Kavisan er snart ti. Kom til Norge da han var to.
Han sitter i den lille stua opplyst av to små lamper, i den dype sofaen, mens søsteren på sju ligger på gulvet med en tegneblokk.
Han husker den dagen i begynnelsen av september i fjor, da han gikk rundt i hovedstaden og ventet sammen med en venn av familien.
Slottet. Karl Johan. Stortinget. Heisen til toppen av Oslo Plaza. Oslo City hvor de kjøpte hver sin softis, og han sa: «Jeg skal vinne. Jeg må vinne.» Og hun som er voksen smilte tilbake, mens hun mest av alt hadde lyst til å gråte.
I flere timer gikk de rundt som turister i en by, men Kavisan var ikke så opptatt av det han så. Han hadde en mission. Og den gjaldt resten av hans liv. Og lillesøsterens. Og lillebrorens. Og foreldrenes. Og klokken tre, omtrent klokken tre, ringte telefonen.
Og da de nærmet seg Oslo tinghus, spurte han igjen hva de ville spørre ham om. Og hun smilte og sa at det visste hun ikke, men de var sikkert interessert i å høre hvordan han har det på skolen, om kameratene og hva de driver med på fritida, fotballen, svømminga, ski og skøyter. Sånne ting.
Og så sa Kavisan at han skulle «svare riktig», som om det finnes ett riktig svar, før han heiste den lille Tine-sekken opp på ryggen og gikk inn i de dype korridorene hvor du kan høre dine egne skritt som om de er en annens.
Og når Kavisan åpner den døra, er det en annen verden:
Oslo tingrett. Kavisan
Kavisan tar plass i vitneboksen, den er så høy at han må stå for å kunne se dommeren som sitter foran ham i sort kappe. Han sier hva han heter og avlegger de vanlige forsikringene om å snakke sant. Sekken har han plassert nede til venstre i vitneboksen.
Dette er bakteppet når ni år gamle Kavisan skal forklare seg:
9. juli 2007 kom han sammen med sin mor Chandrakala til Norge fra det borgerkrigsherjede Sri Lanka. Han hadde nettopp fylt to. En måned senere ble søsteren hans Mathumika født. Moren fortalte norske myndigheter at mannen hennes Mathan var tilknyttet den tamilske separatistbevegelsen Tamiltigrene. Og at han var forsvunnet.
Etter flere runder fikk Chandrakala og ungene midlertidig opphold på humanitært grunnlag. Chandrakala lærte seg norsk og begynte på studier innen barne- og ungdomsarbeid.
En ettermiddag før jul 2009 da Chandrakala hentet Kavisan og Mathumika i barnehagen, kom telefonen som ifølge personalet fikk henne til å bryte sammen i gråt. Det hun hørte var for godt til å være sant. Mannen hennes Mathan var kommet til rette og reist etter dem til Norge.
Mathan fortalte han hadde rømt fra fangenskap. Han søkte om politisk asyl og begrunnet søknaden med at han fryktet reaksjoner fra singalesiske myndigheter om han returnerte til Sri Lanka. Men norske myndigheter fant ikke asylforklaringen hans tilstrekkelig sannsynlig gjort.
Asylsøknaden ble avslått.
Familien klaget vedtaket inn for Utlendingsnemnda, som 21. september 2012 – over fem år etter at Chandrakala kom til landet med Kavisan og fødte Mathumika – gjorde endelig vedtak om å avslå Mathans asylsøknad. Og nekte opphold for Chandrakala og ungene.
Nemnda mente «barnas beste» var å bli i Norge. Men «innvandringsregulerende hensyn» veide tyngre.
Vedtaket ble flere ganger begjært omgjort uten at nemnda endret standpunkt. Familien oppholdt seg dermed ulovlig i landet og kunne når som helst bli hentet av politiet og sendt ut av landet.
Venner, naboer, skoleelever og lærere, som følte saken blodig urettferdig med tanke på ungene, dannet en støttegruppe. Det ble arrangert loppemarked og samlet inn nesten hundre tusen kroner for at familien kunne reise sivilt søksmål mot Utlendingsnemnda i et forsøk på å få avslagene på asyl og opphold kjent ugyldig. Hensynet til barna var sentralt.
Familiens advokat var i tvil om Kavisan skulle forklare seg for retten på grunn av hans unge alder. Men Kavisan ønsket det selv.
Derfor står den ni år gamle gutten i vitneboksen denne ettermiddagen i begynnelsen av september 2014. Han skal gi dommeren viktig informasjon om sin egen tilknytning til riket.
Foreldrene går på gangen. Kavisan vil snakke uten at de er til stede. Heidi Hammerås, som var sammen med ham mens de ventet, er med ham inn i rettssalen. Hammerås er den eneste på tilhørerbenken.
Dommeren tar føringen og spør Kavisan om hvordan det går på skolen. Om han har noen venner. Om han har noen søsken. Korte spørsmål. Korte svar.
Så bøyer Kavisan seg ned og tar opp noe fra den lille sekken. En pose. Den er fylt med medaljer. Fotball. Håndball. Skidager. Skøyter. Han har også med seg en bunke diplomer.
Men så er klokka fire, og dommeren sier Kavisan er en flink gutt. Og så sier dommeren «takk, det var alt».
Kavisan hadde fått sine minutter av den to dager lange rettssaken. Men ikke mer enn fem.
Etter retten. Hammerås
– Jeg visste ikke hva han hadde med seg i sekken, hva han ville vise dommeren, men da han tok opp den posen med medaljer, skjønte jeg hva den lille gutten bærer på. Han som i praksis har bodd her hele sitt liv, som føler seg akkurat like norsk som min egen sønn, ville overbevise dommeren om at han fortjener å bo her.
Heidi Hammerås, barnevernsarbeider. Hun ble kjent med familien for fire år siden da hennes sønn startet i første klasse sammen med Kavisan. Hun sier Kavisan minnet om en liten tapper soldat i den vitneboksen.
– Da dommeren rundet av, var jeg så forbannet at jeg hadde mest lyst til å rope «ærlig talt, kødder du!».
Hammerås sier hun blir opprørt av å tenke på det: Et barn hadde reist fra Trondheim til Oslo for å vitne i en skjebnetime, og så fikk han under fem minutter med en dommer som ikke viste tegn på å kunne snakke med barn.
– Kanskje så ikke dommeren at Kavisans informasjon var viktig i juridisk forstand. Kanskje var Kavisans integreringsnivå dokumentert på annen måte. Kanskje ville han ikke påføre saken ekstra kostnader med å bruke mer tid, klokka var fire og kanskje skulle dommeren hjem eller på trening. Men kanskje ville han tenkt annerledes om Kavisan hadde fått tid. Om han hadde lyttet til hva gutten hadde å fortelle. Kanskje. Og uansett burde retten vist såpass respekt for Kavisan at han kunne fått vist medaljene og diplomene sine, sier Hammerås.
Kameratene. Lamonitter
Første klasse.
Lilleby skole.
Ballbingen. Latter. Den dumpe lyden av en ball mot vintersko.
En jente sier hun vil ha bilde av seg selv og Mathumika i avisa. Hun ser notatblokka og sier jeg har skrevet navnet til Mathumika feil. Mathumika skrives med H, sier hun. Så ler begge jentene og sier de skal bli kjendiser, men først skal de bli leger og jobbe i butikk.
En gutt sier han har en far som er kurder. En annen sier han har en far som er fra Somalia. En har norsk mor og filippinsk far. En annen norsk far og norsk mor. 30 av 109 elever på Lilleby skole er fremmedspråklige. Det er første gang noen av dem står i fare for å bli kastet ut av landet.
Fjerde klasse.
Kavisan trikser med en fotball i skolegården. Han har ikke tid til å snakke. Jens, en av Kavisans kompiser, sier han helst ikke vil tenke på at Kavisan kan bli kastet ut av landet. Noen har følt seg nedfor på grunn av den saken, sier han, særlig noen av dem som har foreldre fra andre land. De tenker at det samme kan skje med dem, sier Jens.
Da Thomas, en av lærerne, han elevene kaller viserektor'n, åpnet kontoret sitt for elever som ville snakke om saken, kom det noen barn. De fikk kjeks og saft, og så var det noen som gråt og var redde, forteller Jens.
Jens forklarer saken på denne måten:
– Det er noen på Stortinget som ikke vil ha dem her, men de som ikke vil ha dem her, de kjenner jo ikke Kavisan og hans familie.
Jens sier han nesten alltid går til Kavisan hvis han trenger hjelp til noe. Kavisan er flink til det meste, sier Jens, og spesielt god er han til å spille fotball.
Så er det en ny time. Språklære.
Elevene får ei bok «til odel og eie», som er et uttrykk som betyr «i all evighet», og det er jo også et uttrykk, forklarer læreren. Han sier elevene kan skrive navnet sitt i permen, og da kan boka gå i arv fra søster til bror, fra generasjon til generasjon.
Etter timen.
Lærer Per Gøran Karlsen. Nordlending. Han forteller om da han selv flyttet til Lademoen på nittitallet og hørte daværende ordfører Marvin Wiseth skryte av å være «ekte lamonitt.» Nå synes Karlsen at Wiseth bør stå opp og forsvare en annen ekte lamonitt, nemlig Kavisan.
– Uavhengig av hvorfor foreldrene hans kom til Norge, er det et faktum at Kavisan vokste opp her, og at det er her han hører til. Kavisan kjenner ikke til noe annet enn Lademoen, dette er hans identitet. Kavisan er like mye lamonitt som Marvin Wiseth og andre lamonitter, sier Karlsen.
I det siste har han undervist litt om Sri Lanka i et forsøk på å snakke opp landet Kavisan kan bli sendt til. Karlsen sier han har lagt merke til at Kavisan har det vondt når det snakkes om Sri Lanka. Det er fælt for mange å få politikken inn i livet på en slik måte, sier han.
Barn. De er dokumenter
De fleste tvistesaker med de såkalte asylbarna avgjøres i Utlendingsnemnda. Bare et fåtall av sakene havner i retten. Utlendingsnemnda har, i likhet med retten, en mulighet til å høre ungene, men det er bare unntaksvis at det skjer.
Verken nemnda eller retten besøker ungene der ungene bor.
Det er et tankekors, mener advokat Erik Vatne. Han førte saken for Kavisans familie og har hatt flere lignende saker.
– I økonomisaker, hvor det for eksempel er en konflikt rundt et bad som lekker, er det ikke uvanlig at retten drar på befaring. Det samme gjelder i straffesaker hvor den tiltalte kan få noen måneders fengselsstraff. Men i saker med asylbarn, hvor unger som har bodd her hele livet står i fare for å bli rykket opp fra alt og sendt til en annen verden, skjer det aldri.
Vatne tror flere av disse sakene kunne endt annerledes om de som tar beslutningene hadde besøkt ungene. Da hadde dokumenthaugene blitt til små mennesker med tilhørighet.
Utlendingsnemnda får medhold i nesten alle sakene som havner i tingretten. Høyesterett har slått fast at det skal mye til før domstolene setter til side forvaltningens eget skjønn på grunn av urimelighet.
Likevel mente advokat Vatne at familien Mathan hadde en fair sjanse til å vinne i Oslo tingrett, hvor alle disse sakene går fordi Staten er motpart.
Dommen kom 2. oktober i fjor.
Telefonen. Da alt raknet
Ungene er på skolen. Chandrakala og Mathan sitter ved kjøkkenbordet sammen med Heidi Hammerås da advokaten ringer. De vegrer seg for å ta telefonen. Den settes på høyttaler.
«Hei, det er Chandrakala.»
Sekunder senere faller Chandrakala ned av stolen. Hun skriker og snakker høyt på tamilsk. Faren sitter innbitt og alvorlig ved bordet. Hammerås hadde tidligere på dagen snakket med en psykiatrisk sykepleier som hun kunne ringe hvis alt gikk galt.
Det gjorde det.
– Jeg var vitne til en urfortvilelse og tenkte, dette er prisen for å bli glad i mennesker. Hallo, disse ungene har bodd her hele sitt liv og nå hadde en domstol påført dem en eksistensiell krise, sier Hammerås.
Tingrettens dom støttet avslaget i Utlendingsnemnda. Retten var enig i nemndas vurdering om at ungene har en særlig tilknytning til landet, og at barnas beste er å bli her. Men innvandringsregulerende hensyn veide tyngre.
«Innvandringsregulerende hensyn» er et diffust begrep, men i grove trekk handler det om at det ikke skal sendes signaler ut i verden om at noen kan få opphold på sviktende grunnlag. Her mente både retten og nemnda at det fra starten av lå en bevisst strategi fra familiens side om å etablere seg i Norge.
Bevisene var tynne, det fantes for eksempel ingen bevis på at det var kommunikasjon mellom Chandrakala og Mathan mens de var borte fra hverandre. Familiens muligheter til å føre bevis var også begrenset på grunn av manglende ressurser, selv om nemnda har plikt til å opplyse saken fra begge sider.
Advokat Erik Vatne mener dommen bryter med Norges internasjonale forpliktelser etter barnekonvensjonen, om at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
I andre saker som omhandler barn skal loven beskytte dem hvis foreldrene deres har gjort noe som kan oppfattes som galt. I disse sakene må ungene lide for foreldrenes eventuelle mistak.
Etter dommen rakner det for Chandrakala. Hun vil ikke sende ungene på skolen. Ikke på trening. Alt familien har håpet og ventet på, er borte. Å anke dommen til lagmannsretten er umulig, de mangler penger til advokat. Nå risikerer de å bli hentet av politiet og sendt ut av landet, og da får de i tillegg en gjeld til norske myndigheter for kostnadene ved uttransportering.
Etter dommen søker derfor familien om frivillig retur med praktisk og økonomisk støtte fra Utlendingsdirektoratet og International Organization for Migration.
Det arrangeres en lysmarkering på Lilleby skole. Saft, kaffe, vafler. Det er november. Det er kaldt, mørkt. Det er fakler i skolegården. Det er avskjed.
Heidi Hammerås sier noen ord mens Chandrakala står ved siden av henne. Hun forteller om da Chandrakala en sommerdag i 2007 kom sammen med Kavisan og en baby i magen. Noen jenter fra fjerde klasse synger «Sommerfugl i vinterland». Rektor sier noen fine ord om barna som må reise fra dem. Hun sier takk til ungene.
Så ringer det noen fra sportsklubben Trygg/Lade, som har hørt at Kavisan og Mathumika skal sendes ut av landet. Klubben samler medlemmer foran klubbhuset. Det deles ut lagbilder med Kavisan og Mathumika. Det tennes fakler. Noen snakker. Det er sang. Noen gråter.
Og så får Kavisan og Mathumika livsvarig medlemskap.
I sportsklubben Trygg/Lade.
Og så skjer det noe uventet.
Politikk. Kan endre alt
November 2014.
Avisen Bergens Tidende er med Politiets utlendingsenhet på en tvungen retur av en barnefamilie fra Lillesand. Det er ingen vakker historie. En femteklasse er i gang med en kartleggingsprøve i norsk, og om noen minutter skal en av elevene bli tatt ut av undervisningen og overlevert to politifolk.
Avisen følger ti år gamle Shaimaa som skal ut av landet, til Jemen, etter sju år i Norge. I ett og et halvt døgn er journalist og fotograf tett på familien. I politibilen på vei til Trandum, i flyet og i ventecella på Schiphol.
Reisen blir begynnelsen på en sak som skal prege det norske nyhetsbildet i flere måneder fremover.
Fremskrittspartiet hadde gått til valg på en strengere innvandringspolitikk. KrF og Venstre på det motsatte. De lengeværende asylbarna var saken som gjorde det mulig å bli enige. Hvis det ble tatt spesielt hensyn til disse ungene, kunne den blå-blå regjeringen føre en strengere innvandringspolitikk på andre områder.
Men så viser det seg at politiet likevel har hatt ordre om å prioritere lengeværende asylbarn ved returer av asylsøkere uten lovlig opphold, stikk i strid med hva både justisministeren og statsministeren hadde sagt i Stortinget.
Avisen avslører at nesten fire ganger så mange lengeværende asylbarn ble sendt ut i de elleve første månedene av 2014 sammenlignet med hva den rødgrønne regjeringen gjorde i 2013. Til tross for at de rødgrønne på papiret førte en strengere linje overfor de lengeværende asylbarna enn Solberg-regjeringen.
Statsråd Anders Anundsen var dessuten blitt forhåndsvarslet om det store antallet returer. Og Justisdepartementet tok heller ingen korrigerende grep da de fikk opplysninger som indikerte at politiet ikke hadde fått med seg regjeringens ønske om et linjeskifte for de lengeværende asylbarna.
Saken truer regjeringens styringsgrunnlag. Venstre og KrF, regjeringens støttepartier, setter press.
Og 8. desember 2014 kommer en revidert forskrift som skal ta mer hensyn til «barnas beste» i disse sakene.
Nye forskrifter. Et håp
Reglene er fortsatt strenge, men de gjør det tydeligere at barnets beste og barns tilknytning til Norge skal tillegges stor vekt og i mange tilfeller gå foran innvandringsregulerende hensyn.
Dette gjelder barn som i utgangspunktet har bodd her i minst fire og et halvt år og gått minst ett år på skole.
På vegne av familien Mathan tar Heidi Hammerås kontakt med Noas, Norsk organisasjon for asylsøkere, som mener familiens rett til opphold er ytterligere forsterket etter de reviderte forskriftene. Noas sender en omgjøringsanmodning på vegne av familien til Utlendingsnemnda.
Rett før påske hadde nemnda mottatt 105 slike omgjøringsanmodninger fra familier hvor minst ett barn har opphold på tre år eller mer. Disse familiene omfatter til sammen 215 barn og 165 voksne som tidligere har fått avslag i nemnda. Mer enn halvparten kommer fra Irak, Iran, Etiopia og Afghanistan.
I underkant av 50 av disse barna har oppholdstid på minst fire og et halvt år med ett års skolegang, hvor «sterke menneskelige hensyn» skal ha større tyngde, ifølge de nye forskriftene.
Før påske hadde 20 familier med barn som har minst fire og et halvt år i landet, fått opphold som følge av den nye forskriften. Mindre enn fem familier hadde fått avslag. Tallene tyder på at forskriftsendringen virker etter hensikten, selv om det er for tidlig å konkludere med et linjeskifte, ifølge Utlendingsnemnda.
Etter den reviderte forskriften trakk familien Mathan tilbake søknaden om frivillig retur. Og i mars ble det gitt midlertidig opphold til alle de aktuelle familiene – til saken deres er behandlet på nytt etter den reviderte forskriften.
I forrige uke fikk KrF og Venstre også gjennomslag for at barn som har bodd her lenger enn fire år, og som ble sendt ut etter 1. juli i fjor, skal få sakene sine behandlet på nytt.
680 barn ble i fjor sendt ut av landet. 80 av dem hadde bodd her mer enn fire år.
Men fortsatt skal barnets beste vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn. Uansett hvor lenge barnet har bodd i Norge.
Elleve år gamle Shaimaa, som Bergens Tidende fulgte da hun i fjor høst ble tvangsutsendt til Jemen og som ble et symbol på asylbarnsaken, er fortsatt på flukt etter at familiens nye nabolag ble bombet.
Etter skole. Trening og kveld
Kjøkkenet.
Kavisan sitter sammen med en kompis, de spiser tacoskjell med grønnsaker før de skal på trening i Autronicahallen.
Håndball.
Én mot én. Ett mål. Joggesko lager fuglekvitter mot parketten. Kavisan kommer bort, sier han vant fire løp, tapte to.
Kenneth Røkke, treneren, sier det er mange i klubben som er opprørt. Kavisan har vært aktiv her i over fire år. Søsteren Mathumika i to. Det er en alvorlig sak, mener Røkke.
Etter håndballen drar ungene på svømmetrening, hvor Kavisans far sitter på benken sammen med de andre foreldrene.
Så er det kveld.
Chandrakala setter litt kjeks på bordet, på tv-en surrer en tegnefilm. Mathan gir ettåringen Kavinash varm melk fra en tåteflaske. Kavinash ser Therese, fotografen, og vil ned av fanget for å hilse på henne.
Therese har fulgt familien over flere uker, og når hun kommer på besøk, tar faren Mathan ned kalenderen som henger på en vegg i stua. Kalenderen har bilder av en tidligere leder av Tamiltigrene som ble drept under borgerkrigen.
Max Manus, forklarer Chandrakala. Hun har sett filmen om den norske motstandsmannen flere ganger. Når hun ser den, tenker hun på den tamilske lederen. Han var en leder av folket, sier hun. Chandrakala sier det er skummelt å snakke om, eller, det er ikke skummelt å snakke om her, men det kan være skummelt å skrive om.
