Det har vært en langspurt. Fremskyndet av premiere i Gøteborg, fremskyndet av norgespremiere på Kosmorama. Men nå kan Yngvild Flikke endelig lene seg tilbake i kinostolen, kikke opp på åpningsbildet med de store svevende manetene på lerretet foran seg og tenke.
Sånn ble det. Dette er filmen.
Å jobbe herreskjorta av seg
– Joda, det har vært et kjør, helt siden jul.
Hun har nettopp kommet i god fart inn på en av de hippere kafeer, ikke på Bakklandet, men Grünerløkka. Rett fra flyet, rett fra Stavanger, og før det, rett fra jobbing, flikking, rett fra siste hånd på verket. Men nå er den altså her, den aller første rene trondheimsfilmen. «Kvinner i for store herreskjorter», regissert og produsert av bysbarna Yngvild Sve Flikke og Yngve Sæther. Og om få dager er det norgespremiere på Kosmorama, på en kino bare et sykkeltråkk eller to fra regissørens egen studenttilværelse og det aller meste av ungdom og oppvekst.
– Det hadde vært skummelt om jeg ikke hadde vært fornøyd, men de valgene jeg har gjort, har vært bevisste, så da er det bare å ta imot de tilbakemeldingene som kommer, sier Yngvild, tilsynelatende uanfektet. Før hun legger til:
– Jeg er mer nervøs for hva vennene mine synes!
En del av dem vil sannsynligvis være i salen 3. mars. For selv om Yngvild flyttet fra Trondheim for nesten et halvt liv siden, har hun venner både her og der.
– Flink til å ta vare på gamle venner. Og til å få nye. Sier lillebror Bård, som vel kjenner en trondhjemmer eller to han også, i løpet av årene med Pstereo og byens utelivsbransje.
– Veldig sosial, stor vennekrets. Sier pappa Gunnar, som vel har opparbeidet et nettverk eller to han også, i løpet av årene som Adresseavisens sjefredaktør.
– Altså, faren og broren min er jo overalt i Trondheim! Sier Yngvild.
Men nå er det Yngvild det gjelder. Yngvild og filmen.
Lykkens troll
Hun hadde lenge visst hva slags film hun ville lage. En film om kvinner. Flere personer. Hun hadde begynt på et manus.
Så leste hun «Vente, blinke» av Gunnhild Øyehaug. Og tenkte.
– Dette er jo akkurat den filmen jeg har lyst til å lage! Og så slo hun nummeret til Bergen. Det ble starten på et mangeårig manussamarbeid, som nå er blitt filmen om en forknytt litteraturstudent som forelsker seg i sitt forfatteridol, en høygravid performanceartist som ikke skulle ha barn, og en trelastarbeider med skrivesperre på jakt etter sin bortadopterte sønn.
– Det er på sett og vis en tragikomisk kjærlighetshistorie, hvor de mer finner seg selv enn de finner hverandre. Så er det en slags annerledes vennskapshistorie mellom to voksne kvinner, forteller Yngvild. Ut av manussamarbeidet er det også vokst et vennskap, mellom to jevnaldrende kvinner, med like gamle barn, og begge med mødre fra Stranda. Bundet sammen av et lykkelig troll.
– Det viste seg at min mor kjente Gunnhilds mor og ga henne et lykketroll i konfirmasjonsgave!
Bergen, Trondheim
Det skulle vært en bergensfilm, basert på en bergensk bok. Men sånn ble det ikke. Og drahjelpen til Trondheim kom fra uventet hold, fra Bergen kommune. Forfatteren har selv fortalt om hvordan kommunen i nattens mulm og mørke saget ned de gamle trærne på Nygårdshaugen for å sette opp skolebrakker, natta før en tillyst demonstrasjon for å bevare trærne.
– Gunnhild ble så irritert at hun sendte meg en tekstmelding: Greit, bare flytt filmen til Trondheim, Bergen kan bare ha det så godt!
Dermed kom filmen til Trondheim, og Yngvilds filmdrøm kunne realiseres.
