Hvorfor reiser jeg på storbyferier og leter etter små lokale restauranter som ikke er turistfeller? Har det virkelig noe å si om det sitter utenlandske tilreisende der, dersom maten smaker fantastisk? Hvorfor oppfatter jeg Stephen Ackles som autentisk når han synger på «Trygdekontoret», men ikke når han opptrer med samme låt på «Allsang på grensen»? Hva er grunnen til at jeg stadig velger dyr, og tidvis vond, India Pale Ale på bar, når jeg innerst inne ønsker meg en vanlig halvliter? Og hvorfor oppfatter jeg «grip dagen» som et sterkt budskap når Per Fugelli sier det, men som en patetisk klisjé når dansebandet Picazzo synger det?
I boka «The Authenticity Hoax» hevder den canadiske forfatteren og filosofen Andrew Potter at vi er født med en trang til å søke etter det autentiske, smale og eksklusive som den store massen ikke liker. Vi frykter å bli hjernevaskede konsumenter, uten egen smak, programmert som barna i Pink Floyds «The Wall» til å like alt som er strømlinjeformet. Kan det forklare hvorfor jeg i årevis har skrytt av at jeg oppdaget et kjent band før det slo gjennom? At jeg stolt spiller debutskiva deres, etterfulgt av et skuffet utsagn om at «nå har de solgt seg, og blitt litt for mainstream»? Moralen er tydeligvis at ekte artister helst bør takke nei til lukrative konsertarenaer og heller spille for lusen hyre på rufsete rockeklubber for å bevare en aura av autentisitet. Snurrig, og ganske pretensiøst.
Jeg digger Monty Python-filmen «Life of Brian», særlig scenen hvor profeten Brian roper til sine tilhørere: «Dere er alle individer!». Den store massen roper hjernevasket tilbake: «Ja, vi er alle individer!», helt til en fyr plutselig legger til: «Ikke jeg!». Jeg liker å tro at han fyren er meg. Jeg bærer nemlig på en intens motvilje mot å bli oppfattet som en hjernevasket konsument, en sånn som blindt sluker listepop og går i samme klær som alle andre. Derfor bruker jeg mye tid på å velge ting jeg tror er mer sofistikert enn det røkla liker. Men innbiller jeg meg bare at valgene mine er ekte, særegne og unike? Den canadiske humoristen Christian Lander har oppsummert hvite folks «autentiske» valg i boka «Stuff White People Like», og det gjør nesten vondt å bli avslørt av ham. Og ja – Lander er selv hvit.
Han skildrer hvordan urbane hvite mennesker alltid kan høste kred-poeng ved å hylle Wes Anderson-filmer, gjerne ved å legge vekt på hvor kul Bill Murray er i dem. Han harselerer over vår trang til å handle økologisk og kortreist mat, lytte til indieband som Arcade Fire, og hylle kunstneren Banksy, som er kul nok til å være utenfor mainstream-kulturen, men kjent nok til at du ikke virker pretensiøs når du skryter av ham. I boka skildrer han hvordan alle hvite menn enten eier, har eid eller drømmer om å eie en Vespa-scooter. Det eneste dilemmaet for hvite folk er om de skal velge den kule gamle modellen eller den miljøvennlige nye. Og han observerer hvordan hvite mennesker etter endt skolegang blir besatt av tanken om at vi trenger et friår. Helst skal vi bruke friåret på å reise til et autentisk sted, som Vietnam eller Kambodsja, for å finne oss selv og skrive lange felles-e-poster om hvordan turen har gjort oss til hele mennesker. Ouch!
Er vi virkelig så strømlinjeformede? Christian Lander ironiserer over de dyre Moleskine-notatbøkene våre, du vet de vi skal skrive kreative ideer i, men som ender opp med å inneholde fem telefonnumre og en handleliste. Han gir oss stalltipset for vellykkede hvite parmiddager: Lær deg navnet på en lokal vinprodusent i et pittoresk område i Italia og du har samtaler nok til en hel kveld. Videre skildrer han hvite menneskers snodige impuls til å stadig pusse opp boligen vi bor i, hvordan vi skryter av våre tusen «unike» Apple-produkter for å heve oss over Microsoft-brukerne, og vår hemmelige drøm om å reise til Tokyo for å spise «den beste sushien i verden». Føler du deg truffet? Jeg skamrødmet av listen.
Lonely Planet er et nettsted dedikert til å gi oss «autentiske» reisetips. Driver du med yoga og meditasjon tilbys det stadig gruppereiser til India for en «autentisk yoga-opplevelse». Vi elsker å hylle jordnære artister som snakker åpent om angsten sin. («Gud, han virker så ærlig og ekte!») .
Noen artister anses som grunnleggende ekte og kredible, mens andre er evig dømt til å omtales som kalkulerte og kyniske. Hvorfor oppfattes Bruce Springsteen som autentisk og kul, mens Billy Joel ikke gjør det? Popkulturjournalisten Chuck Klosterman nøster opp fenomenet i boka «Sex, Drugs and Cocoa Puffs». Han hevder at Billy Joel er en av 70- og 80-tallets beste låtskrivere. (Lytt til albumet «The Stranger» om du er uenig). Likevel har han aldri klart å bli oppfattet som kul, og derfor kan ingen kule folk like ham. Springsteen har derimot klart å selge inn et image av at han er en ekte arbeiderklassegutt fra New Jersey, en sånn som går rett fra konsertscenen til jobb på det lokale bilvaskeriet. Springsteen er ikke en bedre låtskriver enn Billy Joel, han bare oppfattes som mer ekte, og derfor kulere – i en profesjon hvor det å være kul er halve jobb-beskrivelsen.
Filosofen Andrew Potter mener at vår leting etter alt som virker autentisk er en form for status-jakt, som handler om et behov for å tilhøre en motkultur. Det ble satt i system av 68-er-generasjonen, som trodde at de kunne gjøre et reelt opprør mot kapitalismen ved å velge noe annet enn det den store massen gjorde. Derfor boikottet de hitlistemusikk, spiste vegetarmat og brukte olabukse i stedet for dress på jobben. Ifølge Potter virket opprøret mot sin hensikt. 68-erne trodde, feilaktig, at kapitalismen behøver konformitet og strømlinjeformede konsumenter. Men det kapitalistiske systemet elsker at det oppstår motbølger med individuelle behov. Det skaper nye forbrukere som trenger annerledes varer. Det er bare i kommunistiske diktaturer man serverer én type kaffe og én type vin. Det kapitalistiske systemet elsker å etterkomme individets særegne ønsker. Derfor digger vi mikrobryggerier med all verdens øl og kaffebarer med tusen typer kaffe. Selv hipstere må jo kjøpe klærne sine et sted. Og de ser kliss like ut enten du er i Oslo og København, Brooklyn eller Paris.
Hva er autentisk og kult? Les David Potters grundige analyse om emnet eller Christian Landers nådeløse oppgjør med våre autentiske valg. Eller, hvorfor gjøre det vanskelig, det enkleste er vel bare å spørre Thomas Seltzer?