Det er nesten et slags kjendishus, hjemmet til August Schmidt og Mette Bye.
Folk som går forbi peker og smiler. Har du ruslet på Bakklandet selv, har du helt sikkert lagt merke til det.
– Det har noe ikonisk ved seg. Med dør på midten, ett vindu på hver side, trapp opp til døra og pipe på toppen er dette et hus slik barn tegner det, sier August.
Han og kona har eid huset i snart ti år. Mette jobber hos byantikvaren. August er arkitekt, med praktisk rettet ingeniørutdannelse med seg i bagasjen fra hjemlandet Østerrike. Sammen er de den perfekte eierduo av huset. Det karakteristiske huset lå ute til salgs lenge forrige gang det skiftet eiere. For lite og for fullt av vernerestriksjoner til å være interessant for profesjonelle utbyggere. Et uoverkommelig prosjekt for private amatører.
– Det falt nok litt mellom to stoler. Det var flaks for oss! Vi er en bra match, og så lyst på arbeidet som lå foran oss, selv om det var mye å gjøre, forteller August.
Eget tapet
Kokhuset kalles det, og ble bygd i gjenreisningsperioden etter bybrannen i 1718. Med sine 62 kvadratmeter fordelt på to plan, må huset være en av Trondheims minste eneboliger.
– Men det er mer innholdsrikt enn en skulle tro, sier August, og viser oss rundt i et hus som ganske riktig overrasker med å inneholde både kjøkken, stue, tre soverom og bad og yttergang.
Store er de ikke, rommene, men med innebygde hyller og skjulte oppbevaringsløsninger i hver lille krok, har familien på tre plass til det de trenger. Og etter stor egeninnsats koblet med ditto fagkunnskap, har de nå et hus som har en friskmeldt tømmerkasse, nye gulv bygd på gammelt vis, originalt panel, og rekonstruert tapet, for å nevnte noe.
– Mette er flink med skalpell, kommenterer August tørt når vi står og beundrer fargetrapper og rester av avdekket tapet.
På stua greide de å hente frem en hel mønsterrapport av det innerste tapetet. Dette sendte de til et firma i Sverige, som laget opp tapetet spesielt for dem.
– Den heter «Kokhuset 1850». Tapetet ble selvsagt forholdsvis dyrt, men antikvaren i familien hadde veldig lyst på det. Og jeg er enig i at det ble veldig fint, sier August.
Det er også Mette som har funnet opprinnelige veggfarger og bordene på peismuren. Flislegging av gangen, med sjakkfliser og smale fuger, slik det var rester av på kjøkkengulvet har August stått for. Og allerede der skal vi avslutte fordelingen av ære for de ulike prosjekter. Antallet delprosjekter er nærmest uendelig, og det hele har selvsagt vært et samarbeid.
– Vi laget badet først, fordi det var det vi trengte for å kunne flytte inn. Siden bodde vi på byggeplassen og tok for oss rom for rom mens vi flyttet rundt i huset.
August legger ikke skjul på at det var hustrig i den perioden de hadde jordgulv og utetemperatur inne på kjøkkenet, men han er glad for at de bodde i huset mens de rehabiliterte det.
– Når du blir kjent med hvordan huset brukes, ser du klarere hva du vil, og hvordan ting kan løses. Det gjør at du tar bedre avgjørelser enn når du må bestemme alt raskt og på én gang, for å få et hus klart til innflytting.
Bakgårdsskatt
Når Bakklandet 17 med jevne mellomrom nevnes under forelesninger på arkitektutdannelsen ved NTNU, får besøk av nysgjerrige studenter og fagfolk, og er et internasjonalt kjent «navn» for folk som jobber med trekonstruksjoner, er det allikevel ikke først og fremst på grunn av August og Mettes samvittighetsfulle rehabilitering av hovedhuset.
Nei, det skyldes prosjektet de har gjennomført i bakgården. For der står det som omtales som Trondheims tøffeste tilbygg. Det har flatt tak, stående, ubehandlet panel og er bygd med en gammel teknikk som kalles sleppvegg. Årsaken til at tilbygget har fått internasjonal og faglig oppmerksomhet, er måten det kombinerer nyskapning og bevaring på.
– Jeg mener dette er god tilpasning til et bevaringsområde. Det er noe eget og nytt, med moderne arkitektur, men det er tilpasset det system og den struktur som ligger i området. Selv om det skiller seg ut, skriker det ikke. Det føyer seg inn i helheten gjennom farge, størrelse og detaljering, forklarer August.
Det er selvsagt han selv som har tegnet tilbygget. Og bygd det.
Da Mette og August kjøpte kokhuset, fulgte en bakgård og en setningsskadet sidebygning med. Sistnevnte var godkjent for riving, men de to entusiastene ble enige om å prøve å bevare den.
– Det var et godt kort å ha på hånda da vi søkte om å få bygge til tilbygg med flatt tak, ler August.
For selv om tilbygget er bejublet i dag, betyr ikke det at begeistringen var unison da ideen dukket opp. Men August kunne begrunne sine valg godt. Han ville holde seg til Bakklandets opprinnelige bygningsstruktur: Hovedhus mot gata, og sidebygninger som strekker seg inn i bakgårdene som lange, smale fingre.
Et selvpålagt krav om å holde bakgården åpen, begrenset husbredden til tre og en halv meter. Totalhøyden ville han også holde nede, for at tilbygget skulle underordne seg hovedhuset. Skulle det innenfor disse rammene være mulig å få noe ut av volumet på bygget, måtte det bli flatt tak.
Helstøpt konsept
Den gamle uthusveggens tidligere fasade mot bakgården, var vindusløs og med grånet, stående panel. Med det nye tilbygget beholdt han dette visuelle elementet ved å bygge en tilsvarende vegg, bare lenger ut i bakgården. Tilbygget henger ikke sammen med hovedhuset, men med sidebygningen som de lykkes i å berge.
En selvbærende stråltrappkonstruksjon utgjør koblingsleddet mellom gammelt og nytt. På den ene siden møter vi en gammel yttervegg som er blitt innervegg. På den andre siden, store glassflater som låner bort ekstra romfølelse til arealet i tilbygget. Glass er et viktig stikkord i den moderne delen. Gjennom glassflatene opprettes nær kontakt mellom rommene og de grønne områdene som ligger bak huset. Både innvendige og utvendige glass er uten innramming, og merkes knapt.
– Målet mitt er alltid å lage et helstøpt konsept, der konstruksjon, funksjon og design smelter sammen til en høyere enhet. Når det lykkes, slik som her, da blir jeg glad, sier August.
