– Jeg er på vei hjem til Jönköping i Sverige etter å ha vært på jobbintervju i Trondheim.
Type jobb?
– Å selge alarmer til private villaer. Jeg er utdannet personlig assistent, å hjelpe mennesker med funksjonshemning, men etter å ha jobbet med unge misbrukere og kriminelle i noen år, ble jeg litt lei av å jobbe i helgene.
Er det ikke mer meningsfylt enn å pushe alarmer?
– Jeg jobbet med unge misbrukere som var låst inne på en akuttavdeling. Et veldig givende arbeid, men etter noen år blir du trøtt på å se unge misbrukere som selv ikke ville ut av misbruket. Da vil man se noe annet. Men jeg lærte at ingenting er umulig. Selv om det ser mørkt ut, kan det gå bra.
Hva visste du om Trondheim før du søkte?
– Jeg gjorde et googlesøk, og det virket som en trivelig by. Mer enn det visste jeg ikke.
Du er jobbintervjuet, og nå intervjues du igjen. Du tror kanskje vi intervjuer hverandre hele tiden?
– Hehe, neida.
Jo, vi gjør det. Vi jabber, så kan svenskene jobbe.
– Ja, sånn må det kanskje være.
Men litt dumt at så mange unge svensker ikke får jobb hjemme?
– Den som vil, får jobb hjemme også. Jeg har ikke vært uten arbeid en eneste dag siden jeg sluttet som student for fem år siden.
Så hvorfor vil du til Norge?
– Jeg jobbet noen måneder i Tønsberg og merket fort at nordmenn er gladere, triveligere og mer hjelpsomme enn svensker. Svenskene er mer bitre. Vet du hva, da jeg spurte om veien til Biltema ble jeg vist veien helt fram av en mann før han kjørte tilbake igjen. Det skjer ikke i Sverige.
Vel, vi er både-og, vi også.
– Og da jeg kom inn hit med toget og så sjøen og den fine byen, kjente jeg meg velkommen. Hele byen er innbydende.
Tja, ok by. Men hva med Jönköping?
– Vanskelig å si hva som er spesielt med Jönköping, men det er en stor interesse for gamle amerikanske biler. I høst solgte jeg min Buick Electra fra 1963, tanken er å dra over til USA og kjøpe en Buick todørs kabriolet fra 1978. Nå venter jeg på at det skal komme en bil til salgs som er i bra stand og til en bra pris. Ikke mer enn et par hundre tusen kroner.
Farge?
–Det skal helst ikke være så mye farge tilbake. Den skal være solblek, falmet og litt sliten, det er en viss sjarm med det. Jeg har skrudd biler siden jeg var tolv, men bilen skal ikke være i så bra stand at du ikke kan lene deg mot den eller tåle å søle en boks øl i baksetet.
Hva sier familien til at du vil bli norsk?
– Mamma er ganske avundsjuk. Pappa er ganske avundsjuk. Men min storebror, som er sveiser, vil heller til Australia.
Driver de og intervjuer hverandre der også?
– Hehe, det vet jeg ikke. Lykke er å kunne gjøre det du vil, være spontan, og går det til helvete, så går det jo til helvete.
Fulgte du med på hockey-VM?
– Nei, det er mest garasje som gjelder for meg, jeg er ikke så interessert i sport.
Du vet at trøndere er sportsidioter?
– Nei, det visste jeg ikke.
Du kjenner Petter Northug?
– Jeg kjenner igjen navnet, men vet ikke hva han driver med. Det er en person som avisene skriver mye om, er det ikke?
Ja, jeg tror nesten han må være en slags leder av Norge.
– Jasså.
Hvem er ditt idol?
– Elvis Presley. Musikken hans har fylt høyttalerne hjemme hos oss så lenge jeg kan minnes. Hvis jeg skal velge en låt, så må det bli «That’s All Right Mama». Den gjør meg glad.
Er det moren din du har tatovert på underarmen?
– Nei, den tatoveringen der er ikke av noen spesiell kvinne. Hun er bare søt.
Fikk du vist dine beste egenskaper i jobbintervjuet?
– Ja, jeg synes det. Jeg har godt håp om få jobben og flytte hit. Jeg føler ikke at jeg forlater noe, Trondheim er ikke lenger unna enn at kompisene mine kan sette seg i en bil og dra opp hit for å besøke meg. De vet hvor jeg er.
Hva er din beste egenskap?
– Jeg er alltid positiv. Uansett hvor vanskelige ting er, har jeg et smil om munnen.
Ja, du virker ikke som en bitter svenske.
– Vel, alle svensker er ikke bitre. Jeg føler meg fortsatt svensk, jeg har jo vært her bare noen få timer, men kjenner allerede at jeg vil flytte hit og bli her resten av mitt liv.
Da kan vi jo fortsette praten, det er jo det vi driver med her.
– Svenskene prater de også, men ikke på samme måte som nordmenn. I Sverige skal man kjenne hverandre godt for å snakke slik, men jeg synes det er så himla trävligt å snakke med mennesker jeg ikke kjenner.