Det er morgen i hovedstaden. Og som han gjør nesten hver morgen, hiver Erlend Loe seg på sykkelen, klar for jobb.

En stor mann på en dyr sykkel. Man kan se for seg at det går fort i svingene på den ti minutter lange turen fra huset som ligger nesten i Ullevål Hageby og ned til Pilestredet, der tar han sykkelen under armen, bærer den opp i tredje etasje, låser seg inn en knallgrønn dør til selveste Roma. Rosenborggata Manus er en veldedig organisasjon som tar vare på manusforfattere ved å tilby dem et kontor å leie og noen å prate med, ifølge dem selv. Det trengs iblant. For Erlend Loe også, når han triller sykkelen inn på kontor nummer tre der han støtter den opp mot en bokreol. Før han setter seg ned. Skrur på pc-en. Og skriver.

- Innimellom kan jeg sitte her og skrive hele dagen. Det er de beste dagene.

Roma, Oslo

Erlend Loe trives i Roma. De siste årene er det her han har skrevet sine romaner, i tillegg til flere barnebøker om Kurt, manus både til «Nord» og «En helt vanlig dag på jobben». Og nå sist, NRK-serien om den polske lingvisten Tomasz' vandring gjennom tilværelsen i Ullevål Hageby og hele den norske velutdannede middelklasses velstand, kulturelle kapital og høyverdige holdninger.

Dette er «Kampen for tilværelsen». En forfatterstyrt dramaserie, kritikersuksess over to sesonger, skrevet av de tre manusforfatterne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen. Alle med tilhold i Roma, Oslo. Et par år har det tatt og et uendelig antall møter. Men nå er det over. Sesong én nærmer seg slutten, og sesong to er i boks.

- Men vi har fortsatt tilgang til kantina på NRK, konstaterer Erlend Loe fornøyd.

- Vi tviholder litt på det, det er jo stas å åpne dører med kode og sånn. Hehe, legger han til.

Men i disse dager er jobben sluttført. 33,33 prosent er skrevet av hver av dem. På desimalen likt. Bare de som kjenner trekløveret godt, vet hvem som har skrevet hvilke episoder i den prisnominerte tv-serien.

- Jobbingen har vært helt absurd. Vi har snakket oss gjennom hundrevis av ideer som vi har forkastet. Men det er den morsomste prosessen jeg har vært med på.

Føkkings fortrengning

Det vil ikke si så rent lite, skal man tro Erlend Loes opplevelse av sin egen yrkeshverdag, der han nå, suksessrik forfatter som han er, sitter høyt hevet på sin kontorstol i dette lille rommet. Men om Erlend Loe sitter både høyt og godt i det, er han en likandes kar som sikkert kjemper for tilværelsen, han som oss andre. Og om han ikke gjør det, er han i hvert fall god til å skrive om kampen.

Hvordan tenker vi? Hva slags løgner lever vi med? Og hvordan prøver vi å dekke over dem?Slike ting opptar Erlend. Og det er mye gjenkjennbar Loe i tone og tematikk i dette hagebyuniverset med perfekte fasader, som huser vellykkede, velutdannede, kunstneriske og velartikulerte mennesker. Eh ... ikke så helt ulik Loe selv.

- Vi prøver å leve disse perfekte livene, men hva er det som ligger under overflata, sier han med et skjevt smil. Selv har han visst beklaget seg over at han er en mann med få hemmeligheter. Er ikke dét mistenkelig i seg selv?

Men det kan jo også være så enkelt som at dette skjeve smilet er til stede i det meste han gjør. Selv i det aller mørkeste, ligger smilet og lurer. Og noe av det er jammen temmelig mørkt. Som tannlege Vidkuns seksuelle tilbøyeligheter i tv-serien.

- Det er jo super supermørke ting. Og vi som har skrevet det, tenker jo metaforisk på det, et eksperiment med det norske folk. Hvor langt kan vi dra det, det vi gjør med resten av verden? Selv om enkelte individer og partier sier noe annet, så vet jo de fleste vitenskapsmenn at vi holder på å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Det er så massive grader av fortrengning.

