Renate Reinsve står litt i skjul bak det store sceneteppet og ser de siste publikummerne forlate salen. Hun kjenner tomheten komme og klore seg fast i noen sekunder, den litt vemodige følelsen av at noe definitivt er forbi etter flere måneder, først med leseprøver og intense øvinger på dagtid, etterfulgt av kveld etter kveld i rollen som Maja Rubek i «Når vi døde våkner». De er blitt som en sammensveiset familie i disse ukene. Kai Remlov og Hildegunn Eggen, han som professoren og hun som Irene, har omkommet i hverandres favn oppe på fjelltoppen på Hovedscenen bare noen minutter tidligere og samler nå krefter i garderoben. Men de kjenner det sikkert på samme måten som Renate Reinsve, selv om begge er veteraner i faget og opp gjennom årene må ha tatt teppefall hundrevis av ganger.

Jan Frostad, en annen gjenganger ved Trøndelag Teater, har vært inne og avlevert sine eneste replikker for litt over en time siden, men denne kvelden har han vært nødt til å droppe applausen. Nå sitter han på flybussen ut til Værnes for å rekke siste avgang til Oslo, der han i morgen tidlig skal prøvespille for en større rolle i en filmoppsetning.

Renate svelger bort klumpen i halsen, trekker pusten og går for å få på seg tørre klær. Det er over, men samtidig langt fra slutt, snarere tid for å haste videre, som alltid i denne bransjen.

Dobbeltspill

Ikke mange meterne unna, i garderoben bak Gamle scene, har inspisienten Randi Gafseth gitt beskjed om at det bare er fem minutter igjen til andre akt i «Adrian Posepilt». For Helle Ottesen, som strikker intenst på noe som skal bli en julegave til en eller annen, er fem minutter en liten evighet. Hun ler av Janne Kokkin som oppspilt har startet nedtellingen til det som for henne skal bli en etterlengtet frihelg.

– Oslo og teater, venner og rødvin, nynner Janne og heiser seg opp fra den dyprøde sofaen, klar til å gjøre kveldens siste entré. Når publikum snart har funnet plassene sine igjen, skal hun inn og fremføre en lang monolog på trøndertysk i rollen som den utspekulerte Barbara Brouer, men etterpå – ja, da har hun fri.

– Fri!

Man kan bli teatralsk av mindre, når man har jobbet så mange kvelder på rad.

Kathrine Thorborg Johansen og Olve Løseth kan bare drømme om frikvelder og helgeturer med det første. De har brukt deler av den korte pausen til å øve på den kompliserte klappeleken som nå gradvis begynner å sitte, men som ikke har noe i dette stykket å gjøre. Sammen med Jan Lockert Rohde, Martha Standal, Julie Moe Sandø og Helle Ottesen har de tidligere på dagen øvd intenst på «Puppan te pappa». De har vært hjemom som snarest på ettermiddagen og spist og hvilt litt, før de på nytt har skrudd om mentalt og nå befinner seg i fattigdommens Trondheim på slutten av 1600-tallet.

– Klar – og værsågod, befaler Randi Gafseth, før hun sender Mads Bones, som Adrian Posepilt, og alle de andre ut på Gamle scene, til enda en økt i de iskalde og ubarmhjertige trondhjemsgatene.

– Enn om han som hostet så ille på femte rad i første akt, har hatt vett nok til å gå hjem, tenker inspisienten. Man kan alltids håpe.

Nye monologer

Også på Studioscenen, der «Moby Dick» denne kvelden går inn i siste fase, har skuespillerne en ny premiere å se frem til, rett rundt neste sving. Om «teatermonolog» hadde vært en olympisk øvelse, ville Norge hatt en medaljekandidat i Espen Klouman Høiner. Nå skal han straks rydde plass i hjernens harddisk, der en tjue minutter lang enetale om hvalens anatomi har lagt beslag på deler av kapasiteten de siste ukene.

Sammen med Herbert Nordrum, Kjersti Tveterås og Kenneth Homstad skal han neste formiddag i gang med leseprøvene til «Dager under», med premiere på den samme scenen om bare tre uker. Nye lange og krevende tekster skal innprentes og læres i dagene som kommer.

Sufflørens hjelp

– Jeg har aldri vært redd for å glemme bruddstykker av teksten når jeg står på scenen, betror Jan Frostad oss tidligere på dagen. Vi sitter sammen med ham og Kathrine Thorborg Johansen i byens best scenograferte kantine, i stoler som ble brukt i «Bør Børson» og i en sofa fra «Et dukkehjem».

