At en sånn liten sak kan vekke så utrolig mange følelser er nesten ikke til å fatte. Noen har en grå, vår er svart. Eller nei. Vi har to. Og lysten til å kontrollere dem, ta på dem, ja, føle dem, kan innimellom grense til det glade vanvidd.
Av og til blir den borte.
Hva skjer da? Krise!! Grove anklager rettes mot familiens øvrige medlemmer. Hvor er den? Har du tatt den? Ja, du hadde den sist!!!
Så dukker den opp igjen, like plutselig som den forsvant. For den blir aldri lenge borte siden arbeidet som legges ned for å finne den, er imponerende. Den kommer alltid fram fra sitt midlertidige skjul når hver sofapute er snudd og alle avisene og magasinene som ligger på stuebordet er løftet på. Da trekkes lettelses sukk. Kontrollen er gjenvunnet. Fjernkontrollen er i de rette hender. Noen føler seg som sjef.
Apropos sjef. Ofte vil ingen være det hjemme. Å være sjef bestyr ansvar. En byrde. Prøv å spørre om noen vil være sjef for innkjøpene. Eller husvasken? Klesvasken eller lufteturene med hunden? Blir spørsmålet mottatt med jubel? Ikke det? Tenkte meg det, ja.
Men på ett område ville du fått et rungende ja: Alle vil sjefe over fjernkontrollen. De vil svitsje etter eget forgodtbefinnende. Og gjerne når du har krøpet inn under kosepleddet, klar for å koble av med siste episode i favorittserien. Da vil andre hoppe fra kanal til kanal. Se på opptak. Stille inn opptak. Leie film. Skru opp lyden. Dempe lyden. Eller de skrur av fordi de mener du bør legge deg. Én tv. Fire meninger.
De eldste vil bestemme i kraft sin alder, og de yngstes argumenter om at «vi var her først» pareres effektivt med denne: «Har ikke du noen lekser du skulle ha gjort?». Kampen er i gang.
Og hva er løsningen?
Hvert sitt nettbrett? Hver sin tv?
Jeg innser at svaret hos oss er åpenbart. Vi må få fart på prosjektet med å innrede kjellerstua. Den skal romme en stor tv med brummende lydanlegg. Og sofaen skal være av det aller største slaget. I utgangspunktet var rommet tenkt til barna.
Nå tror jeg heller at kjellerstua blir en hule for mor og far.
