OK, jeg innrømmer det. Jeg koketterer også med at jeg ikke ser på tv lenger.

Jeg skilter med at jeg heller ser på SVT Play, Netflix eller Youtube. Når jeg vil, hva jeg vil, på mine vilkår. At mitt liv fra nå av er zappefritt. At jeg ikke lenger styres av forutbestemte programtablåer får meg til å føle meg kultivert. Det er jeg som skal konsumere idiotboksen, ikke omvendt, sier jeg hovmodig.

Det nye play-samfunnet – muligheten til å se, høre og lese hva vi vil, når vi vil, på desktopen, mobilen eller lesebrettet – er gjerne fantastisk.

Kanskje så du siste episoden av tv-serien «Homeland» da du satt på bussen på vei til jobb. Ikke som for noen år siden, når noen som satte sammen tv-tablåene bestemte for deg når du skulle innfinne deg hjemme i sofaen.

Men til saken hører det med at alt som har en fremside også har en bakside. Det er en naturlov.

Vi vet at mennesker er programmerte til å lete etter det gjenkjennbare. Vi liker ikke å bli overrasket, overrumplet etter sjokkert. Alt som er nytt må modnes før det blir håndgripelig. Og vi mennesker er late av natur og er ute etter størst mulig uttelling for minst mulig anstrengelse.

Der er derfor de fleste av oss synes det er stress med forandring – at i dag ikke er som i går. Selv om vi sier vi liker variasjon, er det mye som taler for at vi foretrekker det samme. Munnen sier mangfold, men hjernen sier enfold. Det er som om livet blir lettere å håndtere når den er velkjent og dermed forutsigbar.

Legg da til våre moderne digitale vaner når det gjelder hvordan vi samler informasjon om omverdenen. Sosiale medier er i en altfor stor utstrekning vårt vindu ut mot verden. Vi bruker Facebook, Twitter og Instagram til å bli oppdaterte om hva som er på gang i verden rundt oss.

Og hva vi ser gjennom vinduet, bestemmes av de vennene vi har i den digitale feeden. Jeg er sikker på at de fleste er som meg: Jeg inviterer heller inn likesinnede til min virtuelle lekeplass, selv om jeg sier jeg omfavner det eksotiske. Våre venner er mange ganger kopier av oss selv. Slik har det vært siden grekerne, og slik er det fortsatt i dag.

For eksempel var en bekjent av meg forbauset over at Feministisk Initiativ (et nytt feministisk parti i Sverige) ikke fikk mer enn 0,4 prosent av stemmene til Riksdagen ved valget i 2010.

Hennes ord: «Begriper ikke at FI fikk så få stemmer. Alle på min Facebook sa at de ville stemme på FI». Det min venn kanskje aldri funderte over, var at hun kanskje tilfeldigvis kjente majoriteten av FIs sympatisører.

Nå er ikke min venn alene om sin ganske snevre horisont.

Den nye digitale revolusjonen har i stedet for å utvide våre vyer, kanskje snevret inn våre sirkler. I det nye play-samfunnet har vi teoretisk sett tilgang til teknikk som åpner uendelige muligheter av ny innsikt, nye vinkler og verdener.

Men dessverre kan vi enklere enn noensinne fortsette å velge det kjente og bekjente. Vi kan fortsette å leve i det trygge, men skape en forestilling om at vi kaster oss ut i det ukjente gjennom et klikk eller et sveip med fingeren.

Teknikken gjør det enkelt for oss i en såkalt ekko-boks. Digitalt konsum har gjort at vi har plassert oss i en resonans-eske der vi til slutt ikke hører noe annet enn ekkoet av oss selv. Vi tror at vi ser ut mot verden når vi stirrer inn i skjermene våre, men vi ser bare speilbildet av oss selv.

Mange av oss ramler altfor sjelden inn i filmer, nyheter og radioprogram som vi ikke aktivt har valgt. Vi utsettes dermed i mye mindre utstrekning for det som overrasker, forbauser eller kolliderer med verdensbildet vårt. Vi klikker bare på det som våre åndsfrender tipser oss om. Skulle vi tilfeldigvis klikke på noe ubehagelig, kan vi raskt bare klikke det bort som et uønsket pop-up-vindu. Vi slipper til og med å se nyhetene mens vi venter på «Dallas». Bare gå inn på TV 4 Play og klikke på JR Ewings gnistrende glis.

Det sies at kulturens oppgave er å ryste vårt verdensbilde, få oss til å bli forbauset, usikre og begynne å tvile. Det sies også at et kvalitativt kulturtilbud er det som får oss til å heve oss over vår kognitive refleks til å søke etter det gjenkjennbare og forutsigbare.

For å kunne bli utviklet må vi tenke utenfor boksen, bortenfor dalen og bak åsen. Om vi ikke utsettes for det ukjente kommer vi til å trampe rundt i det samme vannet. Tesen kommer aldri til å møte antitesen, noe som kommer til å resultere i at syntesen aldri oppstår. I stedet for å bevege oss fremover, fortsetter vi å røre oss i altfor snevre sirkler.

Vi har en stund vært blendet av mulighetene, nå er det på høy tid å begynne å diskutere fallgruvene. La ikke play-funksjonene utvikles til det nye opiumet for folket. Kanskje det er på tide å legge til et mål for kulturpolitikken – for å motvirke digitaliseringens negative effekter.

Alt som glimrer er ikke på langt nær gull.

- Jeg ser når jeg vil, hva jeg vil, på mine vilkår. Mitt liv fra nå av er zappefritt, skriver Qaisar Mahmood. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix