Ansiktet utad: Styreleder Rita Abrahamsen i Det mosaiske trossamfunn i Trondheim er ingen lettskremt type. Foto: TERJE VISNES, adressa

Først Paris, så København.

Det er ikke det at hun er redd.

Nei, Rita Abrahamsen går ikke rundt i Trondheim i frykt.

Men ubehaget, det er der.

Hårfint

– Å steike som det blæs, da!

Krøllene står til alle kanter når Rita Abrahamsen låser seg ut av hjemmet sitt på Pappenheim. Det er en av de magiske morgenene der himmelen lyser rosa over travle, hutrende trøndere på vei til jobb og faste forpliktelser. Med hurtige, bestemte steg tar hun fatt på sin faste rute: ned den bratte Brubakken til Bakklandet, over Gamle Bybro og bortover Erling Skakkes gate. Ofte feier hun innom synagogen for å hente post til Det mosaiske trossamfunn, der hun er styreleder. Mandag og tirsdag går turen til Olavshallen, hvor hun underviser NTNU-studenter ved Institutt for musikk i Alexander-teknikk, for at de skal bruke kroppen mer hensiktsmessig. Men i dag, som så ofte før, heter endestasjonen Trøndelag Teater.

Hun sjekker tiden: seks minutter igjen.

Det skal gå akkurat.

– Jeg er en sånn som er presis, sjø.

Vi småløper etter. Hun opererer med hårfine marginer.

– Du liker det sånn?

– Jeg er nesten ikke frisk, jeg, om jeg ikke har mye å gjøre!

Vi har allerede rukket å drikke to kopper nytraktet kaffe («den var best i test, kaffen går på fire minutter»), hjemme på kjøkkenet. Sett oss rundt i huset hun kjøpte med sin daværende britiske ektemann i 1986.

Downton Abbey

I hjemmet hvor de to døtrene har vokst opp, hvor hun hadde noen tøffe år som alenemor etter skilsmissen for snart 20 år siden. Hun husker fortsatt kloa som satte seg i magen, der hun satt i et uferdig hus med to små jenter. Redselen for at det ikke skulle gå rundt. Ett år senere døde moren. På bildeveggen har besteforeldrene sett på oss fra et innrammet fotografi, der de sitter festpyntet og rakrygget sammen med sine elleve barn rundt spisebordet.

– Det er Downton Abbey, det der, sa fotografen og studerte sorthvitt-fotografiet.

– Det er å ta litt hardt i, men de var velstående, svarte hun og fortalte om besteforeldrene som begynte med to tomme hender. Om bestemoren som fødte elleve barn på 20 år og som døde som en 96 år gammel holden kvinne.

Familiehistorien sitter i veggene. I de grønne og blå femtitallsstolene i stua, i stuebordet som ble håndskåret på bestilling fra faren, som døde da hun bare var elleve år. En bukett røde roser strekker seg mot taket ved pianoet i stua. «Jeg tenker på dere i disse dager hvor jøder angripes av terror i vårt naboland», har ordføreren skrevet på kortet. Et par sorte og hvite selbuvotter ligger like ved, med bokstavene Sorgenfri strikket i midten. En støtteerklæring fra gatemagasinet som skrev «Nå er vi alle jøder» i sitt siste nummer.

Kvelden i forveien hadde hun sendt avgårde to nye prosjektsøknader til Kulturrådet. Én søknad om manusstøtte til et foreløpig hemmelig teaterprosjekt. En annen for å søke støtte til å videreføre sin baby, prosjektet Unge Dramatikere, som selskapet hennes Kjernehuset driver i samarbeid med Trøndelag Teater. Et initiativ hun tok for å få flere unge til teatret, gi dem eierskap til institusjonen og sørge for at deres stemmer blir hørt. Innsatsen for norsk dramatikk – og for Unge Dramatikere spesielt – ble sist helg belønnet med pris fra Norske Dramatikeres Forbund.

Denne dagen er det nettopp Unge Dramatikere som bringer henne til teatret. Åtte nye unge skal få prøve seg, og hun skal bruke helgen på å sparke i gang prosjektet. Hun slår koden, smetter inn personalinngangen og haster opp trappen.

– Jeg tar alltid trappen, for jeg synes det er kjempekjedelig å gå på treningsstudio, sier hun på vei opp.

