Ironisk nok var det voksenlivets pubertale muligheter som startet denne barnslige feiden. Og nei, dette handler ikke om sex. Det handler om å ha rett, også når du vet at du tar feil.

Forskjellen på et valg og et ultimatum er gjerne represaliene ved ordrenekt.

- Den må bort, sa hun. Tre kjappe ord, to smale øyne og et stivt blikk.

Hun snakket verken om bokseren på soveromsgulvet eller mobiltelefonen som lyste opp ansiktet mitt. Hun hadde funnet noe nytt å irritere seg over.

Avkledd, trøtt og forsvarsløs fikk jeg klar beskjed. Den greia som hang der, og pekte lett nedover, måtte bort. Sett gjennom hennes kalde øyne var ikke mitt ansikt skapt for å gå med bart.

De små grå var enig, men det hadde ingenting med saken å gjøre. Jeg lå overfor den type avveininger mannfolk har gjort på soverommet lenge før min tid. Også på den tiden da kvinner visste å sette pris på en skikkelig bart. Det fikk være grenser for hva jeg skulle strekke meg til, bare for å holde henne fornøyd.

- Det er for en god sak, prøvde jeg meg, med et så maskulint stemmeleie som min hårete overleppe kunne forsvare.

Jeg hadde allerede tapt.

I media hadde hun fått med seg «Movember-kampanjen»: Anlegg bart i november og gjør saken til et samtaleemne. Men hvordan kunne min pistrede, skabbete og uflidde snørrbrems hjelpe kreftsaken? Samtidig ble det insinuert at utveksten ikke bare ble dyrket og fremgrodd av ideelle årsaker.

- Prostatakreft er den vanligste krefttypen blant menn, burde jeg svart.

Men kollegaene mine og jeg hadde brukt tiden på å finne ut hvem som var mest lik Ned Flanders i «Simpsons». Snakket om den varierende responsen på hjemmebane og enkeltes mindre spilletid på bortebane.

Så her lå jeg, svar skyldig på hvorfor denne barten var viktig. For virkelig å imponere kunne jeg brysket meg med at menn bør ta en prostatasjekk dersom de ofte må på toalettet, har smertefull eller treg vannlating eller har gått ned i vekt uten kjent årsak.

Sannheten var at jeg ikke visste det, og nå lå jeg der med blottet mustasje.

Samtidig var det uaktuelt å gi henne rett i sine antagelser.

Uten tøfler, og uten rømningsmuligheter fra madammens avhør, prøvde jeg meg med et spørsmål.

- En mann må da kunne bære sin bart med verdighet og samtidig støtte en god sak?

Hun tilbød seg å gi 500 kroner til kreftsaken, mot at jeg gikk og barberte meg …

Lyset fra mobiltelefonen sloknet. Kampgløden var imidlertid tent. Jeg visste hvordan jeg både kunne få det siste ordet og gi oppmerksomhet til den gode saken.

Derfor sier jeg takk, kjære leser, for at du nå vet at prostatakreft er den vanligste krefttypen blant menn.

Jeg fikk også det siste ordet hjemme: «Javel, kjære».

Dette tankestreifet sto på trykk første gang 17. november 2012 i Ukeadressa.