– Om du skulle snuble eller stå fast, så er det ingen skam å få hjelp av suffløren, mener Frostad.

Han har gjennom en lang karriere spilt alt av Ibsen og det meste av Shakespeare, om han ikke husker helt feil. Ennå har han fem år

igjen og en rekke roller å bekle før han runder 70 og blir pensjonist.

Det var Helle Ottesen, den gang sjef ved Trøndelag Teater, som i sin tid lokket bergenseren nordover.

– Jeg falt pladask for den gamle scenen, dette var jo ennå noen år før det nye teatret sto ferdig i 1997, og jeg har ikke angret en dag på at jeg flyttet hit til byen for godt.

Den høsten Kathrine Thorborg Johansen fylte ett år, i 1990, gikk Jan Frostad på scenen i sin første oppsetning som fast ansatt ved Trøndelag Teater, som Tybalt i «Romeo og Julie». Nå sitter de her og er kolleger, han på oppløpssiden av en lang kunstnerisk karriere, Kathrine på vei ut av startblokkene. Hun ble uteksaminert fra Teaterhøgskolen sist vår, håndplukket av teatersjef Kristian Seltun og hans dramaturger

under skoleforestillingen og deretter tilbudt et engasjement for inneværende sesong.

– Det passer meg utmerket. Jeg verken trenger eller ønsker å binde meg fast mer enn dette, sier hun ærlig.

I den grad Trøndelag Teater har vesentlige problemer, må det være at unge og talentfulle skuespillere gjerne drar videre etter å ha fått en rakettstart på karrieren i Trondheim.

– Virkeligheten er nå en gang slik, sier Kathrine Thorborg Johansen.

– Det fins flere teatre i Oslo, og det er gjerne der filmmuligheten også er størst. Men til gjengjeld får jeg muligheter ved dette teatret som jeg neppe kunne drømt om å få andre steder, sier hun.

– Og så lenge jeg er her, skal jeg suge til meg alt jeg kan lære av alle veteranene som fins i dette huset. Det er kanskje det aller viktigste.

Da Jan Frostad ble ansatt av Helle Ottesen, var han 40 år og hadde allerede vært innom de fleste store teatrene i landet, fra Den Nationale Scene i hjembyen Bergen via Rogaland Teater og til Nationaltheatret i Oslo, innimellom utallige opptredener i det populære Fjernsynsteatret på 1970- og 80-tallet. Sånn sett var det litt befriende å bli en del av et fast ensemble og slå rot her oppe.

– Generasjonen til Kathrine blir drevet mer fra sted til sted, delvis fordi de ønsker det slik selv, å kunne være fleksible, men også fordi det er en annen tid for skuespillere nå enn før, tror Jan Frostad.

Store ambisjoner

Noen kaller ham «den stundesløse», andre har gitt ham kallenavnet «den selsomme», og jevnt over er Kristian Seltun en populær sjef der han farer rundt i korridorene og mellom de mange etasjene. Han lever greit nok med et ensemble som består av i underkant av tyve fast ansatte skuespillere og åtte på engasjement, i tillegg til de gjesteskuespillerne som av og til må hyres inn, slik Kai Remlov ble for å spille hovedrollen i «Når vi døde våkner».

– Om det blir sjalusi i egne rekker? Med et så lite ensemble og med de voldsomme kunstneriske ambisjonene vi har, må vi rett og slett ut og hente de riktige folkene. Det tror jeg alle har full forståelse for. Jeg kunne alternativt ha begynt i den andre enden og skreddersydd et repertoar tilpasset de skuespillerne vi har, men det blir jo en altfor tilfeldig måte å gjøre ting på, sier Kristian Seltun.

Ingen ting som Kristian Seltun gjør er tilfeldig, sier de som kjenner bergenseren. Han var like målbevisst da han styrte Black Box Teater i Oslo, så hvorfor han plutselig skulle endre arbeidsfilosofi nå som han nettopp er i gang med sin andre åremålsperiode etter ansettelsen i 2010, virker passe absurd.

Han liker gjerne å omtale staben ved Trøndelag Teater som «Kompaniet».

– Alle har en konkret og definert jobb å gjøre i «Kompaniet», og sluttresultatet skal kunne avleses på de forskjellige scenene i huset hver eneste kveld. Enten du jobber i et av verkstedene, i markedsavdelingen eller i billettluken er alt innrettet mot å gjøre det kunstneriske sluttproduktet så perfekt som mulig, sier Kristian Seltun.

