Selfie med en flyktning: – Sender du den til meg etterpå, Rita? Yngve Brox vil også ha selfien. Rita Ottervik tar grep mens Geirmund Lykke fikser sveisen. Foto: Kjell A. Olsen

Situasjonen er prekær. Ikke her, på Festningen, en kjøligvakker dag i mai. Ikke her, hvor det er dekket til piknik i glade farger i et forsøksvis lunt hjørne. Men i et annet hjørne av verden har millioner av syrere flyktet fra et land i ruiner. En av dem har funnet veien til et piknikbord ved Festningen. Og i dag skal han fortelle sin historie.

– Kan vi forsyne oss med kaffe?

En småfrossen Rita Ottervik har, sammen med Yngve Brox og Geirmund Lykke, tatt imot invitasjonen fra Amnesty. Piknik med en syrisk flyktning. Nå har hun benket seg på irrgrønt pledd og skjenker villig vekk kaffe til alle, det være seg høyremann, kristenkar eller muslim. Så er de klare til å høre ham fortelle.

Abdul Wakils historie

Et liv. En liten familie, en far som er lege. Selv er han en unggutt på vei ut i livet, ferdig med videregående, tilbringer dagene på universitetet. Abdul Wakil Khankan (21) rakk å begynne på tannlegestudiet. Før krigen kom til Homs. Og alt raknet.

En by. Homs, med 2,2 millioner innbyggere. Forskjellige hverdager, forskjellige innbyggere, forskjellige grupper. Det var før helvete brøt løs. Hvor mange har flyktet? Abdul Wakil aner ikke.

– Hadde de kunnet, ville alle ha flyktet, men noen kan ikke dra, svarer Abdul Wakil.

Det er Geirmund Lykke på enden av bordet som har stilt spørsmålet. Abdul Wakil er blant de heldige som har kommet seg ut av en utradert by. Skal jeg fortelle, sier han, skal jeg fortelle deg om alt som er ødelagt i Homs, vil det ta hele dagen. Det er lettere å si hva som fremdeles står. Fire–fem plasser er alt. I hele byen. Gamlebyen, alle kulturminnene, kirken, alt er jevnet med jorden. Landets historie er borte og ikke bare der. Aleppo, Damaskus. Syrias fortid er ødelagt. For millioner av mennesker ligger også framtida i ruiner.

Halvparten av Syrias befolkning på 22 millioner er på flukt. 7,6 millioner av dem er på flukt innenfor Syrias grenser, ifølge Amnesty.

Derfor sitter Abdul Wakil i vinden på Festningen i Trondheim denne dagen. For å snakke med politikerne i byen der han bor nå. I en tid hvor politiske forhandlinger dreier seg om antall, økonomi, budsjetter, vil Abdul Wakil fortelle. Om hvordan det var.

Hvordan det fremdeles er.

Mennesket og maktene

Her, over et piknikbord med jordbær, hjemmelagde cookies og varmende kaffe lytter viktige tilhørere idet en kjølig vind sveiper over steinmuren. Nesten som hjemme for Abdul Wakil, som kommer fra byen mellom to fjell, hvor vinden tar tak. Som her på Festningen en kjølig maidag.

Nesten om hjemme? Nei. Og i hvert fall ikke nå. I Homs råder døden. De som kan, drar. De som ikke kan, risikerer livet hver dag.

– Det må være vanskelig å snakke om, mener Yngve Brox.

Men for Abdul Wakil er det lett å snakke om seg selv, man kan kontrollere seg selv. Det som er vanskelig, er å snakke om barn som lider, gutten som mistet hele familien. Ett sekund, og alle var borte. Abdul Wakil vil være denne guttens stemme. Han vil være sitt folks stemme.

– Det er livsfarlig å bevege seg ute. Mange dør, forteller Abdul Wakil.

Bestefaren hans var en gammel mann, dårlig til beins. Ingen kriger, ingen demonstrant. Bare en gammel mann som skulle hjem. Og nå. Bare en gammel mann som er død. Hvorfor? Ingen vet.

En gutt som sitter i nabohuset og gjør lekser er kanskje snikskytterens neste offer.

Ingen vet.

– Ingen er trygge i Syria nå. Ingen.

