Det er mye som er urovekkende med å bli voksen. Ikke bare erkjenner du at du en gang skal dø, du blir også opptatt av hus, hage, bil og boliggjeld. Med andre ord; du blir opptatt av penger og materielle ting. Mens pilen i yngre dager pekte mot mannfolk, interrail, jazzbuler, u-hjelp og billige mojitos, har den sakte, men sikkert dreid seg mot persienner, tilhengerfeste, farrismaskin, boligpriser og pensjonssparing.

Det er grusomt å innse at du er blitt et hulere og besteborgerlig menneske som super pulverkaffe mens du glor på et eller annet tv-program hvor de pusser opp Norges styggeste rom. Det forjævlige soverommet, der mor og far sover blant høytrykksspyleren, mugne Crocs, tørrfisk og hårruller, gjør at du føler deg som et bedre menneske.

Det verste er kanskje dette med bolig. Hus og hytte er liksom alt når man blir voksen. Fred Flint finner tilfredsstillende intellektuell stimuli ved å surfe boligannonser på Finn. Mens han gomler på tre skiver med italiensk salat på kveldstid, finner han stadig vekk store hus i nærområdet som hadde passet oss ypperlig. Om vi bare hadde vunnet tolv millioner i lotto.

Det er med andre ord en fjern drøm. Hadde vi skulle fulgt sunt bondevett og rådene til forbrukerøkonomer som snakker om kunstig lav boliglånsrente, skulle vi ha installert oss i ei Moelven-brakke på Finnskogen med et tredjegenerasjons Norema-kjøkken og Joika-kaker til middag. Bedrevet sparing i aksjer og feriert i spisstelt. I stedet drar vi på et eller annet gørrkjedelig hageland og ser på hagemøbelsofa til 14 000 kroner. 14 000? Et ran! Fred Flint blir sur og vil heller ha to softis på rappen. Jeg filosoferer over meningen med livet. Meningen kan umulig være grisedyre utemøbler og Yucca-palmer?

Vi dropper den latterlige rottingsofaen, som sikkert nok er snekret av noen stakkars lavkaste-barn i Mumbai, og drar hjem.

Allerede i oppkjørselen innser vi at én svale gjør ingen sommer. Heller ikke en rottingsofa. Hagen og balkongen trenger opprydding, napping og spyling. Etter mine begreper er det mye som minner om småbruket til en livstrøtt «redneck»-fyr i Østerdalen med femti huskatter og hang til Opel. Bildekk, en tilhenger med 100 liter smeltet isvann oppi, en jordhakke og bæreposer med tomflasker ligger og slenger.

Å plastre et svinedyrt utemøblement oppå denne hårete vorten, blir som å utstyre Per Sandberg med Breitling armbåndsur og loafers i kalveskinn. Helt feil.

– Vi må rydde og fikse litt her før vi eventuelt kjøper hagemøbler, sa jeg henvendt til Flint.

– Ja, det må vi. En annen dag.