Alt på skinner

I de siste månedene har han ukependlet mellom Trondheim og Oslo, der kona Silje og de to ungene holder hus. I starten bodde de sammen, hele flokken, i en arvet bolig på Kalvskinnet, men nå har konas jobbsituasjon tvunget Kristian Seltun til å bli en av NSBs flittigste helgekunder.

Når han hver mandag morgen kommer spaserende fra jernbanestasjonen, kaster han et blikk opp mot øverste etasje i teaterkomplekset ved Leüthenhaven, nærmest for å forsikre seg om at alt er under kontroll, at «Kompaniet» er i gang. Og det lyser alltid i toppetasjen hos møbeltapetserer Turid Talsnes.

– Det er sjelden jeg treffer på noen andre når jeg låser meg inn i grålysningen, det er tomt i alle gangene og veldig fredelig her på denne tiden av døgnet, forteller hun.

Turid Talsnes bor på Støren og pleier å stå opp i femtiden for å rekke bussen til byen. Slik har hun holdt på hver bidige dag i flere år.

– Jeg trives med å sitte her oppe med symaskinen og se at byen under meg gradvis våkner til enda en ny dag.

Da konfeksjonsfabrikken på Støren måtte stenge for 23 år siden, var gode råd dyre.

– Heldigvis hadde Trøndelag Teater akkurat da bruk for de kunnskapene jeg satt på. Jeg hadde overhodet ingen teatererfaring å slå i bordet med, men masse erfaring i sy og søm.

Denne formiddagen er hun nettopp ferdig med hovedteppet til «Puppan te pappa».

– Det er en fin følelse å kunne synke ned i stolen på en premiere og se hvordan ting du har jobbet så mye med over lang tid, glir inn og blir en viktig del av forestillingen. Jeg sydde 600 meter med draperinger til «De nære ting» på Gamle scene i fjor, og jo –  det var flott å se hvordan det fungerte, medgir Turid.

Hun jobber mest med scenografen og omgås ikke skuespillerne så ofte, og i det daglige henger hun mest sammen med de på malersalen i første etasje.

Uten rampelyset

I malersalen svinger Toril Skipnes kostene og penslene med en stålkontroll og selvsikkerhet som bare 37 års erfaring ved teatret kan gi.

– Jeg har overlevd åtte teatersjefer og holder nå på med den niende, ler hun lystig fra den lille hulen hun har laget seg borte ved langveggen mot Prinsens gate. Der serverer hun kaffe og småkjeks til de utvalgte, forstår vi.

I motsetning til møbeltapetsereren i femte, var Toril Skipnes allerede en fast teatergjenger da hun ble ansatt i Kjell Stormoens regime i 1977. Siden har hun sett alt som har gått på scenene i huset, men Toril Skipnes misunner ikke skuespillerne verken rampelyset eller noen verdens ting.

– Nei, bevare meg vel, det er et brutalt yrke. Det har jeg sannelig kunnet se med egne øyne i alle disse årene, sier hun uten å klatte til noe som helst.

Dagen i forveien la hun og kollegene Karianne Barstad og Anita Gundersen siste strøk på veggdekorasjonen i «Puppan te pappa».

– Du vet, mange tar det vi gjør her på malersalen for gitt, de tenker liksom at et tak er et tak, en vegg er en vegg.

– Men det er det ikke?

–Det er det ikke.

Kost og mask

I maskeavdelingen har en lett stresset Øyvind Brandtzæg denne morgenen vært innom hos Bjørg Kristin Rønning og sjekket parykken han skal bruke som pappan i «Puppan ...». Brandtzæg og skuespillerkona Madeleine Nilsen har visse logistikkutfordringer med tvillingdøtrene på 16 måneder nå som det nærmer seg premiere, men Sissel Grønlie, informasjonsrådgiveren på teatret og naboen til de to i Ilsvika, har lovet å holde seg i beredskap som alltid.

– Her kommer de i alle fasonger; oppstemte og nedstemte, avslåtte og påslåtte, pratsomme og tause, sier Bjørg Kristin Rønning.

Gjengen på maskeavdelingen går i turnus, akkurat som kollegene på kostyme, én uke på dag og neste uke på kveld, fra mandag til lørdag.

– Det er to forskjellige pulsslag i huset på dagtid og om kveldene, sier Bjørg Kristin.

Om et øyeblikk venter hun Kathrine Thorborg Johansen i stolen. Bjørg Kristin Rønning har prøvd et par parykkløsninger for Katrine som skal spille datteren til Øyvind Brandtzæg i «Puppan te pappa».

– Men til slutt landet jeg på at den beste løsningen blir å gi henne en ny klipp.

I «Når vi døde våkner» hadde Bjørg Kristin gjort klar en parykk som Hildegunn Eggen skulle bruke i rollen som Irene. Promobildene ble tatt, men rett før premieren grep regissør Tyra Tønnessen inn og bestemte at hun likevel skulle spille med sitt eget hår.

– Sånt skjer, og nå ligger parykken arkivert sammen med flere hundre andre i skuffene her.

– Hvordan synes du Hildegunn Eggen fungerte med eget hår?

– Jeg mener fortsatt at parykken ville kledd rollefiguren bedre.

Dobbeltsjekkeren

Mens Kathrine Thorborg Johansen sitter og får trimmet luggen hos Bjørg Kristin Rønning, er inspisient Line Åmli i gang med å samle resten av troppene til en intens treningsøkt nede i kjelleren. Om et par dager vil Hovedscenen være rigget og klar slik at «Puppan te pappa» kan gå inn i den siste forberedelsesfasen før premieren. I mellomtiden øves det på tekster og koreografi for harde livet.

Inspisienten er pott og panne og den som koordinerer absolutt alt i denne fasen: forestillingens administrerende direktør, bindeleddet mellom regissør og produsent. Kort og godt, Line Åmli skal ha kontroll på alt, helt frem til teppet går ned for aller siste forestilling.

– Passe strukturert. God på logistikk. Det er vel noen egenskaper som er verdt å ha med seg i denne jobben. Jeg føler meg av og til litt kjip der jeg flyr rundt og dobbeltsjekker at folk har gjort jobben sin, men sånn er vi inspisienter langt på vei satt sammen, det er slik vi fungerer, sier hun.

Gerd Aaker er innom en tur for å gi en beskjed til sufflørkollega Ann Eli Aagård, som skal være med på «Puppan te pappa»-ferden i ukene fremover. Selv skal Gerd straks i gang med prøvene på dramatikeren Arne Lygres «Dager under», i Ole Johan Skjelbreds regi.

– To forestillinger uten et eneste fellespunkt, kan man si, og akkurat det som gjør teatret til en slik vidunderlig arbeidsplass. Det går aldri rutine i noe her. Det fins ingen motsetninger mellom å elske musikaler og Ibsen, for eksempel. Det er jeg et levende bevis på, sier Gerd Aaker.

Hun har vært her i snart 40 år, var en gang i tiden gift med Jan Erik Berntsen, som har varslet at han er i anmarsj, men nå har hun bestemt seg for å bli pensjonist når sesongen er over. For skuespillerne har hun vært det trygge ankerfestet, og for publikum på Hovedscenen har den rake ryggen og det velfriserte hodet midt på første rad virket fascinerende, nesten som et optisk bedrag i teatermørket.

Gerd Aaker tror ikke at sufflørene lider samme skjebne som korrekturleserne i avisene, selv om endringer er på gang.

Men Kathrine Thorborg Johansen har fortalt oss at hun aldri har lært å ta suffli.

– Vi brukte det ikke i det hele tatt på Teaterhøgskolen. Jeg har inntrykk av at den eldre generasjonen skuespillere bestandig har brukt suffløren som et aktivt verktøy. Jan Frostad og hans jevnaldrende er kjent for å være ekstremt dyktige på tekst, veldig presist og håndverksmessig. Min generasjon er kanskje mer opptatt av situasjonen, men vi spiller jo Ibsen og Shakespeare fortsatt, og vi bør helst unngå å rote oss vekk i teksten, sier hun.

Kristian Seltun forsikrer at suffløren vil være der når det trengs, også i fremtiden, men i flere oppsetninger kobles hun – for på Trøndelag Teater er det alltid en hun – nå av etter to eller tre uker.

– For publikum er suffløren den som sitter i salen og passer på at ingen glemmer replikkene. Men den viktigste jobben gjør de likevel på prøvene, der de har ansvaret for å redigere og oppdatere tekstene etter hvert som stykket formes, sier inspisient Line Åmli.