Kommer det bilder av dem på nettet sammen med bilder av tamilske ledere, frykter de at sivilt politi kommer på døra deres hvis de sendes tilbake Sri Lanka. Chandrakala sier det hadde vært enkelt om det bare var de to voksne. Men det er det med ungene.
– Våre liv er på en måte ferdige, men barna våre har fine liv nå. Må vi flytte tilbake, vil det snu for dem.
Etter dommen mistet Chandrakala retten til å studere, hun manglet et par måneder på å bli ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider. Mathan er snekker, men uten oppholdstillatelse har han ikke kunnet jobbe.
Kavisan setter seg med leksene. Geometri, han liker geometri. Hammerås sier Kavisan flere ganger har spurt henne om hvorfor familien ikke får bli i landet.
– Hva skal jeg svare da? Hvordan forklarer du innvandringspolitikk på barns nivå? Det er jo vanskelig nok å skjønne for en voksen.
– Hva svarer du?
– At det handler om regler og ikke har noe med Kavisan eller familien hans å gjøre. At det ikke er personlig, men det er jo personlig også. Noen får bli og andre ikke.
Chandrakala snakker lavt, hun sier ungene har store ører og hun vil ikke bekymre dem unødvendig. Hun prøver å lære dem det tamilske alfabetet. 247 bokstaver. Men ungene vil ikke snakke tamilsk, sier hun.
Familien hennes på Sri Lanka er bønder. De dyrker bananer, gulrøtter, poteter og løk. Om de reiser tilbake, må de bygge alt på nytt, sier hun. Leie jord. Leie hus. Det blir en annen verden for ungene. Og så er det den frykten.
De medaljene. Norske
Jeg spør Kavisan hva han tenker om å flytte til Sri Lanka. Han blir stille. Jeg spør en gang til, og han sier han helst ikke vil snakke om det. Og så henter han et brev han skrev for snart tre år siden. 11. mai 2012:
«Fra Kavisan. Ja vi elsker dette lande. Norge er en fint land. Jeg og søstera mi liker mye dette lanet, Jeg har mange venner. Jeg leker ski og skøyte. I Srilanka er farlig land og ikke snø.»
Chandrakala sier Kavisan ofte våkner av mareritt. Jeg spør Kavisan hva han drømmer, og Kavisan sier han sist natt drømte at faren forsvant. Klokka på veggen viste kvart over tolv da han våknet. Han gråt ikke, sier han, men det kom tårer.
Han tenker på det å miste alle vennene sine. En annen skole. Et annet språk. Et annet land. Han tenker på farlige dyr. Han sier han får vondt i magen når han tenker på det.
Kavisan vil heller snakke om overraskende skudd, ballmottak, om å bevege føttene raskt og ikke stå stille. Barcelona. Neymar. Om å dra håret nedover panna på høyre side. Sånn. Akkurat som Neymar. Sånn.
Og så var det de medaljene, de ligger i skapet sammen med diplomene og pokalene. Kavisan henter dem og henger dem rundt halsen.
Fjorten medaljer.
Og så kommer Mathumika med sine. Hun er mest stolt av medaljen hun fikk på skidagen. Mathumikas slalåmsvinger er magiske, smiler Hammerås.
Og hadde Kavisan fått litt mer tid med dommeren, ville han vist ham medaljen fra Skandia Cup.
Og så kunne dommeren sagt «oi, hva har du der, kan jeg få se?». Og så kunne Kavisan fortalt at laget hans vant alle kampene, og at han scoret de fleste målene. Og så kunne dommeren sagt «oi, så artig, nå gleder jeg meg til å høre mer om hvordan du har det i Norge».
Og så kunne Kavisan fortalt om livet med vennene sine Teo, Jens, Htanhtoo, Janmark, Jesse, Adrian, Vidar, Ymer, Mohamed, Erling, Daniel T og Daniel M. Og om drømmene sine.
– Og det er litt rart, sier Kavisan.
– Det er litt rart at jeg ikke kan få bli i Norge. I et land hvor fotball er så populært.
Akkurat det sier han.
Akkurat på den måten.
•
Utlendingsnemnda skal behandle saken til Kavisan og de andre i familien på nytt etter de nye forskriftene. En beslutning kommer trolig i løpet av sommeren.
Nemnda kommenterer ikke enkeltsaker.