Sånne ting kan Erlend Loe tenke mye på. Men selv om han bestemt ikke mener seg apolitisk, har han ikke energi nok til å faktisk gjøre noe med det. Bortsett fra ved forrige valg, da han – ganske utypisk – uttalte at han ville støtte De grønne og attpåtil stilte på et arrangement.

- Miljøtrusselen er så herlig ukonkret at den er vanskelig å tro på. I prinsippet går vi rundt og tenker føkkit, ungene våre får ordne opp, de finner sikkert på noe ny teknologi. Vi kan jo ikke kjøre noe mindre bil for det. Men jeg er såpass resignert at jeg tenker: «Greit, bare hold på». Jeg skal alltids klare meg i min lille levetid. Jeg er nok for mørk til sinns til at jeg gidder å gå å gjøre noe med det.

Alvorlig talt

I forhold til sine gjennom årene mange skjeve og rare karakterer godt utenfor A4-konseptet, fremstår Erlend Loe som en nærmest ekstremt vellykket og veltilpass moderne mann. Passe ironisk, passe engasjert, politisk korrekt, bejublet som forfatter, godt og vel både lest og belest. En mann som, svakt smilende, trives i sitt eget liv. Trygg.

- Veit itj. Har jo anstrøk av melankolske tendenser. Jeg skal ikke være så lenge på et hotellrom aleine før jeg blir «mutt». Men til daglig motarbeides jo det massivt av tre unger og familie. Masse som skjer, roping og glede og gråting og alt mulig. Men hvis jeg får være helt ensom, tror jeg nok at det ligger en mørk undertone der et sted, det tror jeg.

- Mye av det du lager er jo ganske alvorlig?

- Ja, og det er mye mørkt. Og det har jeg stor glede av. Ja – jeg er ikke noen gladgutt!

Dette er et statement som fortjener en loesk latter. Ganske kort og litt tørr.

- Men nei, jeg har ingen mørkeperioder. Jeg har bare ett gir, mer eller mindre, om jeg ikke er veldig full, men det er jeg jo ikke lenger. Jeg er velfungerende mentalt stabil.

Likevel, noe ligger der. Noe i fortidas bagasje.

Uglesett og annerledes

En velfungerende fyr. Observant, underfundig, med stor glede i bøker og et melankolsk drag over øynene. Det kunne vært en grei beskrivelse av Erlend Loe i dag. Men dette er Erlend som liten pjokk. En liten melankoliker, sønn av ekte sekstiåttere - med fløyelsbukseknær med påsydde hjerter første skoledag.

- Var du en flink skoleelev?

- Ja. Jeg var samvittighetsfull og interessert – og fikk lide for det.

Han svarer påfallende raskt, som om han vil ha det unnagjort. Hm. Vi visste fra før at Erlend Loe er ekstremt flink. Og at han vokste opp med foreldre som ga ham trygghet og omsorg og inspirasjon til lærdom. Enebarn i åtte år til lillebror Even kom. Men så har han altså likevel med seg noe i ryggsekken.

- På slutten av barneskolen var det helt klart perioder hvor jeg ble plaget fordi jeg var rarere enn de andre, sier Erlend. Nøytralt konstaterende, men med en liten undertone.

- Fordi du var flink?

- Jeg tipper det hadde med det å gjøre ja.

- Men var du sånn ekstremt flink, sånn handa konstant i været?

- Jeg må kanskje si at jeg var ekstremt flink.

Sånn var det. En følsom gutt godt over snittet interessert i bøker og kunnskap. Uten sans for fotball. Eller korps. Eller «guttegreier». Framsnakket av lærere, tilsnakket av unger. En utrivelig barneskolehverdag.

- Det var ikke noe hyggelig. Særlig mot slutten følte jeg meg uglesett og plaga i klassen og var ganske utafor. Så i stedet for å bli med som en besserwisser og hakkekylling over til ungdomsskolen, tenkte jeg føkkit, til helvete med dem. Så jeg begynte på en annen ungdomsskole og tilkjempet meg en annen plass. Sånn sett aksepterte jeg aldri situasjonen, men prøvde å gjøre noe med den, sier han.