Sykdom forbudt

På slaget 15 er dagens prøver for «Puppan te pappa»-ensemblet over. De fleste i denne staben skal på scenen igjen om fire timer, og nå gjelder det å passe såre halser og gryende høstsnue. Mads Bones forsvinner ut i Erling Skakkes gate inntullet i et meterlangt skjerf.

– Det kan være en ganske brutal arbeidsbelastning når det står på som verst, men ingen blir syke, medgir Jan Frostad.

– Aldri?

– Jo, men alle kommer jo på jobb likevel. Konsekvensen av å melde forfall er så voldsom at du hiver i deg smertestillende og knytter nevene.

Selv har Jan Frostad aldri avlyst en forestilling. Feberrekorden hans på scenen er heftige 40,6, og det var først etter at teppet gikk ned at han virkelig følte seg skikkelig dårlig og skjelven. Ordentlig elendig, faktisk.

– Det har hendt vi har måttet sette ut bøtter bak scenen og i garderoben fordi folk har spilt med diaré eller omgangssyke. Det er ikke trivelig, men nødvendig.

Janne Kokkin har spilt med beinbrudd, og andre er blitt sendt til skaden for å bli sydd sammen i all hast, tidsnok til å rekke andre akt.

– Skuespillere er ikke utstyrt med bedre helse enn folk flest, men de har definitivt høyere smerteterskel enn gjennomsnittet, mener Kristian Seltun.

– The show must go on. Det er en klisjé, men slik er det i virkeligheten, sier Jan Frostad.

Han fikk beskjed om farens bortgang i en pause mens han spilte i en komedie for noen år siden. Han gikk på scenen, gjorde jobben, publikum lo og selv fikk han reaksjonen i garderoben. Alle skuespillere med en viss fartstid forteller lignende historier, uten at de verken koketterer med det eller er brautende, om samlivskriser og familietragedier og alt som må skyves i bakgrunnen når teppet går opp.

Legendene

Alle teatre har sin mytiske og kollektive hukommelse, og ingen steder ved Trøndelag Teater dyrkes denne sterkere enn i «Bjørnehiet», et hvilerom for skuespillerne, oppkalt etter inspisienten Bjørn Olufsen som døde i desember 2010. En legende ennå mens han var i live, en teatermagiker med følsom hånd for de små detaljer, men uten nevneverdig interesse for egen helse.

– Han hadde aldri vært til legen, han hadde ingen fastlege i det hele tatt, forteller Berit Tiller, direktøren ved teatret.

Han hadde kontor i motsatt ende av gangen for der hun fortsatt sitter, og han pleide alltid stoppe opp idet han passerte den åpne kontordøren hennes for å gi en liten statusrapport.

– Det var jo ikke noe han behøvde å gjøre, jeg var ingen teaterfaglig person som han behøvde å forholde seg til på den måten. Men jeg følte meg så privilegert av de korte oppholdene utenfor døra mi, så betydningsfull.

En dag kom han inn og satte seg og fortalte at han følte seg dårlig. Berit Tiller ordnet med en akuttime hos en lege og ble med Bjørn Olufsen til konsultasjonen.

– Han var altfor sent ute, vet du. Kreft og spredning. Og tre uker senere var han død.

Alle som var ved teatret husker disse beksvarte dagene etter Bjørn Olufsens sjokkartede bortgang. Det var tårer og omfavnelser over hele huset og full fart på alle scenene om kvelden. Det var en stemning ingen ved Trøndelag Teater hadde opplevd siden Sigurd Werring, Helle Ottesens ektemann, fikk hjertestans midt under «Peer Gynt» en januarkveld i 2001. Han spilte Solveigs far i kanossagang og falt sammen i gangen bak scenen mot slutten av femte akt. Samme natt døde han på sykehuset. «En usedvanlig kollega», sa teatersjef Cahtrine Telle etterpå, og Werrings ånd er til å ta og føle på den dag i dag, forsikrer veteranene på huset.

Jan Erik Berntsen er én av dem. På julaften fyller han 70 år, men før det skal han spille ti juleforestillinger med inviterte gjester på Gamle scene.

– Dette huset har betydd alt for meg, sier han vemodig der vi sitter i «Bjørnehiet». 136 forestillinger har han vært med på siden han begynte ved Trøndelag Teater i 1964. Det kunne vært enda flere, men han tilbrakte fire sabbatsår på Bali med kjæresten Leif på slutten av 1990-tallet. Da Leif døde, dro Jan Erik hjem med kjæresten i urne og med transen Su'udah i setet ved siden av seg på flyet. I dag bor de to sammen i Fagerlia, og Su'udah Berntsen jobber som renholder på teatret.