Minst 19 0000 mennesker er registrert drept i krigen. Det reelle tallet er antagelig mye høyere. Minst 50 000 er blitt drept mens de satt i fengsel. Tortur er vanlig.

Det er de sjokkerende tallene vertinne Tove Paasche (bildet t.v.) legger på piknikbordet. Minst 50 000 drepte, dokumentert av Amnesty. Det er flere enn det, sier Abdul Wakil stille.

Selv var han sikker på at det var over da de tok ham.

Arrestasjon og løslatelse

– Jeg så min mor, så hvordan hun gråt, og tenkte at jeg ikke fikk sagt farvel.

Han var på vei til Damaskus med foreldrene da han ble arrestert. Ni dager satt han i fengsel. Hvorfor? I Syria spør ingen hvorfor du blir arrestert. Det har gått fem år, alle vet at de som blir arrestert, har tapt.

Han vet ikke hvorfor de tok ham eller hvorfor de lot ham gå. Det han vet, var at han fikk en ny sjanse.

Men fremtiden? Ingenting.

– Jeg kan ikke gå på universitetet, jeg kan ikke jobbe, alle fabrikkene er ødelagt.

Og det evige presset. Hvert sekund av dagen, tanken på at familien er i fare. Da bestefaren ble drept og Abdul ble arrestert, tok familien beslutningen. Det var på tide å dra.

Reisen

Abdul Wakil er ikke en båtflyktning. Han har ikke risikert livet på Middelhavet eller sultet i flyktningleir. Hans reise gikk til Libanon, over fjellene, med bil. Ottervik lurer på hvordan han kom seg over grensen.

Abdul Wakil blir stille. Med flaks. Med søsteren sin. Og med penger til å bestikke de rette folkene.

Da Libanon stengte grensene sine i oktober i fjor, hadde de tatt imot over ti tusen flyktninger hver uke. Det offisielle tallet er 1,2 millioner flyktninger, det reelle tallet nærmere 1,6 millioner, ifølge Amnesty.

– Libanon har enormt med palestinske flyktninger fra før. Hele landet er nesten en flyktningleir. Og vi snakker om å ta ti tusen, sier Rita Ottervik, beskjemmet på nordmenns vegne. Yngve Brox er stille, men rynken i pannen er blitt dypere.

Abdul Wakil er heldig. Alle har kommet seg ut, slektninger er spredt på forskjellige plasser, og nå har også han og foreldrene nådd trygg grunn i Trondheim.

Abdul Wakil er ikke gutten med selbulua, ikke av de mest sårbare båtflyktningene. Men han har ikke lenger et hjem. Hans land er ikke lenger et land, men en haug av ruiner.

Fire millioner syriske flyktninger bor i nabolandene, ifølge Amnesty. Det er 95 prosent av alle flyktninger som har flyktet ut fra Syria.

– Hele systemet er i ferd med å bryte sammen, sier Amnestys Tove Paasche.

Og i Norge sitter politikerne i tenkeboksen.

Dugnad for Syria

Flere store byer har sagt ja til å bidra til «krise-dugnaden» for Syria, men mange småkommuner har svart nei på spørsmål om deres kapasitet til å ta imot flyktninger. Da svarfristen på Solveig Hornes brev til kommunene gikk ut 27. mai, hadde kommunene kun sagt ja til å ta imot 1780 flyktninger.

Se hvordan midt-norske kommuner har svart her:

– Hvis alle 425 kommuner i Norge tar sin andel, blir det ikke mange på hver. En liten kommune kunne ta to barnefamilier, sier Ottervik, som selv startet denne dagen med å signere Trondheim kommunes svarbrev til inkluderingsministeren.

«Bystyret oppfordrer Regjeringen på det sterkeste å beslutte å ta imot 10000 flyktninger fra Syria over en toårsperiode. Trondheim kommune vil bidra i en slik felles dugnad med å ta imot minst 125 personer årlig.»

Trondheim kommune øker også antallet flyktninger som kommunen skal bosette i år til 371, slik at totaltallet for de som allerede sitter i mottak og nye som kommer, blir 500.

Ifølge FN kan 38 0000 av de mest sårbare flyktningene, enslige mødre, homofile, opposisjonelle, ikke hjelpes i nærområdet.