Og der, på plass til møtet.

På minuttet.

I første linje

En uke tidligere, i synagogen.

Overvåkningskamera, adgangskort, koder og sluse.

Mye har forandret seg etter at Rita Abrahamsen overtok vervet som styreleder for Det mosaiske trossamfunn i 2004. Da sa hun i praksis ja til å stå i første linje for det jødiske samfunnet, hun som aldri har vært spesielt religiøs.

– Mange av oss er kulturelle jøder. Vi følger det jødiske året med dets høytider og arrangementer. Det er en del av våre røtter, vår kultur, sier Abrahamsen.

For henne står den jødiske matkulturen sentralt. Venner blir gjerne invitert hjem på hønsesuppe og gefilte fish. Hun kan lese hebraisk, men forstår lite av det hun leser. Hun følger få av jødedommens 613 leveregler.

– Min jødedom sitter først og fremst i ryggmargen. Det vi har fått med oss bringer vi videre.

To år etter at hun ble valgt til de norske jødenes talsperson i Trondheim, ble det kastet en brannbombe mot synagogen. Den landet foran inngangsdøren, og sluknet. Samme år ble det skutt mot synagogen i Oslo. Siden har menigheten brukt millioner på å sikre bygget på Kalvskinnet, som i tillegg til synagogen rommer forsamlingshus og Jødisk Museum. Her feires 30-årslag og bar mitzvah. I dette blå bygget fikk hun religionsundervisning to dager i uka som barn. På veggene henger bilder av da hun møtte Israels daværende utenriksminister Golda Meir i 1961 i Trondheim. Bilder av familien hennes, av henne selv som ung og gravid, og senere, som menighetens første kvinnelige styreleder. Her har også døtrene fått den samme undervisning i jødisk kultur, religion og historie. For få år siden valgte eldstedatteren, til morens glede og overraskelse, å feire sitt bryllup på ekte jødisk vis i synagogen.

Men nå, disse terrorangrepene.

– Man kjenner jo på det at det kom en trussel fra Syria, hvor både Frankrike, Danmark og Norge var nevnt. Nå har det skjedd på to av stedene. Da er det eventuelt Norge som står for tur.

Blikket er direkte og ordene tydelige. Hun sier hun stoler på at politi og PST jobber på høygir med de opplysningene de har.

– Skal vi leve i forholdsvis trygge rammer i dette bygget, må vi ha disse tiltakene. Hvis ikke ville vi vært naive. Jeg går ikke rundt i frykt. Men det er klart du blir litt betenkt. Kanskje litt bekymret. Men jeg kommer ikke til å leve annerledes enn det jeg gjør nå. Jeg tenker at … faen heller! Vi kan ikke leve i frykt. Da har de vunnet da.

– Du blir forbanna?

– Nei, altså forbanna … Hvis vi nå sier at dette er så ille at vi må flytte: Hvor skal vi dra? Jeg har ikke noen annen referanse enn det norske, og det jødiske, selvfølgelig. Israel er til syvende og sist en nødhavn for alle jøder. Blir det for ille, så må man vurdere det da. Men jeg har ikke noe behov for å flykte dit. Det vil i hvert fall være å gi ekstremistene rett. For disse, som har dette tankegodset, er jødisk tilstedeværelse på jorden en krenkelse i seg selv. Og vi kan jo ikke leve med dét?

Hun lar ordene henge i lufta.

Men, sier hun.

– Det eneste jeg har tenkt innimellom, er: Står vi og gjør samme feil nå som i 1940, hvor de ikke så skriften på veggen. Lukker vi det ene øyet nå?

Hun tenker på jødene som ikke kom seg av gårde fra Norge i tide. Den jødiske menigheten i Trondheim ble stiftet i 1905. Halvparten av medlemmene ble drept under annen verdenskrig. Flere av dagens 160 medlemmer er etterkommere av disse. I hennes egen familie unnslapp alle fangenskap, alle bortsett fra én tante i Amsterdam som ble sendt til Theresienstadt konsentrasjonsleir med sin mann og datter. De overlevde.

– Mange ble tatt, sendt til Auschwitz, gasset eller myrdet. Nå er det ikke den type trussel, men jeg tenker: Er situasjonen sånn at man burde reagere?