– At ingen har laget film fra Trondheim, er jo helt merkelig. Men jeg hadde ikke flyttet handlingen, hvis ikke Gunnhild hadde gått med på det, så jeg kan takke Bergen kommune, smiler Yngvild fornøyd. Derfor fant ikke hovedpersonene Sigrid og Kåres første famlende møte sted på Nordnes med utsikt til bergenske fjell, men i Trondheim kunstmuseum foran et maleri av Nikolai Astrup. Litteraturstudenten Sigrid søker trøst i kunsten, ikke ulikt Yngvild selv, som gjennom en barndom med utallige besøk i kunstmuseer har adoptert foreldrenes interesse.
– Ja, du kan finne en ro og trøst i kunsten, sier hun i dag. Lille Yngvild så det nok litt
annerledes den gang familien la søndagsturene fra Kattem til Midtbyen for å tråle enda en utstilling.
– Jeg har nærmest vokst opp i Trondheim kunstmuseum. Men jeg husker at det var morsommere å dra til Kunstindustrimuseet, for der var det lekekrok! Men jeg er blitt veldig glad i kunst. Vi eier så mye som vi har råd til. Og det vi har fått fra mamma og pappa.
Selv om Yngvild Sve Flikke muligens irriterende ofte får spørsmål om genene fra Adresseavisens tidligere turboredaktør, har hun også fått med seg interesser og talent fra moren. Under sitt år som utvekslingsstudent i Texas på videregående, fikk hun sterke signaler om at det ville vanke stipend dersom hun ønsket å utvikle sitt kunstneriske talent.
– Etter det året i USA var jeg veldig innstilt på at det var å male jeg ville gjøre her i livet, sier Yngvild lett.
Sånn ble det ikke. Men litt beslektet er det jo, det hun driver med i dag. For når man skal fortelle i bilder, må man jo tenke veldig visuelt.
– En regissør må jo kunne det. Absolutt.
Sjatteringer i grått
Valentinsdagen er overstått, «Fifty shades of Grey» går for fulle hus, rett rundt hjørnet vinker 8. mars. Og midt imellom dukker altså disse store herreskjortene opp. De som måtte lure på hvor i landskapet disse skjortene hører hjemme, her kommer det: Klisjeen av søte, bustete og barbeinte kvinner i altfor store herreskjorter får så hatten passer.
– Jeg har faktisk sett et bilde fra «Fifty shades of Grey», av den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i en for stor herreskjorte! Tenk at den filmen ble solgt inn mot valentinsdagen! Med det kvinnebildet! Haha!
Haha-et er bare en anelse oppgitt, mest offensivt. For Yngvilds misjon har vært å få frem kompleksiteten i det å være kvinne.
– Vår film handler om tre kvinner som er på forskjellige stadier i livet. Sigrids historie handler jo blant annet om hvordan andres blikk definerer deg. Dette er ikke passive kvinnekarakterer, sier Yngvild.
Joda, det var barbiedokker i Yngvilds barndom også. Men de måtte vike. Yngvild Flikke er ganske klar på sitt ståsted rundt likestilling og kjønnsroller.
– Vil du si at filmen er feministisk?
– Ja, hvis det å ha kvinnelige komplekse hovedkarakterer gjør den feministisk, så er den vel det. I Sverige kalte de den en feministisk komedie. Men der er jo feminisme et positivt ladet begrep som trekker folk til kino. Her hjemme er det ikke helt sånn. Ennå.
Yngvild legger kjapt til at herreskjortene slett ikke er en film bare for kvinner.
– Jeg vil vel egentlig si noe om livet, at livet ikke nødvendigvis er på plass selv om man er voksen. At vi famler oss frem i livene våre for å prøve å bli den vi er.
Ingen nikkedukke
Selv var Yngvild atskillig yngre den gangen hun var «Lydverkets» utsendte for å intervjue Nick Cave. Hun hadde vært ute på ville veier før, med turnédokumentarer om Gluecifer, Briskeby, DumDum, Kaizers og flere. Hun kunne sitt fag og sin musikk.
Men Nick Cave. Selveste Nick Cave!