– Det er disse vi må dele ansvaret for å hjelpe, sier Ottervik. De tre på benken nikker.

– Under krigen på Balkan på nittitallet fikk 22 000 flyktninger midlertidig opphold i Norge, forteller Lykke.

Den gang skjedde det nærmest uten diskusjon. Og nå?

– Ti tusen av 22 millioner. Det er ikke så mye, sier Abdul Wakil. Han har millioner av landsmenn i nød.

– Det er en enorm utfordring. Vi kommer til å ta inn mange mange mennesker i Norge, og vi er nødt til å hjelpe dem der de er. Og vi må stille opp i mange, mange år framover, sier Brox og høster en ørliten kommentar fra Lykke.

– Jeg er glad du deler mitt syn, men jeg synes deres regjeringspartner tar altfor lett på dette punktet!

Å måtte dra

Hvordan føltes det å måtte dra fra landet sitt, fra familie og venner? Brox forsøker å forstå. For dette er noe annet enn et tall i en statistikk. Noe annet enn en utgiftspost. Dette er et menneske.

Abdul Wakil trenger ikke tenke seg om. Alt er i hodet hans. Også ting som han ikke legger på bordet under en kort piknik. Hva du tenker når du finner en mann skutt på bakken, løfter ham opp og løper til sykehuset. Og først der oppdager at det er din venn. Og når moren hans kommer og spør om du har sett sønnen hennes.

– Jeg vil ikke fortelle flere mødre at hun har mistet sønnen sin. Det er grunn nok til å dra.

Stemmen knekker. Stødig har han fortalt om sin egen historie, sine egne tap, men nå må han ta seg inn. Det gjør inntrykk.

– Vanlige mennesker som hadde jobb, hadde familieliv, og som nå plutselig blir fratatt alt og må forlate landet sitt, sier Yngve Brox ettertenksomt.

Ingen framtid. Og konflikten som blir stadig verre og stadig vanskeligere å forstå.

– Det er forskjellige grupper som slåss. Og ingen, selv ikke de syriske krigerne, slåss for folket, men for seg selv og sin egen makt. Det er den mest skitne krigen i vår historie, sier Abdul Wakil.

Sunni, sjia, andre, det er ikke et tema. En mann som har mistet sin kone og sine barn. Han kjemper. Hvorfor skulle han ikke? Han har ingen ting å miste.

– At man søker forskjellene og utnytter disse på en kynisk måte, det er veldig beklagelig, sukker Geirmund Lykke.

Og så det uforståelige i at ungdom fra land som Norge blir fremmedkrigere og kjemper i Syria, på den ene eller andre siden. Hva tenker en syrer om dette?

Det er ikke spesielt vanskelig å svare på.

– Vi har mer enn nok døde i Syria. Vi trenger ikke flere.

Her

Kanskje er det ikke bare den iskalde maivinden som får det til å gå kaldt ned over ryggen. En papptallerken løsriver seg fra bordet og hentes inn igjen, men fatene med vannmelon og jordbær får stå i fred. Abdul Wakils hender har vært knyttede mot plastduken.

– Jeg har fått en ny start. For det vil jeg være takknemlig resten av livet.

Han hadde et godt liv i Syria. Et liv han gjerne skulle hatt tilbake. Men det livet er borte for alltid.

Framtid? Abdul Wakil har vært heldig. Han trakk lykkeloddet. Norge.

Han har vært i Trondheim i ti måneder nå. Bor nå sammen med foreldrene i en leilighet på Risvollan. Går i speideren, på språkkafé, trener. Har planer.

– Jeg vil fortsette studiene og jobbe hardt for å bli tannlege. Jeg vil gi noe tilbake til samfunnet. Ingen syrere som kommer hit, ønsker å leve på trygd og ikke jobbe for pengene. Vi trenger bare å få en mulighet.

To kanner med kaffe er drukket opp. Politikerne er blitt litt kaldere og kanskje litt klokere ved festningsmuren.

– Fire år, og ennå våkner jeg hver morgen og tror jeg er i Syria, sier Abdul Wakil. Så kommer alt tilbake til ham.

Men nå er han her. I Trondheim.

Trygg.