- Så det var ingen fin og veltilpass barndom?

- Jo, jeg vil si at jeg har hatt det. Men akkurat dette var vondt nok. Jeg følte at jeg ble holdt nede, og ingen skulle faen meg få holde meg nede.

En helt vanlig fyr?

Det vi har trodd er jo at han er ordentlig på grensen til det kjedelige, en som ikke er annerledes, som de raringene han liker å skrive om.

- Det er ikke akkurat noe jeg går rundt og tenker på. Det er et godt spørsmål, men hva er det å føle seg annerledes. Det å velge å stå utenfor organisert arbeidsliv er en annerledes ting som mange ikke tenker på. Det er et stressmoment i det at man må ligge veldig langt foran og må overprestere for å ha en trygghet. Det har ført til at jeg er ekstremt disiplinert.

- Etter 20 år med suksess må du vel ha en ganske grei økonomisk trygghet?

- Folk tenker jeg er en profilert forfatter og sikkert søkkrik, men det er ikke sånn det funker, rett og slett. Jeg er nødt til å jobbe, jeg er ikke Jo Nesbø liksom. I det hele tatt. Med «L» og et par andre, solgte jeg godt i hardcover det året de kom ut, med det er jo ti og femten år siden. Og «Vareopptelling» er ei sær og rar bok som solgte 8000 eksemplarer, det er ikke ei årslønn engang. Mens ei vellykka krimbok kan selge 100000. Da lever du mange år på ei bok.

Ungdommens poesi

Det er tidlig åttitall. En ung poet sitter oppe i Blyberget og noterer. Han har rukket å bli tenåring nå, åttendeklassing, eller kanskje går han i niende. I hvert fall har han skrevet. Han har leita fram sin poetiske åre og skrevet dikt. Men denne dagen noterer han på noe som må bli et teaterstykke. Noe grensesprengende, noe om at publikum skal høre hva karakterene på scenen tenker. Et pling – og tankene høres av publikum, men ikke av karakterens samtalepartner på scenen.

– Jeg husker jeg syntes det var et kjempelurt knep. Jeg visste jo ikke at andre hadde brukt det før, hadde jo ikke sett så mye teater. Men jeg hadde en helt tydelig drift mot å skrive, minnes Erlend.

Egentlig sa det seg selv enda tidligere. Alle turene på biblioteket med foreldrene, alle faktabøkene, lærdommen. Og skrivingen. Bodde du i Persaunet hageby på slutten av 70-tallet, kunne du godt få en liten gutt på døra som solgte avis, med nyheter om smått og stort, kanskje et helsides bilde av en bjørn fra klassens besøk på Vitenskapsmuseet. Fire nummer ble det, om han husker rett. Og senere, da det var skoleavisprosjekt på skolen, var han en av de selvskrevne. Og enda senere, da familien flyttet til Sverresborg og han fant «sine» folk på ungdomsskolen, i musikk og film og litteratur, ble han til og med frankofil.

Romantikkens Paris

Det var den tid han gikk omkring og hungret i Paris, etter inntrykk, litteratur, språk, romantikk. Som 17-årig utvekslingselev hadde han god tid til å tråle Paris. Det han fant var ikke romantikken, men lettsindigheten.

– Jeg oppdaget tidlig dagbøkene til Anaïs Nin, om tjuetallets kunstnermiljø i Paris, med Dalí, Henry Miller og you name it, forteller Erlend. Han ble så fascinert at han begynte å skrive dagbok selv. Og kanskje var det dét som ble starten. Selv om Erlends dagbok nok inneholdt færre interessante kunstnersjeler og ditto vovede historier.

– Jeg tilbrakte mye tid aleine og skrev om filmer jeg hadde sett og bøker jeg hadde lest og ditt og datt. Jeg har dem ennå, det er en sånn hyllerekke, viser han med sine ganske lange armer der oppe fra kontorstolen. – Jeg tipper en meter og førti. Det er jo helt crazy mye!

– Er de interessante?

– Nei, det tror jeg neppe. Men jeg utviklet en tålmodighet til å sitte og skrive. Og en tone som ble min. De dagbøkene ble skriveskolen min.

Den andre skolen derimot, hoppet han av da han kom hjem, og det viste seg at han måtte ta andreåret på nytt. Det var såpass uaktuelt at han sluttet på skolen, flyttet hjemmefra og begynte i Rebellteateret, en kommunal teatergruppe for problemungdom og veltilpassede i skjønn forening. For ordens skyld, Erlend var blant de veltilpassede. Og for ordens skyld, han tok alle videregåendefagene som privatist. 25 eksamener. Med seks i norsk stil og glimrende karakterer.

Erlend Loe hoppet tidlig opp på riktig hylle her i livet. Avisredaktør på barneskolen, diktfabuleringer som tenåring, dagbøker i Paris. Og så til debuten med «Tatt av kvinnen». «Kurt». «Naiv.Super». Og alt det andre. Jo, det måtte bli noe med skriving, det skjønte han tidlig. Men et par svinger har det vært. To ganger innom teateret. Første gang da han begynte Rebellteateret. Og senere, som sivilarbeidende gjøgler i Stella Polaris på Sørlandet.

Gjøgler på turné

– Jeg har blåst flammer og you name it, liksom. Jeg turnerte land og strand rundt med gjøglergreier og forestillinger. Men jeg skjønte jo at dette skal jeg ikke holde på med.

Og for ordens skyld, han tok en cand. mag. underveis. Med folkeminne-, film- og litteraturvitenskap.

– Ja, og så kom jeg jo inn på Kunstakademiet etterpå og holdt på der i halvannet år før jeg sluttet.

Avhopper igjen. Det er vel en sving det også da. Men deretter var det i hvert fall raka vegen. Til filmskolen i København, hvor han traff norskportugisiske Alice fra Sverige. Deretter ble det bok. Bøker. Og det ble familie, ett barn, to barn, tre barn. Og nå er det skummamelk og brødbaking og eldstemann i tenåra, yngstemann i SFO og logistikk, basket og middagslaging. Og åtte-til-fire-jobb som forfatter. Fremdeles med disiplin. Fremdeles med suksess. Fremdeles med lyst.

– Jeg holder på med ting jeg synes er morsomt – hele tida. Med 100 millioner i banken ville jeg ikke vært noe lykkeligere, kanskje tvert imot. Motivasjonen kommer både av nødvendighet og lyst. Det er rett og slett nødvendigheten som avføder nye ideer, mener Erlend.

På det lille rommet i Roma er det som alltid mye på gang. En roadmovie om Tordenskjolds siste dager filmes i disse dager i Tsjekkia. Manuset til Karin Fossums «Elskede Poona» skal korrigeres. Hans egen bok, «Muleum», skal filmatiseres. Kanskje blir det film av «Vareopptelling» også. Og så var det den ungdomsromanen, den som han egentlig ikke har tid til å jobbe med, men likevel kan sette av noen timer til, som en premie til seg selv om han har holdt fristene han har satt seg på andre ting.

Det er alltid noe som skal skrives.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no

Hjerteknuser: Første skoledag med mye innslag av hjemmelaget. Foto: Privat
Kjernefamilien: Med mor, far, lillebror hjemme i Tyholtveien i starten av 80-tallet. Foto: privat
Purung poet: -Her hadde jeg nok begynt å notere og fundere litt, men røykte gjorde jeg ikke. Det må være en annens røykpakke. Foto: Privat
Gjøglende militærnekter. Erlend Loe tilbrakte siviltjenesten i gjøglergruppa Stella Polaris. - Jeg gjøglet og holdt på. Blåste flammer og alt mulig. Foto: Stella Polaris
Relativt nybakt far. Erlend med sønnen Max i 2000. Foto: Terje Visnes, Adresseavisen
Ullevål hageby har vakre fasader, men livet er likevel slett ingen dans på roser i «Kampen for tilværelsen», der Erlend Loe medvirker som manusforfatter. Foto: Kristin Svorte