Det er fortsatt helg, og alvoret kommer raskt nok i morgen, tenker jeg og svitsjer over til «Meglerne» på TV 2, ehh nei, nei, kjedelig. Tilbake til NRK.
Tankene flyr raskt i hodet mitt under tannpussen denne kvelden. Det er vanskelig å glemme historien til den unge gutten fra Somalia som ble plassert i en syv meter lang båt fylt til randen med 90 mennesker om bord. Hjemme i Somalia kranglet militsen om de skulle brenne ham levende eller bare drepe ham. Politikvinnen fra Norge som har dratt ned for å hjelpe til med å kontrollere flyktningestrømmen: – Vi må ha skott mellom eget liv og andres elendighet, sier hun. En annen politimann sier han føler ubehag.
Hva om jeg kunne bli som den italienske journalisten og menneskerettighetsaktivisten i tv-serien? Det er jo det jeg drømte om da jeg bestemte meg for å bli journalist. Reise rundt og dokumentere urettferdighet. Avsløre de store maktovergrepene. Brøøøle så alle hører det om overgrep mot mennesker, dyr og natur. Ja, verken mer eller mindre. Idet jeg slukker lyset på nattbordet er kveldens «Downton Abbey» glemt. Nå er det dokumentarsjangeren som gjelder. Fra nå av skal jeg gå løs på de viktige sakene: IS-sympatisører, FNs siste klimarapport, den lille mann mot systemet. Dette må jo være selve gullalderen for seriøs journalistikk?
Dagen starter bra. På kaffekoppen som jeg har fått av en venninne, står det «Queen of fucking everything». Jada. Det er meg. Idet jeg ser gårsdagens dokumentar i reprise på nett-tv ringer telefonen. En stemme på gebrokkent norsk sier han har en artikkel til meg om menneskerettigheter. Han har ringt flere ganger, sier han, men jeg har aldri ringt tilbake. Lyden fra NRK-dokumentaren i bakgrunnen overdøver den spake stemmen hans. Kan vi møtes, spør han. Nei, kan du ikke bare sende artikkelen på mail, da, spør jeg. Jeg jobber kveldsvakt denne uka, så jeg har det travelt.
Plutselig har jeg en følelse av å delta i et eget reality-program. Denne gangen er det ikke Europa mot de fattige, politimannen som sliter med samvittigheten, men, ja samme det. Kan jeg bruke tid på dette? Norsken er dårlig, og han snakker ikke engelsk. Hva skal jeg si til sjefen? Jeg skal møte en menneskerettighetsmann? Jeg vet ikke hva han skal si eller hvem han er, men kanskje han har noe? Det har jo skjedd før at jeg har fått gode histoier på den måten, men nå er det ulvetider i mediebransjen. Menneskerettigheter selger ikke annonser og pressestøtten er truet.
Neste kveld er jeg ikke like optimistisk under tannpussen. Jeg har på ingen måte hatt en kjedelig tv-kveld. Nei, langt ifra. Den nye NRK-satsningen «Øyevitne» var god underholdning. Å flytte fjell blir kanskje litt for tungt og upraktisk. Det er jo så mange hindringer i veien.