Ingen dramaturg i verden kunne gjort mer ut av det livet Jan Erik Berntsen har levd så langt.

– Nå tilbringer jeg så lite tid som mulig på teatret, for at ikke den endelige avskjeden om noen uker skal bli for brutal, sier Berntsen.

*

Kathrine Thorborg Johansen har vært en siste tur bort på Steinerskolen i Ila for å henge med fjerde- og femteklassingene i langfri for å plukke opp noen barnslige triks. Nå føler hun på seg at rollen som datteren til Øyvind Brandtzæg i «Puppan te pappa» sitter.

Teppet kan gå opp for en ny kveld ved Trøndelag Teater.

Teppefall: Siste applaus for de døde, som har våknet tidsnok etter dramaet på fjellet til å rekke et farvel til kveldens publikum. Foto: TERJE VISNES, adressa
Utgang: Renate Reinsve ser de siste publikummerne gå ut i natten. Nå venter en ny scene, en ny rolle. Alltid videre. Foto: TERJE VISNES, adressa
Pausestrekk: Helle Ottesen bruker pausene i «Adrian Posepilt» til å strikke julegave. Mads Bones (fra venstre), Janne Kokkin og Martha Standal akker seg litt over hostekulene som ble servert med rytmisk presisjon fra en kar på rad 5 i første akt. Foto: TERJE VISNES, adressa
Adrians underbukse: Ruth Winum er påkleder og gjør klar kveldens undertøy til posepiltene på Gamle scene. Foto: TERJE VISNES, adressa
Inngang: Hildegunn Eggen følger utviklingen på Hovedscenen. Om et par minutter skal hun klatre opp gjennom scenegulvet, for like etterpå å dø, som Irene, i et forferdelig uvær på fjellet. Foto: TERJE VISNES, adressa
Ved veis ende: Hele registeret av følelser slipper ut når skuespillerne er ferdig med en oppsetning for aller siste gang. Endre Hellestveit (fra venstre), Renate Reinsve og Hildegunn Eggen har spilt «Når vi døde våkner» så kraftfullt at publikum vil huskes det i årevis. Foto: TERJE VISNES, adressa
Scenestrekk: Dette er Trøndelag Teater, der alle har en rolle å spille, og der alle er vant til å ta regi. - Legg dere ned, kommanderte fotograf Terje Visnes. Og der lå de. Foto: TERJE VISNES, adressa
Uten replikk: I «Moby Dick» er en flere meter lang taukveil blant de få rekvisittene. Ingen ser Olav Rokseth Strand, som kveld etter kveld styrer scenografien, usynlig for publikum Foto: TERJE VISNES, adressa
Par i hjerter: Jan Erik Berntsen gruer seg til julaften. Da fyller han 70 år og blir pensjonist. Her med ektefellen Su'udah som jobber som rengjører ved teatret. De traff hverandre på Bali. Foto: TERJE VISNES, adressa
Kantineprat: Teatersjef Kristian Seltun slenger innom kantina for å fange med seg en kopp kaffe og rekker et par ord med Jan Frostad som er i gang med «dagens», for anledningen en voksen porsjon lasagne. Om tre timer skal Frostad på scenen igjen. Foto: TERJE VISNES, adressa
Hjelpestemmen: Én gang måtte Gerd Aaker (øverst t.v.) synge et helt vers for å få en skuespiller inn på rett spor. Hun har vært sufflør ved teatret i 39 år. Aldri hårsår: Parykken som Bjørg Kristin Rønning (øverst t.h.) laget til Hildegunn Eggen i den siste Ibsen-oppsetningen, ble forkastet av regissøren i siste øyeblikk. - Det kan skje, du kan ikke sture av den grunn, sier hun. Stødig pensel: En vegg er ikke bare en vegg, selv om noen later til å tro det. Toril Skipnes (t.v.) har stram regi på malersalen. Dobbeltspill: Bare sekunder før skuespillerne (t.h.) skal inn til andre akt i «Adrian Posepilt», øver de litt på klappeleken i «Puppan te pappa». Olve Løseth (fra venstre), Kathrine Thorborg Johansen, Julie Moe Sandø og Martha Standal har lange arbeidsdager. Foto: TERJE VISNES, adressa