Det var enda en av de vakre novemberdagene som vi har vært velsignet med i det siste. Solskinn og litt frost på bakken etter en kald natt. Det var fredag og noe så sjeldent som en fridag.
Kaffen var nytrakta, og frokosten ble inntatt foran tv-en i stua. Det var da han dukket opp i bilderuta: «Blomster-Finn». Med det som finnes nesten rett utenfor husets vegger tryllet han fram en dekorasjon som øyet kan hvile på, en øyets fryd som de fleste glatt betaler et par hundrelapper for. Ingrediensene var enkle. Lyng. Granbar. Mose. Det var så enkelt at det slo meg at dette måtte selv jeg klare.
Vasene mine sto tomme, og jeg kjente på en begynnende kreativitet. Jeg øynet muligheten til å gå inn i helga med noe vakkert på skjenken, noe vakkert og hjemmelagt. Det er ikke alltid en selvsagt kombinasjon, spesielt når avsenderen er undertegnede. Løpeturen i marka ble avlyst, og i stedet la jeg ut på det som skulle bli en drøy tretimers tur i marka. Med sekk til å bære med meg det jeg måtte finne til mitt kreative blomsterprosjekt.
I dag var ikke dagen for å jakte idealtid på intervaller. I stedet var oppmerksomheten rettet mot mose, lyng og granbar. Akkurat som Askeladden fant jeg, både mose, granbar og mer til. Og som i eventyret gikk jeg lenger enn langt, i alle fall 1,4 mil ifølge gps-en, men det er fordi jeg liker det, ikke fordi pynteingrediensene var så vanskelige å finne.
Vel hjemme igjen og inspirert av den friske lufta, satte jeg raskt huset i helgestand. Ingen omstendelig helgevask, men nok til at huset føltes som et godt sted å være. Jeg fant fram vasen og lekte «Blomster-Finn». Den kreative innsatsen tok tre-fire minutter, og det var ennå lenge til tacotid Og så. Noen timer senere fikk jeg dommen. – Har du laget den selv? Trodde den var kjøpt, jeg, sa både gubben, dattera og sønnen.
Det var jo riktig så hyggelig sagt. Og jeg velger å tro dem. Hyggelige ord får man vel ikke nok av? Derfor sender jeg takk til «Blomster-Finn». Tenk at selv jeg kan spare hundrelapper på å gå en tur i skogen.
