I motlyset fra de store vinduene i karnappet minner han litt om rockeren Keith Richards, og i den doble sjeselongen som er slitt kun på den ene siden, humrer han og sier det grå håret og rynkene skyldes et brutt kjærlighetsforhold, som til slutt endte med at han flyttet inn i det gamle Krutthuset på Ladehammeren.

Les også: Se hvordan Stein bor.

– Av en eller annen grunn projiserer jeg dritten over på veggene der jeg bor og klarer ikke si til meg selv «slapp av da kis, det er ikke huset det er noe galt med». Ja, jeg har solgt og kjøpt hus på følelser, men nå har jeg fått streng beskjed av min datter om at her skal jeg bo.

Rocker uten stemme

Stein Vanebo.

I mer enn tretti år har han jobbet med musikk. Han har laget musikkprogram på nærradio, drevet platebutikker, arrangert konserter og ledet plateselskap.

Nå vil han og selskapet Trondheim Concerts skape en internasjonal konsertby ved å bruke Sverresborg Arena med plass til 10 000 personer.

LES PÅ PLUSS: - Det kiler i magen hver gang

I helga kommer Roxette og Mark Knopfler. Senere i sommer Åge Aleksandersen, Highasakite og Röyksopp.

– Men hvorfor ble du ikke musiker når du først skulle velge deg et rockeliv?

– Jeg prøvde. Jeg sang i et band som vant Malvik-rocken, men vi vant jo ikke fordi jeg kunne synge, vi vant fordi vi var best på image. Jeg har et øre for musikk, men kan hverken synge eller spille instrument, og jeg har ikke tålmodighet til å øve. Jeg er vel heller ingen «rock'n'roller».

– Hva er du da?

– Jeg er en middelaldrende gubbe som aldri har søkt en jobb, men som har fått jobbe med hobbyen min. Og så har det i sum gått ganske greit, mer enn ugreit.

Svalbard, Svolvær, Trondheim

La oss ta det fra begynnelsen.

Han er født i Trondheim av en mor som ble sosionom, i en familie med to barn som hvert fjerde år flyttet etter jobbene til faren som er sivilingeniør.

Fra Svalbard husker han det var mørkt, og her så han på tv Abba vinne Grand Prix med «Waterloo». I Svolvær skar han tunger på fiskebruket etter skoletid og brukte pengene til å kjøpe kassetter med band som Queen, Gasolin' og Eagles.

Han er 13 når familien flytter til Vikhamar. Han er skoleflink, men kverulerer på alt. Samtidig trekkes han mot rockerne i byen. Han blir kjent med «rockestjernene» Paul Simmons og Arne Nystrøm, som nettopp har vunnet norgesmesterskapet i rock med bandet Hotlips. Vikhamar blir pokker i vold. Det blir Trondheim. Og endel festing.

LES PÅ PLUSS: Mark Knopfler  blir aldri kvitt søkkrike rockestjerners syndrom

– Jeg husker det var utrygt, skummelt, og jeg skjønte ikke hvorfor folk lå og flira etter at pipa var sendt rundt. Det der var ikke noe for meg. Det var godt at Paul Simmons ble en «storebror» for meg.

Simmons og Vanebo kjører heller til Stockholm for å la seg tatovere av den legendariske tatovøren Doc Forest, men Doc Forest har ukelange ventelister så de må ta til takke med kjæresten hans som merker guttenes kropper med siouxindianerfjær.

Etterpå kjører de i vill fart tilbake til Trondheim i Simmons' lille Fiat for at Stein skal rekke ekstrajobben på Playtime, landets beste platebutikk som drives av den eksentriske Kurt Saksen.