Tok tidlig styringen

Leopold og Bilka Abrahamsen hadde fått to friske sønner og mistet én sønn, da Rita ble født en augustdag i Trondheim i 1953. Hennes første minne er fra familiens hytte på Lian, som de ferierte i for å få avbrekk fra livet i byen. Ikke fra det høye gresset hun løp i om somrene, eller fra sauer og kyr som beitet i nærheten, men fra sommeren hun hadde meslinger og måtte holde seg innendørs – og ta det med ro. Uutholdelig. Det var ikke hennes sterkeste side.

Selv tror hun nok at hun var et litt dominerende barn, en som likte å ordne opp og ta styringen. Og som elsket å opptre. Allerede som fireåring gikk hun på ballett på Almas Danseskole i Trondheim.

Ungdomsårene gikk med til dans og teater, til å lede skolerevy og juleball på Strinda videregående skole. Etter noen skoletrøtte år på gymnaset, der all ledig tid gikk med til revy og arrangement, tenkte hun: Er dette et levebrød, da?

– Jeg har alltid hatt et talent for økonomi, så da gikk jeg ett år på Trondheim økonomiske gymnas. Jeg som var så skolelei, syntes det var veldig morsomt. Spesielt sosialøkonomi.

Men teatret lokket. Turen gikk innom Studentersamfundets interne teater, via Romerike folkehøgskole, hennes første jobb i Fjernsynsteatret, så årene som skuespiller under Sossen og Guy Krogh på Scene 7 – etterfulgt av fire års beintøffe teaterstudier på Dartington College of Arts i England. Hun blir nesten drømmende i blikket når hun tenker tilbake på de årene, der de ble undervist i teater og dans, i regi og psykologi.

En høy pris å betale

– Pokker og! Det er et forrykende vær ute. Jeg har glemt paraplyen!

Møtet på teatret er ferdig, om få dager går startskuddet for en ny gruppe unge dramatikere som skal innta teatret med sine tekster. Vel utendørs skutter hun seg og trekker sjalet rundt hodet og kåpen tettere rundt kroppen, før kursen går hjemover igjen.

Hun har en ny avtale å rekke.

Hun liker seg her, i sentrum. Går ofte forbi det som tidligere var foreldrenes butikk «Souvenir» i Nordre gate. Forbi Abrahamsen-gården på hjørnet ved Bakke bru, der faren vokste opp. Med krum hals tråkker hun seg raskt gjennom sludd og regn, hun vinker til skuespiller Kine Bendixen som roper hei. Går med målrettede skritt over Gamle Bybro, opp Brubakken og hjemover. En kamerat er på vei for å hjelpe henne med selvangivelsen. Som selvstendig næringsdrivende er det mange regnskap og papirer å holde orden på. Han kommer klokken 11.

Det skal gå akkurat.

Vel hjemme er spisebordet pent dekket med blå og hvite permer, regnskap og den store, sorte, tettpakkede avtaleboken. En av permene er myntet på studentene som kommer klokken 14. Da venter to privatundervisningstimer i Alexander-teknikk i annekset i hagen. Teknikken skal hjelpe musikere og andre med å fjerne unødige spenninger når de bruker kroppen. Når studentene har gått for dagen, skal kontrakter landes for høstens jødiske kulturfestival, der hun er daglig leder. En festival som gikk fra å være en ide til å bli fast post på Trondheim kommunes kulturbudsjett. Når hun setter seg et mål, blir det ofte slik, påpeker venner. Senere på kvelden skal flere søknader skrives. Hun må kjempe for midlene, hun skulle ønske hun slapp det etter alle disse årene. Ta kontakt med politikere, kulturaktører, snakke inn prosjektene.

– Har du kjempet mye i livet?

– Ja, men det er noe med valgene en tar. Jeg velger ikke alltid letteste utvei. Jeg vil gjøre mye.

Ved dette spisebordet har hun den siste tiden mottatt utallige telefoner fra pressen. Men så er det dette nye, disse støtteerklæringene. Rosene og selbuvottene. Som de trønderske jødenes ansikt utad er ikke støtteerklæringer noe hun er blitt bortskjemt med.

– Jeg synes det er en høy pris å betale for at folk kanskje skal se hvordan vi har det. Hva vi lever under. Denne trusselen.

– Hvordan er det å leve under trusselen?

