Da Vigdis Hjulstad Belbo var ung, hadde trønderlåna rykte på seg som trekkfull, upraktisk og dårlig på alle vis. Vigdis vokste opp i villa, men ønsket seg gård. Flaks da at Snåsa-jenta allerede som 15-åring møtte en odelsgutt, som viste seg å være mannen i hennes liv. De flyttet til gården Belbu sist på 70-tallet. Men låna ville Vigdis altså ikke bo i.
– Jeg vet ikke helt hvorfor, men folk snakket ned låna som bygningstype på den tida.
Det var kommet nye, godt isolerte hus på markedet, og da virket ei lån som et tungvint og dårlig alternativ, med trekkfulle vegger og planløsning med gjennomgangsrom på rekke og rad. Så det unge paret bygde seg nytt hus, med alt på ett plan.
Dette 70-tallshuset kalles nå nykåret. Der bor eldste generasjon på gården. På gammelkåret bor de to yngste. Til sammen er det fire generasjoner på Belbu. Vigdis og Erik fryder seg over at de nå har barn, svigerbarn og barnebarn på gården. De syntes det ble vel stille i de årene som gikk etter at ungene flyttet ut. En situasjon som stod i sterk kontrast til tiden med fire aktive barn i heimen. Den gang var de en familie som trengte albuerom.
– Jeg husker at Vigdis ble litt stram i maska da det først kom på tale at vi kanskje burde bytte hus med mor og far, flirer Erik. Men med fire unger var det ingen vei utenom. De måtte inn i det største huset. Og den som elsker låna nå, det er Vigdis. De har bygd om noe, slik at rommene rundt og over kjøkkenet utgjør en kompakt boligdel. Stuene bortover i låna er lite i bruk til hverdags. Sentralt på kjøkkenet står en vedovn staselig vedovn, som varmer både kjøkkenet og TV-stua som ligger i andre etasje. Tidligere var dette hovedvarmekilden i huset, og det krevde virkelig sin fyrbøter å holde låna varm. Nå har storfamilien installert flisfyringsanlegg på hele gården. Det ga boligen et kraftig komfortløft.
Produksjonglede
Gården Vigdis og Erik overtok i 1980, og som deres eldste sønn i sin tur tok over ved forrige årsskifte, har vært i Eriks familie så å si uavbrutt siden 1500-tallet. Dagens eldste bygninger er fra 1860-tallet.
– Det er fint og vakkert med all denne bygningsmassen, men den er jo tilpasset en tid da gårdene var fulle av arbeidsfolk. Det krever sitt å vedlikeholde dem, fastslår Erik. Da de startet som bønder, hadde begge levebrødet sitt på gården. I dag er det ikke mulig å få to inntekter ut av drifta. Så det passer bra at Vigdis har hatt politikken. Tre perioder som ordfører er det blitt. Og to som varaordfører. Men nå er det snart slutt. En fjerde periode går hun ikke løs på. Da vil hun heller bruke mer tid på gården og familien.
– En forutsetning for å trives med livet på gård, er at du er interessert i produksjon. Dyrehold. Agronomi. Vigdis skjenker økologisk melk fra mugge og forklarer at det gir henne stor glede å få dyrke mat. Det er jo rett og slett veldig … matnyttig.
Mindre matnyttig, men artig lell, er det å pusse opp gamle stuer. Vi går fra kjøkkenet og inn i dagligstua. Den skiller seg litt ut fasongmessig, på grunn av en motebølge som red snåsabøndene tidlig på 1900-tallet. Da bygde de til en kasse på låna for å få mer plass på kjøkkenet. Løsningen heter snåsakasse på fylkeskonservatorspråk. På Belbu har rommene senere byttet plass, slik at det nå er den ene stua som nyter godt av ekstra plass. Inne i snåsakassa henger som seg hør og bør et snåsaåkle.
– Det er skilbragd med smett, kan Vigdis fortelle. En mellomting mellom bildevev og vanlig vev og laget etter mønster fra en Berit Brusvede som kom fra et småbruk under Belbu. Her inne finner vi også «bingostoler» og får høre hvordan dette begrepet oppstod.
– I starten, da bingoen kom til Norge, var det ofte møbler som var premiene. Disse stolene var populære. Og de er jo utrolig praktiske! I dag får du ikke tak i så bra møbler med mindre du betaler en formue, sier Vigdis.
Stasstue
Innenfor dagligstua finner vi «vesterstuggu». Erik minnes at det var et rom forbeholdt de helt store anledninger. Julaften. Hvis det ikke var for kaldt, da.
– Det som var bra her, var at julegrana sto seg helt til påske uten å drysse, ler han. Finstuene ble ikke varmet opp i utrengsmål før i tiden. Rommet er ikke hyppig i bruk nå heller, men definitivt oftere enn før. Da Vigdis og Erik flyttet inn, var «vesterstuggu» blitt modernisert, med strietapet og skaimøbler. De rev av strien, valgte nye farger, la tapet og flyttet inn igjen det som var igjen av opprinnelige møbler.
– Jeg synes det ble så fint at jeg skulle ønske vi hadde fest hver dag, smiler Vigdis.
Men hverdagen, den foregår på kjøkkenet. Også det pusset opp på 90-tallet. Den gang i gjennomført ubehandlet furu. Siden har veggene fått seg et strøk maling. Eller fler.
– Det var litt av en seremoni, skratter Vigdis og får følge av den lune latteren til ektefellen.
– Du vet, det var i den tida at alle skulle ha caffè latte-farge. Det ville ikke jeg. Så jeg valgte en fin grønnfarge og malte i vei. Mislykket. Så jeg gikk for antikkhvitt. To strøk. Vi hengte opp alt på veggene og fikk på plass møblene. Og jeg husker jeg satt der i gyngestolen og kikket meg omkring. Før jeg sa: Nei, her kan jeg ikke bo! Da ble det nesten skilsmisse. Det endte med caffè latte.
Veggene er altså grundig malt. Og danner rammen for et godt gammeldags kjøkken med mye arbeidsplass og enda mer spiseplass. Spisebordet kan utvides i lengden for å gi plass til hele storfamilien. Akkurat som låna selv.