– Jeg er kjempefan og hadde sett enormt frem til å snakke med ham. Og så var han en sånn tilbakelent «I hate fucking journalists»-drittsekk! Det var helt grusomt, hva gjør man da?
Det purunge Yngvild gjorde var å ta på seg strengstemmen og si til sitt store idol at hvis det var sånn at han hatet journalister, skjønte hun virkelig ikke hvorfor han gjorde intervjuer.
– Og så ser han på meg og sier: «You’re young, I’ll be nice».
En ung journalist fra Norge kunne puste lettet ut. Man lærer av slikt. Som man lærer av dokumentarer. Eller av spillefilmer. Eller av livet. Det er ingenting som blir som man har tenkt.
26 dager i Trondheim
Men det kan bli bra likevel. Som i fjor sommer i et Trondheim som viste seg fra sin mest innbydende side og bød filmteamet på vakkert sommervær, nydelige bilder fra Nidarosdomen, Gamle Bybro, Nordre, Studentersamfundet. Lang nese til fisketorg og Fløibanen og skarre-r.
Men med ei kasse som var i ferd med å gå tom, ble det et tight løp.
– Vi hadde en veldig stram plan og måtte presse inn alt på 26 dager i Trondheim.
Da var det greit å hente opp noen selvopplevde erfaringer fra studietiden.
– Den gang brukte jeg nok mesteparten av tiden på Samfundet, sier Yngvild blidt.
Smilet var sannsynligvis enda bredere hos hennes trondheimsentusiastiske far da det ble kjent at handlingen i datterens film skulle legges til byen som har ei utmerket elv te å spøtt i.
– Jeg har jo en veldig patriotisk far. Og jeg kjenner at jeg blir litt sliten av det der.
Yngvild trekker pusten, et ganske tålmodig sukk unnslipper, muligens har hun hatt en samtale eller to før om trondheimspatriotisme og trøndermafia.
Sin fars datter
– Var det en nødvendighet for deg å komme deg bort fra byen og etternavnet?
– Ja. Man vil jo gjerne bli sett for den man sjøl er og ikke gjennom andre. Og kanskje særlig når man er 23. Da jeg jobbet som journalist på Tyholt og presenterte meg, kom jo spørsmålet om slektskap opp med en gang.
– Føler du at du er lik faren din?
– Jeg er nok lik ham, kanskje på de mest synlige tingene. Men det er jo mange ulikheter også, sier Yngvild tålmodig. Det blir ikke uttalt, men noe favorittema er nok dette ikke. Etter å ha vokst opp med en far som var «helt nyhetsgal – det var radio på hele tiden og nyheter og aviser i bunker» var det i hvert fall helt uaktuelt å bli journalist. Men så begynte hun på Dragvoll, og så begynte hun i Studentradioen. Og så ble hun vel egentlig hekta likevel. Etter noen år som student, tok hun med seg en bunke lydbånd opp på Tyholt. Det var jobbsøknad god nok. Og det var i studio på Tyholt at hun møtte han som skulle bli hennes store kjærlighet.
Deres første møte gikk på lufta på direkten.
Karius og Baktus
P3-Yngvild var alene i studio og skulle intervjue et rockeband. Locomotives var ganske store på den tiden, Yngvild kjente allerede
vokalisten, som gikk på jazzlinja. Men hun kjente ikke Kåre Vestrheim.
– Jeg hadde hennafarget hår og Kåre hadde hennafarget hår, mimrer Yngvild.
Om det var håret som gjorde utslaget, vites ikke. Men da Yngvild litt senere flyttet sørover til ny P3-jobb i hovedstaden, ble det i hvert fall de to.
– På Quartfestivalen det året gikk vi rundt som et grilldresspar med likt hår og Doctor Martens boots. Karius og Baktus. Haha! Eller snarere Baktus og Baktus, rødhårede som vi var.
Siden har det vært dem, i hvert fall nesten, hele tida. Han dro til USA for å bli popstjerne, hun ble hjemme og jobbet, og så ble det slutt og kjærlighetssorg og tenners gnissel, før han kom tilbake og banket på døra.