– Jeg ryddet i kjelleren og tørket støv, og jeg kan ennå kjenne sitronlukta fra støvkluten. Jeg luftet bikkjene hans og handlet grahambrød. Kurt lærte meg to viktige ting i livet: å være nøye og å være høflig. Og da han introduserte meg for sin gode venninne Liv Ullmann, de drakk kaffe sammen i hans leilighet over butikken, lærte han meg hvordan jeg skulle hilse. Jeg skulle ta henne i hånden, se henne i øynene, gi et lite nikk og klemme passe hardt.

Falskt pressekort i Soho

På Playtime får Vanebo såpass overblikk over pop-universet at han som sekstenåring ikke bare finner det naturlig å reise til den legendariske rockeklubben The Marquee Club i Soho, men han lager også et falskt pressekort som gjør ham i stand til å intervjue legender som Lemmy Kilmister i Motörhead.

Han snakket dårlig engelsk, men ikke så dårlig som sin morfar Eilif, en sjømann som i mange år togloffet Australia og verden rundt på bare fem engelske ord, men som alltid forsikret seg ved å avslutte samtalene med «inshallah» og «shalom».

Vanebo jobber tre–fire år på Playtime, og etter hvert får han også borti kassa. Men det er ikke der han kommer i kontakt med sitt forretningsgen, det oppdager han på Ringve videregående.

Han har langt hår og Iron Maiden på ryggen, og sammen med to kompiser kjøper han en amerikansk jeep med overbygg og selger reklameplass på bilen til Hollywood Disco og Gatsby Nattklubb. Dette finansierer russetida. Pengene fra salget av russebilen bruker han til å legge inn fasttelefon på hybel’n.

Han skriver reportasjer for Arbeider-Avisa, intervjuer blant annet medlemmene i Kiss, og han jobber som telefonselger.

På fritida spiller han musikk i nærradioen Radio RV, senere i den konservative Konrad, samtidig som han arrangerer konserter med blant annet A-ha i Leangen ishall.

To vendepunkt

Jula 1990 drar Stein Vanebo på ferie med samboeren, som han senere gifter seg med, til den mexicanske øya Cozumel. Første nyttårsdag, dagen etter han fyller tjueåtte, våkner han uten overflatefølelse fra brystet og ned og i begge hendene.

De tror først det er en tropisk sykdom, men hjemme får Vanebo konstatert multippel sklerose (MS), en uhelbredelig nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet.

Han får utslag i venstre fot. Krykker. Stålskinne for kneet. I perioder blind på det venstre øyet.

– Alle rundt meg snakket om rullestol. Jeg tenkte ikke sånn, men jeg tenkte nok at nå må jeg gjøre alt det jeg har lyst til før det er for sent.

Han flytter med samboeren og hennes datter Tonje til et småbruk i Klæbu. Han kjøper hest og Harley. De gifter seg og adopterer Joakim, en tre år gammel gutt fra Thailand.

Så tar forholdet tar slutt, og Stein blir alenepappa for to barn.

Nå er det fem år siden Tonje giftet seg i Nidarosdomen. Foran henne opp kirkegulvet gikk Stein og hennes biologiske far. To fedre.

– Nå lever hun i en kjernefamilie i Klæbu, og jeg er blitt bestefar til to barn. Og det er så fint.

– Og hvordan går det med sykdommen?

– Jeg teller skrittene når jeg går, og glemmer jeg å telle, tryner jeg i trappa, og det gjør jeg hver dag. Men så lenge jeg ikke er blind, lever jeg godt med smertene som kan sammenlignes med å få strøm gjennom kroppen. Jeg er ekstremt fatalistisk i forhold til min egen sykdom. Jeg har en snill utgave av sykdommen og kan leve resten av livet som i dag.

Kastet krykkene

Det er ni år siden ekskjæresten kastet krykkene og kneskinna hans. Han trener. Sykler. Rir. Padler kajakk, setter en planke mellom beina for å kunne stive av og dermed øke stabiliteten i kajakken.

Han har også prøvd seg på yoga for å stimulere de minste musklene. «Hundens posisjon», en hvileposisjon. Det er ikke mye hvile i hundens posisjon når en fot og ei arm ikke funker, sier han.