– Jeg vil forresten ikke bruke det ordet. For vi lever jo under sikkerhetstiltak, i tilfelle. Trusselvurderingen blir til enhver tid vurdert av politiets sikkerhetstjeneste. At det er noen der ute … Det er jo denne enkeltmannsterroristen, den er skummel. Den er uforutsigbar. De er som løse kanoner på dekk. Dette er ikke guttestreker. Dette er folk som går ut og skyter og gjør noe med saken. Vi skulle selvfølgelig hatt det helt annerledes. Men vi er ikke hemmet og nedtrykt på grunn av det. Du kan si at vi har tatt konsekvensen av hvordan verden er, dessverre.

Muslimene rundt synagogen

Hva hvis vi står midt oppi noe og ikke ser, har hun tenkt.

Men så var det denne fredagsettermiddagen i februar, som skulle sette spor hos byens jøder. Noen sa de hadde fått lyst til å gråte, mange ble rørt.

Etter gudstjenesten i synagogen denne fredagen, gikk Rita Abrahamsen og et tyvetall andre trønderske jøder ut gjennom sikkerhetsslusen, ut på gata. Applausen fra folkemengden utenfor slo mot dem. Der sto byens muslimer hånd i hånd og dannet en fredsring rundt verdens nordligste synagoge. Politikere, unge, gamle, kristne, ateister. Alle hadde de møtt opp denne ettermiddagen, cirka 250 i tallet, for å vise sin støtte til byens norske jøder.

Rita Abrahamsen ble overveldet, fikk gåsehud. Ja, rørt til det innerste. Her sto de og slo ring rundt bygget som har fulgt henne hele livet. Som har huset fester og minnestunder. Som både besteforeldrene og døtrene hennes har et sterkt forhold til. Hun så ut over folkehavet, ja, for det føltes som et folkehav, og bare tok inn inntrykkene. Kjente på støtten.

Tårene tillot hun ikke å komme. Hun måtte holde seg «tight». Hun hadde en jobb å gjøre.

Rita Abrahamsen rensket stemmen, strakk seg etter mikrofonen.

– Det er håp, sa hun og så ut over forsamlingen.

– Fremtiden er ikke avlyst.

Den jødiske menigheten teller 160 personer. I 2004 ble Rita Abrahamsen (nederst til høyre) valgt til trossamfunnets første kvinnelige styreleder. Foto: JENS PETTER SØRAA
Historien om Rita er også historien om danseren Rita. Foto: PRIVAT, adressa
i 1961fikk Rita overrekke blomster til Israels daværende utenriksminister Golda Meir da hun var på trondheimsbesøk. Senere ble Meir statsminister. Foto: PRIVAT, adressa
Som liten elsket hun å danse og opptre. I flere år danset hun ballett på Almas Danseskole i Trondheim, før teatret til slutt fikk full oppmerksomhet. Foto: PRIVAT, adressa
Å få barn forandret Rita Abrahamsen. Fra å være en som tenkte på karriere, dreide fokuset seg mot at døtrene ikke skulle mangle noe. Her med Natali (t.v.) og Leoni med nyfødt baby. Nå har hun to barnebarn. Foto: PRIVAT
Rita Abrahamsen opptrer som gjestekokk i Ukeadressas Kjøkkenveien og lager hønsesuppe med spesielle melboller – som er blitt en stor hit på den jødiske kulturfestivalen. Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen, Foto: ©RICHARD SAGEN, Adresseavisen, +47 95198665
Flere hundre mennesker dannet en lenke rundt den jødiske synagogen i Trondheim en fredag i februar 2015. Foto: Vegard Eggen
Hun er ikke spesielt religiøs, men betegner seg som en kulturell jøde. Det er brukt millioner på å sikre synagogen de siste årene. – Hvis ikke ville vi vært naive. Foto: JENS PETTER SØRAA
Stil: Som ung stilte hun opp som mannekeng for onkelens motebutikk Topshop i Trondheim. – Jeg husker det var mannekengoppvisning i Nidarøhallen. Da dansa jeg! Jeg må ha vært 17–18 år på disse bildene. Det var nok mens jeg gikk på gymnaset. Jeg tror de sto som helsides annonser i avisa. Jeg hadde noen mannekengoppdrag mens jeg bodde i Oslo. Det er litt fjernt nå, jeg vil nesten ikke vedkjenne meg det, ler hun. Foto: PRIVAT