Det er interessant i et feministisk perspektiv.

Larsen er glad for at kjønnsrepresentasjonen i musikkbransjen jevnlig diskuteres. For sin egen del skulle hun ønske kritikerne utvidet vokabularet.

– Noen anmeldelser kan nesten legges oppå hverandre, de er så like i ordlyd og språk. Som om det er en samling på 30 ord som er satt av til meg.

Det irriterer, men overrasker neppe. Noen Tom Waits blir hun nok aldri.

– Jeg har en stemme som ikke blir noe særlig mørkere. Jeg jobber fremdeles med den, men har sluttet å vente på det. Så tror jeg kombinasjonen av den lyse stemmen og spillegleden min ofte ender i et ganske søtt utrykk. I hvert fall når jeg hører på de forrige platene mine.

For å dempe det søte, har den nye platen fått røffere kanter. Perkusjon og elektriske gitarer skal gi stemmen mer å bryne på seg. For å våge noe nytt, måtte hun komme seg bort fra Oslo.

– Det handler om å forsvinne inn i mylderet og bare være ingen. Være et sted der ingen har forventninger til hva jeg skal si eller hvordan jeg skal spille. Når jeg går på gaten i Oslo, minnes jeg hele tiden på hvem folk tenker at jeg er.

Motstand i Nashville

Hele Larsens musikalske utvikling har spilt seg ut for åpen scene. Da forventningene føltes som en tvangstrøye, pakket hun cowboystøvlene og dro til Nashville.

Countryens hovedstad er ikke bare en by, det er en tilstand. Musikken er overalt, alle har en drøm om å slå gjennom, hele stedet er en gigantisk låtskriverfabrikk. Akkurat som i tv-serien «Nashville», som Larsen kjenner seg godt igjen i. Den første uken gjorde hun som stjernene i serien, satte seg ned med en ny låtskriver hver dag og tvang frem minst én ny sang. Etter fem dager møtte hun veggen.

– På fredagen sto jeg og stirret inn i kjøleskapet mitt og hadde ikke kreativitet nok igjen til å vite hvor jeg skulle sette osten og juicen! Jeg var helt tom!

Samlebåndsmetoden fungerte ikke for henne, men stuntet var ikke forgjeves: Underveis traff nemlig Larsen den unge låtskriveren Tofer Brown, som ble hennes medprodusent og musikalske makker. Innspillingene ble gjort med hans krets av unge, sultne musikere. Dyktige folk som ga Larsen mer motstand enn hun var vant med.

– De gjorde meg ukomfortabel, men ga meg en dytt jeg trengte for å dykke dypere ned i meg selv som forteller.

Der nede i dypet sto hun plutselig ansikt til ansikt med sin lille djevel: usikkerheten. I stedet for å vike unna, ble hun inspirert til å kaste seg ut i en herlig, kreativ raptus.

– Jeg tror det er viktig å oppsøke en type motstand som trigger den usikkerheten på en riktig måte, sier hun. Larsen tror ikke det er bra å bli for komfortabel eller ha det for gøy når hun skal skape noe.

– Da lurer jeg på, i etterkant, om det jeg satte i bevegelse betyr nok for meg. Nå kjenner jeg for første gang et direkte eierskap til alle låtene på en plate.

Motsetningene

Kanskje er det derfor man aner stadig flere spor av Larsens eget liv i tekstene?

Tittelsangen ble skrevet som en oppmuntring til henne selv, mens «Traveling Alone» oppfordrer en omflakkende musiker til å holde ut. Og «I'd Do It All Again» kan vanskelig leses som noe annet enn et bittersøtt tilbakeblikk på M2M-kollapsen og det strandede kjærlighetsforholdet til musikerkollega Thom Hell. Heftig bagasje som hun altså ikke ville vært foruten. Og så har man «Lean On Me, Lisa», et direkte resultat av noe hun skriblet ned på sengekanten en morgen.

– En jeg bryr meg veldig om var et hav unna og hadde det vanskelig, så jeg skrev den nærmest som langdistanseomsorg, sier Larsen.

Det sier noe om den store motsetningen i hennes liv, tautrekkingen mellom kunstnerdriften og behovet for tilhørighet.

– Jeg er flink til å være tilstede, når jeg er hjemme, for alle menneskene som betyr så mye for meg. Jeg har jo en liten hær av venner og familie som er så viktige for meg og gjør meg til den jeg er, sier hun.

– Men så trenger jeg dette andre, flukten. Jeg trenger å skape, skrive, komme videre. Da kobler jeg nødvendigvis av det første, det strever jeg litt med. Det er jo en veldig selvsentrert tilværelse.

– Det gir deg dårlig samvittighet?

– Ja. Mest fordi jeg vet at jeg må skrive for å ha det godt som menneske. Og så trenger jeg disse relasjonene for å ha det godt som menneske. Jeg prøver å kombinere det så godt som mulig.

– I rocken settes det jo ofte sammenheng mellom å være langt nede, følelsesmessig, og det å skape stor kunst. Gjelder det for deg også?

– Det gjør jo det, men mest fordi jeg gjør andre ting når jeg har det bra: drar på turné, ser på tv-serier, drikker vin. Likevel tror jeg det er viktig å presisere noe: Mange av mine venner som skriver musikk og romaner, de forherliger den tilstanden litt. Det tror jeg kan være farlig. Jeg synes ikke det er rettferdig hvis det kreves en slags desperasjon i bytte for at skriveånden skal slå til.

I stedet snur Larsen problemstillingen på hodet.