– Det er kanskje lettere med «hundeeierens posisjon», når du henger vannrett etter en hund over Bakke bru?

– Aiko, ja, det er en fin hund. Han har husky i seg. Nå er han på besøk hos min søster Merete på Svalbard, der han får lange turer hver dag.

Søsteren Merete er en eventyrer, hun har reist jorda rundt og har i mange år drevet dykkeskole i Thailand. Men det var ikke hun som fikk ham tent på dykking, det var en fransk dykkerinstruktør på Mauritius som overbeviste ham om at han i vektløs tilstand under vann kunne han klare seg uten venstrefot og den ene hånden.

Vanebo er for lengst klassifisert som «advanced diver», og nå vil han utdanne seg til rednings- og grottedykker. Han har også meldt seg på et kurs i fridykking.

Han har besøkt nesten femti land og mange av øyene i Karibien. Skal han velge seg ett sted er det ikke Cuba, Cuba er for opplagt, men den lille karibiske øya St. Winston. På St. Winston går livet som en sakte film på et sted hvor folk minner om folk på landsbygda i Irland, eller i Trøndelag.

– Du har mange bekjente, men ikke så mange nære venner?

– Jeg har veldig få nære venner, kanskje bare to, og en av dem ser jeg sjelden. Men når vi møtes, er det som om det var i går.

Det er den udefinerbare x-faktoren mellom nære venner, som med en kjæreste uten det intime. Men en venn forlanger ikke at du forandrer deg.

Tosomheten. Ensomheten

Vanebo liker best tosomheten. Men ensomheten finnes ikke.

Han kan være tre uker alene på hytta i Hessdalen uten å gjøre noe. Han kan høre på stillheten, på elva, lese eller dra seg opp på fjellet med en trestaur.

Skal han summere livet sitt i timer, har han brukt mest tid på å lese og høre musikk. På hytta hører han på det han hørte på i puberteten. AC/DC, Led Zeppelin, Queen, Eagles.

Han leser krim for sovne, aviser for å våkne og biografier når han er våken. Akkurat nå leser han råutkastet til en roman en venninne av ham har skrevet.

Vanebo oppmuntret kompisen, forfatteren og musikeren Frode Sander Øien, da han satt på Café Ni Muser og lurte på om han skulle skrive en krimroman for å helbrede bankkontoen som akkurat da var fylt med 33 kroner. Nå er Øien bestselger i Tyskland og flere andre land, pengene er ikke lenger et problem.

– Selv sa du en gang at du skulle bli millionær før du var førti?

– Det må ha vært på et av de tre nachspielene jeg har deltatt på. Men det er riktig at jeg har hele tiden ønsket å bli økonomisk uavhengig.

– Og hva tjener du nå?

– Nesten ingen ting, jeg tar ikke ut lønn fra jobben. Jeg har hus og hytte, men jeg har ikke mye gjeld så jeg tåler å tjene lite. Det var målet mitt før jeg ble sjuk, jeg vil klare meg selv hvis det skjer noe. «Du må alltid ha et kronestykke i lomma så ikke bikkjene pisser å deg», sa min mormor.

– Nok penger til at du kan ta en taxi, du er jo totalt uten retningssans?

– Ja, og så mye som jeg har reist, er jo det helt merkelig. Jeg er totalt uten retningssans og finner ikke tilbake til Karl Johan om jeg forviller meg ut i ei sidegate. Men det er ikke så farlig, det finnes jo alltid noen mennesker du kan spørre. Man må se humoristisk på det.

– Og det hjelper kanskje at du smiler med øynene?

– Ja, humor er viktig! Men humor er jo veldig subjektivt, og den kan jo bli oppfattet som ondskapsfull hvis den kommer på feil tidspunkt, det er jo laget kriger på misforstått humor.

