En varm sommerdag i 1972 satt jeg og noen kompiser i en gressbakke ved Doktortjønna på Røros. Jeg var 14 år og hadde ikke sommerjobb, så det ble mange late dager som gled over i hverandre helt til sommerferien var slutt og hverdagen startet igjen.
Akkurat denne dagen skilte seg likevel ut. Den fikk konsekvenser som jeg fortsatt merker, temmelig nøyaktig 43 år senere. Jeg innledet et livslangt forhold.
Nei, det handler ikke om en kvinne, men om en mann. Det var en Oslo-gutt som introduserte meg for ham. Jyplingen fra Oslo satte seg litt lenger opp i gressbakken og gjorde et visst inntrykk, både på grunn av oppdatert antrekk og fordi han var et par år eldre enn oss.
Vi kom i prat, og han spurte om vi hadde hørt «Heart of Gold».
– Nei, svarte vi.
– Den ligger høyt oppe på hitlistene nå. Neil Young har laget den.
Slik ble forholdet innledet. Jeg ble minnet om episoden da Young nettopp utga et nytt, USA-kritisk album.
Episoden ved Doktortjønna handler ikke bare om mitt livslange forhold til Neil Young, men like mye om mitt lange og ambivalente forhold til USA. Mye av musikken, filmene og litteraturen som står meg nærmest, kommer derfra.
Herman Melville, Orson Welles, Ernest Hemingway, Elvis Presley og Band of Horses (som kommer til Pstereo), for å nevne et tilfeldig utvalg.
Det beste USA har å by på, har preget mange nordmenns liv. Verdens mest utbredte klesplagg, dongeribuksa, kommer selvfølgelig derfra.
Samtidig er mange av oss svært kritiske til supermakten. Raseskillet i sørstatene som varte til langt ut på 60-tallet, Vietnam-krigen, torturen på Guantanamo, hvite politimenn som skyter svart ungdom, overvåkningen av europeiske politikere. Lista er uendelig lang.
På den andre siden: USA er et av verdens mest dynamiske og samtidig mest flerkulturelle land. De som vil holde Norge mest mulig hvitt og som samtidig er glødende USA-tilhengere, glemmer at USA er en smeltedigel. Nasjonen er blitt til gjennom innvandring fra alle verdensdeler.
Uansett; vi slipper ikke unna. Da tenåringene på Røros møtte en kul fyr fra Oslo på 70-tallet, var amerikansk musikk det første vi snakket om.
Lenge trodde jeg at vår interesse for amerikansk kultur startet med ungdomsopprøret rundt 1970 og globaliseringen av verden.
Men til og med min mor levde under det amerikanske åket. Cary Grant og Clark Gable var hennes største helter på 40-tallet. Og det startet lenge før Marshall-hjelpen, Nato og den kalde krigen. Cirka 800 000 nordmenn utvandret til USA fra 1820-tallet og framover. Det finnes en USA-utvandrer i de fleste slekter. Ikke rart USA står oss nærmere enn Sverige.
Evert Taube var ikke noe naturlig samtaletema ved Doktortjønna. Ikke en gang rørospolsens finurligheter interesserte oss. Musikk fra den andre siden av Atlanterhavet sto oss atskillig nærmere.
Vi slipper ikke unna. Gratulerer med dagen, problematiske USA.