– Fordi de store øyeblikkene, rusen av å få det til som historieforteller og komponist, inntreffer såpass sjelden, kan tilstanden av å vente på det gjøre deg ganske deppa. Jeg har det veldig bra når jeg akkurat har gjort noe ferdig, men det er jo ganske sjelden.

«Kakebakeren»

Tilbake til de daglige arbeidsøktene. Noen ganger setter ikke Marit Larsen seg ved flygelet, men ved tastaturet.

– Jeg er veldig glad i å skrive utenom musikken, også.

– På norsk?

– Ja, sier hun blygt.

– Men jeg kan ikke snakke om det før jeg eventuelt skal gi ut noe. Det er jo ikke ferdig.

– Har du prestasjonsangst?

– Vel, jeg tenker innimellom at jeg kanskje allerede har fylt kvoten for hva som skal få være del av det offentlige rom. Trenger jeg egentlig mer offentlig evaluering? Er det greit nå?

Hun ler. Etter 18 år i popbransjen har hun opplevd mye rart. Likevel kom det som et lite sjokk da musikkviteren Jon Mikkel Broch Ålvik nylig tok doktorgraden med en avhandling om Marit Larsen og Marion Ravns imagebygging. «Det er ingenting ved Marit Larsens persona som ikke er planlagt eller konstruert – det er ikke noe ekte, autentisk eller naturlig ved denne personaen», skrev Ålvik. Han mente Larsen iscenesatte seg selv som et husmoraktig jentebarn.

– Det opplevdes helt absurd, det må jeg si, sier Larsen.

Tilsvaret hennes, «En kynisk kakebakers bekjennelser», var et syrlig oppgjør med Ålviks tankegang. Videre diskusjon avledet hun med en elegant henvisning til sin ferske singel: «I Don't Want To Talk About It».

Tittelen sier det meste. Hun ønsker ikke å snakke om privatlivet eller utbrodere tekstene sine. Marit Larsen mener det må være en viss mystikk rundt artister og kunsten deres. Som lytter er det i hvert fall det hun foretrekker selv.

– Jeg knytter meg lettere til andres plater hvis jeg kan få lov til å legge min egen forståelse, mitt eget liv, inn i deres tekster.

Djevelen tier

Så kanskje vi skal nøye oss med det vi allerede vet om Marit Larsen.

Foreldrene er klassisk skolerte musikere, selv begynte hun med fiolin da hun var fem. Hun tok det tungt da de ble skilt to år senere, men har skjønt at det var til det beste. Puberteten tilbrakte hun på popkarusellen med M2M, med moren som anstand. Hun tok videregående som privatist og har snakket om å studere litteratur. I fasjonable Ullevål Hageby er hun en av strøkets ivrigste, men minst kompetente, hobbygartnere. Til gjengjeld er hun flink til å lage mat og spille «Wordfeud». For tiden jobber hun med filmmusikk og en mer akustisk folk-plate. En gang i fremtiden vil hun også gi ut egne sanger på norsk, «når jeg synes de er bra nok». Forøvrig er lange fjellturer den beste avkoblingen Larsen vet, når kroppen blir så utmattet at hun ikke kan tenke på annet enn å holde seg på beina.

Da stilner til og med den lille djevelen på skulderen. Han har ikke samme makt over henne som før.

– Jeg har kastet bort mye tid på å være redd. På prestasjonsangst. På å ta sorger og nederlag på forskudd. Som forteller gjorde det meg feig, sier Larsen. Nå føler hun seg tryggere, mer modig. Det har hjulpet å innse at selvpisking er en del av jobben.

– Det er nok en naturlig konsekvens av å jobbe så intenst med kreative ting. Man får utløp for en hel del, men blir også konstant konfrontert med egen utilstrekkelighet. Heldigvis er rusen ved å ferdigstille noe like stor nå som da jeg begynte, i 13-årsalderen.

CV

Aktuell: Mandag slipper Larsen sitt fjerde album, det første med henne selv som

produsent.

Alder: 31.

Sivilstand: Ingen kommentar.

Bosted: Ullevål Hageby, Oslo.

Yrke: Popmusiker.

Bakgrunn: Under navnet M2M fikk

Lørenskog-jentene Marit Larsen og Marion Ravn internasjonal platekontrakt bare 15 år gamle. Debutplaten «Shades of Purple« solgte flere millioner eksemplarer, men da oppfølgeren ikke ble like populær, fikk duoen sparken. Mens plateselskapet satset videre

på Ravn, tok Larsen seg tid til å utvikle sitt eget uttrykk. Solodebuten «Under the Surface» (2006) ble en suksess og etablerte Larsen

som en stor, norsk artist.

Leser: Jeg er akkurat ferdig med

«The Collected Stories» av Lorrie Moore.

Jeg har oppheng på henne – det er så mørkt, velskrevet og fint.

Lytter til: Emilie Nicolas og Sval.

Fireåringen fra Lørenskog markerer seg tidlig på frisyrefronten. Foto: PRIVAT
Åtte år gammel får Marit Larsen sin første smak av scenelivet, som yngstemann i Bryggeteatrets oppsetning av «Annie». Det ga mersmak. Foto: PRIVAT
På vei til spillejobber i Brasil, sommeren 2013. Foto: PRIVAT
De siste årene har Marit Larsen brukt fjellturer til å koble av, særlig i sunnmørs traktene. Foto: PRIVAT
Marit Larsen med noen av sine viktigste samarbeidspartnere på den nye platen. Fra venstre: gitarist Tyler Burkum, tekniker Buckley Miller og låtskriver/medprodusent Tofer Brown. Foto: PRIVAT