1985, den første sommeren: Baba Danyagiris første sommer sørget han for å kle seg godt mot trøndersommeren. – Bildet er fra en reportasje i Adresseavisen i forbindelse med at jeg prøvespilte for Rosenborg. Jeg tror kanskje jeg var den første utlendingen. Foto: Morten Antonsen

- De mobbet meg for alle stillongsene!

Det er gått mer enn 30 år siden det første hutrende møtet med Trondheim. Baba Danyagiri er blitt temperert til trøndersk sommer. Det betyr skjorte, fleece og jakke i juni. Som resten av oss. Men for en unggutt fra Ghana på midten av åttitallet som drømte om en karriere i shorts og leggskinner, var ikke akklimatiseringen helt lett. Som 19-åring kom han rett fra barbeinten i Ghana, via Las Palmas. En lang reise til en ny framtid. Aleine. Kald. Uten å vite en tøddel om Trondheim, bortsett fra det en ghaneser sa til ham da han ankom Oslo. «Dra til Trondheim, det er en fin, liten by. Og rolig!»

Baba dro til Trondheim. Frøs seg gjennom en kald vinter. Såpass kald at han senere har skrevet et dikt om det.

Nei da, alle røyker ikke - det er bare frostrøyk

Livet der nede var hardt - men varmen

gjorde godt

Livet kan vel sies å være godt her og

men du verden - så kaldt livet har blitt

Mine barbeinte føtter har vokst med ullsokker

Nå er det utedress og longs som rår

Laken har blitt til dyne

Når dagene er kalde

Diktet handler om mer enn dette, men han husker aller mest snøen og kulda disse første månedene.

Før sommeren endelig kom.

Sommer? Tja. Det er ikke alltid godt å vite hva man skal kalle denne årstiden i Trøndelag. Den skal etter sigende ha vært helt ok i 1985. «En tålelig bra sommer», som Kristen Gislefoss sa til Adresseavisen etter en juli som visstnok egentlig var mer enn tålelig våt. Men som hadde 13 sommerdager hvor kvikksølvet (det var kvikksølv den gang) krøp over 20 grader. Ikke akkurat noeen ghaneser roper hurra for. For de kjølige dagene var mange. I et kaldt samfunn?

– Neida, smiler Baba bredt over fleecekragen. Vi sitter trygt innglasset ved Torvet, i Lille, tidligere Vinterhaven, hvor Baba tilbragte mye tid den første sommeren i Trondheim. På åttitallet var byen melkehvit i alle gater og veiter, så det var lett å finne de få afrikanerne som hadde funnet veien hit nord.

– Vi var ikke mer enn 10-12 stykker. Og vi møttes alltid her i Vinterhaven, mimrer Baba mildt. Men de var ikke flere enn at det var viktig å få bygget nettverk og bli kjent med nordmenn også.

– Rett som det var kom folk bort til bordet og spurte hvor jeg kom fra og ville spandere en øl eller en cola. Det var annerledes den gangen, folk var nysgjerrige og møtte meg med åpent sinn, sier han fornøyd. Men må også medgi at eierne av kafeen kanskje ikke alltid var like happy over at stamgjestene kunne sitte i mange timer over en eneste cola. Avholds var de fleste, og penger hadde de ikke stort av.

Stroppen man henger i

Det var den første sommeren. Nå er det mange år siden han hadde tid til å dra til byen for å henge på kafé. Som helintegrert nordmann med tøtsj av nordtrønder (via ekssamboer og mor til deres to barn) henger han i samme stroppen som mange andre rundt femti. Lunsjen tilbringes med matpakke og kolleger på Bufetat, og etter jobb er det rett hjem for å rekke laging av kjøttkaker og kjøring av barn til håndball og fotball.

– Jeg har sett en del fotballkamper fra sidelinja, ja. Med en del stillongser på! Haha!

Men ikke den første sommeren, da var han selv på banen. For sommeren 1985 var det først og fremst fotball. Fotball og fotball. Vertsfamilien som Baba hadde fått via innvandringskontoret kontaktet Ranheim om unggutten, og i flere år slet fotballskoene matta på Ranheim og nådde også noen forsøk på Lerkendal. Nå har de for mange år siden havnet på hylla sammen med proffdrømmen. De siste årene er det Strindheimbanen som har vært sommerarenaen for Baba. Her har han hatt atskillige timer i fotballens tjeneste, både som ivrig tilskuer og som hjelpetrener. Og sjåfør. Denne dagen i juni, en halv mannsalder etter at han selv var ung og lovende, har han vært oppe klokka fem. For å hente og frakte unggutter, inkludert egen femtenåring, til olympiatoppens ungdomssatsing i Granåsen. Fellestrening halv sju.

– Jeg håper sønnen kan bli noe, når ikke jeg ble det! Ha ha!

En habil fotballspiller med store planer og høye forventninger er gjennom årene transformert til familiefar og stødig sosionom.

Til barnas beste

For da det gikk opp for Baba at proffdrømmen kanskje ikke ville gå i oppfyllelse, tok han skolebenken fatt. Det har ført ham til oppgaver han brenner for, mer enn å tilbringe helgene med å drikke cola i en vinterhage. I barnevernet har han en viktig oppgave med å informere innflyttere om hva som er gangbar barneoppdragelse i Norge.

– Det er ingen hemmelighet at mange som flytter til Norge har problemer med barnevernet. På landsbygda i Ghana er det fremdeles vanlig å oppdra barn med fysisk avstraffelse. Mange er vant til at barna er deres eiendom. Sånn er det ikke her, og klarer du ikke å tilpasse deg dette, er det vanskelig å være her, sier Baba. Etter å ha jobbet både innenfor eldreomsorg og psykiatri, er han nå en av Bufetats trofaste slitere i jakten på flere fosterhjem til barnas beste.

– Jeg har aldri vært arbeidsledig i Trondheim. Og jeg har vært veldig bortskjemt med arbeidskolleger. En gang jeg ikke kom på jobb på grunn av en misforståelse, kom de og holdt på å bryte seg inn fordi de trodde det hadde hendt meg noe! Og de tok meg med på fest. Så jeg måtte lære å drikke karsk! Jeg var jo avholds da jeg kom hit.

En avlagt proffdrøm. Jobb i helsevesen og barnevern. Samboer, nå ekssamboer. To barn. Fotballtrener. Joda, man kan ikke si annet enn at Baba har fulgt et løp flere kan kjenne seg igjen i.

Gammeltrønderen

– Jeg traff henne på Hjorten, danseplassen ved Royal Garden. Tenk at jeg husker disse navnene!

– Ja, tenk det, du er visst blitt en «gammeltrønder»?

– He he. Ja. Etter elleve år dro jeg hjem til Ghana på besøk. Da sa et familiemedlem at jeg luktet melk! Jeg luktet europeer! Så jeg er kanskje blitt litt trønder da. Fifty-fifty pleier jeg å si. Men kanskje er det blitt mer. Såpass mye er det i hvert fall blitt, at han med sin bystyreplass er med på å styre byen.

– Og nå er du atter i Vinterhaven en kald sommerdag. Bortsett fra at folk ikke lenger stirrer på en afrikaner, hvor mye har byen forandret seg etter den første sommeren?

– Den er blitt mer mangfoldig, men likevel oversiktlig. Jeg har vært i Oslo og føler meg ikke vel der. Blir urolig. Her føler jeg meg trygg overalt.

– For tretti år siden fikk du høre at Trondheim var en rolig og fin liten by som du burde dra til. Og den oppfatningen har du fremdeles?

– Ja!

30 år senere: Godt akklimatisert «reservetrønder». Foto: Richard Sagen