– Og nå er dere gift, med høner i hagen.
– Ja. Katt og unger og høner og rot, sier Yngvild fornøyd. Og legger til, som en liten kommentar til de hønene:
– Det som er bra med Kåre, er at han gjennomfører de ideene han har.
Reprise
Før. Gården på Åsen, fri fra voksenjobber og Steinerskole. Somrer så lange som somrene bare kan være i barndommen. Dagene som løp barbeint av gårde, mot skogen, mot ei hytte som skulle bygges, mot herjing, klatring, leking på plenen foran våningshuset. Alle besøkene, kattene, ungene.
I en uendelighet av dager.
Og nå. Småbruket ved Sarpsborg. Fri fra voksenjobber og Steinerskole. Somrer i landlig idyll, ungene, katten og hønene. Alle folkene, besøkene …
– Historien gjentar seg?
– Ja, både Kåre og jeg har jo vokst opp litt sånn. Det bruket ved Sarpsborg var så nær hjemmet hans at faren syklet dit for å luke i potetåkeren. Det er plass, og vi er glad i å ha mye besøk.
Og glad i høner.
Det startet med at noen heldige høns en sommer ble reddet fra eksekusjonspelotongen der nede i sarpsborgområdet et sted, etter at Kåre hadde snakket litt løst om at det hadde vært artig å plukke sine egne frokostegg. Den første sommeren ble de tatt inn som sesonghøns, som ble levert tilbake. Men neste sommer fikk familien kyllinger, som de ble så glad i at de ble puttet i en eske og tatt med tilbake til Oslo.
– Ungene var mer enn villige til å gi fra seg lekestua i hagen, så da ble det Kåres prosjekt å bygge den om til hønsehus, forteller Yngvild, som riktignok syntes det var gøy, men som også toer sine hender. Dette er hans greie.
– Vi har jo annet å bruke tida på også, blant annet skulle vi jo lære oss å ta vare på unger. Og katten Muldrik. Og gullfiskene.
Filmmusikk – og musikkfilm
Én lidenskapelig opptatt av film. Én lidenskapelig opptatt av musikk. Kåre, som tidligere popstjerne, nå anerkjent musikkprodusent. Yngvild som, i tillegg til en prisbelønt dokumentar om DumDum Boys, har laget en rekke musikkdokumentarer til «Lydverket».
– I starten av «Lydverket» anmeldte jeg musikk, men egentlig liker jeg bedre å bruke musikk som følelser, ikke vurderinger. Nå jobber jo Kåre så mye med musikk, så jeg må mene noe om det. Men jeg hører jo ikke så mye på teknikken som ham.
– Han har det forholdet til musikk som du har til film?
– Ja! Vi kan sitte og se en film, og så kan han si «nå må du bare holde kjeft og se på!» Og sånn kan jeg ha det med musikk. At du ikke må ødelegge opplevelsen med tekniske vurderinger.
Likevel er de altså hverandres konsulenter, noen ganger om felles prosjekt. Som filmmusikken til «Kvinner i store herreskjorter», laget av Kåre Vestrheim. Samarbeidet fikk en trang start, men en fruktbar slutt. Filmmusikken, som i innspurten nok ble diskutert en del over kjøkkenbordet på Carl Berners plass, ble akkurat så nydelig som hun hadde tenkt seg den.
Tilbake til fremtiden
De siste ukene har det vært foredrag i Stavanger, førpremiere i Bergen, norgespremiere i Trondheim, hovedstadspremiere i Oslo. Hva nå?
– Det er masse andre filmer jeg har lyst til å lage!! Men det er prosjekter som må jobbes med og ikke kan stresses frem. Denne gangen kom Gunnhild og serverte meg filmen på et gullfat, men jeg tenker jo fremover.
Men først skal det bli godt å senke skuldrene og komme tilbake til det virkelige livet en stund.
Det har sitt å by på det også, livet bak dørskiltet til Flikke/Vestrheim.
Yngvilds to liv. Det var filmen. Nå er det livet.