Han blir stille. Han må ikke snakke hele tiden. Men det er dette med stillhet, den blir lett misforstått. Å være stille betyr ikke alltid det samme som at man ikke har det bra. Tvert imot. Han irriterer seg sjelden, men kan irritere seg over politikk.

– Idet vi hadde et velferdssystem som fungerte ganske bra, og vi stod øverst på pyramiden, presterte vi å velge ei regjering som begynner å kutte i det samme systemet. Det er ganske fascinerende. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at Fremskrittspartiet skulle få finansministeren, ville jeg ikke i min villeste fantasi trodd det var mulig. Det som forundrer meg er, altså ... det provoserer meg ... ikke bare når det gjelder kultur, men i det store og hele. Hm, skal jeg si noe fornuftig om dette?

– Du kan jo prøve?

– Faren min kjørte rundt med Høyre-merke i bakruta, og jeg har all mulig respekt for Høyre, det er jo ikke et tulleparti, men når det partiet går i allianse med et populistisk høyreparti som Fremskrittspartiet, ja, da forsvinner logikken for meg.

Ett viktig ord

Han sier han er sosialist og lar seg inspirere av sånne som Åge Aleksandersen, som han i flere år jobbet sammen med i plateselskapet Norske Gram. Han snakker om Åges raushet, om at Åge gir av sine tanker og ideer, og gir æren for at han er blitt den han er blitt til kona si. Skulle Vanebo valgt seg ett ord, måtte det bli «raus» eller «forpliktende».

Når det gjelder Hans Rotmo, som han også har jobbet med i flere år, sier han at han er glad i mannen, men ikke i hans meninger når det kommer til muslimer og flyktninger.

Han har tatt noen nye tatoveringer etter dem han tok i Sverige, og han ler og sier det er ganske pubertalt. Han har noen dykkermotiv på leggen, og på ryggen har han Magica fra Tryll, Cruella de Ville og Modesty Blaise.

– Det er kanskje ikke så bra kvinner, sier han, men det er likevel noe spennende der. En slags hyllest til de som ikke er helter, men som vi holder med likevel.

– Selv er du framfor alt en snill fyr, ifølge kvinner som kjenner deg?

– Jeg har mine utfordringer, og jeg prøver å rydde opp og være rettferdig. Og alle må ha muligheten til å si unnskyld.

Og så sier han at han ikke helt vet hvilken vimpel han skal henge på flaggstanga i helga. Kanskje blir det den regnbuefarga homovimpelen. Eller Palestina-vimpelen. Eller Cuba-vimpelen, den har ikke vært oppe ennå. Kanskje den. Bare for å irritere en eller annen konservativ nabo.

Det kan ligge mye godt i det også.

TRE OM STEIN VANEBO

May Lise Hoel, kunstner og venn

– Stein liker at folk er presise, og det er jeg ikke alltid, men jeg liker ham godt fordi han er så åpen og har stor innsikt i seg selv kombinert med stor diskresjon. Han er en livsnyter som driver med dykking og sier at det nærmeste man kan komme å fly er å dykke. Samtidig har han en forståelse for at det går an å ha det kjipt i mer enn ti minutter i et langt liv.

Paul Simmons, kabinsjef i SAS og venn

– Stein ville utvilsomt vært en etterspurt toppleder hadde han valgt økonomi eller politikk. NTNU burde utpeke mannen som æresdoktor, få har like stor bransjekunnskap som denne mannen, men han liker seg best i bakgrunnen og lever for å få andre til å føle seg bra. Han er et fantastisk menneske som aldri forlanger, forventer eller uttrykker behov for hjelp eller støtte tilbake.

Per Tronsaune, arrangementssjef i Olavsfestdagene og venn

– Stein tør. Han ser alltid fremover, aldri bakover. Han er en stayer og er både skikkelig og wild-at-heart på samme tid. Han tar vare på flokken sin og sutrer aldri.