I loftsleiligheten på Møllenberg blir kanadieren Julien S. Bourrelle myk i blikket når han står opp og ser Trondheim bryte mot fjorden. Så fin er by- og sjøutsikten at doktorgradsstipendiaten, som kom til NTNU og Trondheim i 2009, har blitt værende. Kanskje for godt.
– Se her da. Du kunne ikke fått noe lignende i Oslo, sier Bourrelle når Ukeadressa møter ham i hjemmet som også er kontor for konsulentselskapet Mondå. Han er opprinnelig fra Montreal, der innbyggerne snakker fransk og helst skulle sett at de var en del av Frankrike.
I dag skifter 33-åringen mellom å snakke norsk og engelsk. Han har nettopp kommet hjem fra to uker ferie. Eller var det jobb?
– Jeg var i Syden, men jeg vil ikke si at jeg var Syden-turist. Vi var på ei øy i Hellas, og det var en veldig fin plass å observere hvordan nordmenn oppfører seg. Det er noen veldig morsomme tegninger som kommer nå, sier Julien som har gitt ut boka «The Social Guidebook to Norway». Nå venter flere bøker og skråblikk på nordmannens væremåte.
Universitetsboblen
Ting går ikke alltid som planlagt. Bare spør rakettforskeren som for seks år siden kom til byen med bagasjen blytung av akademiske vekttall. Når vi skriver 2015, er doktorgraden fortsatt ikke ferdig.
– Jeg kunne ingenting norsk da jeg kom hit. Jeg hadde en master i romfartsteknologi, men skulle gjøre ferdig en doktorgrad om miljøvennlige bygg. Jeg hadde vært på sykkeltur i Europa, tok toget fra Oslo til Trondheim og var framme om kvelden. Jeg kom til et hybelfellesskap på Moholt som skulle vise seg å være en utlendingsboble. Det var ingen nordmenn der, forteller Julien.
Han hadde visumstempel fra Australia, New Zealand, Tyskland og Spania størknet i passet. Julien ville vokte seg vel for å bli værende i en boble i det kalde landet. Han ville bli kjent med Norge. Bli kjent med nordmannen.
– Jeg skjønte fort hvorfor de utenlandske studentene bodde på Moholt – det var billigst, og NTNU henviste bare dit. Jeg ble der til uti august, da de andre studentene kom. Jeg flyttet og forsøkte å leve mest mulig med nordmenn. Jeg gikk på swingkurs, var aktiv i studentpolitikken, gikk i Samfundet og serverte øl på Edgar. Det var et bevisst valg jeg tok, sier Julien.
Han mener NTNU bør tilrettelegge for at utenlandske studenter skal integrere seg bedre. Selv havnet han etter hvert i styret til NTNU, og satt der i ett år. Som første utlending noen gang.
Matkulturkollisjon
I boken som kom ut før jul, gjør han store, illustrerte poeng om kodene han lenge slet med å knekke. Hilse i heisen: Nei. Hilse på fjellet: Ja.
– Jeg prøver aldri å uttrykke at en kultur er bedre enn en annen. Kulturer er annerledes, men det er viktig å være klar over forskjellene, så det ikke blir misforståelser, sier Julien.
Hans første bytur for seks år siden var sjokkartet.
– Jeg dro ut alene og så vakre damer i kjoler og menn i dress som krabbet på asfalten. Fadderuke. Det var et sjokk! Jeg hadde aldri sett velutdannede folk i den tilstanden. Det var mitt første møte med den norske drikkekulturen som jeg etter hvert begynte å kjenne. Jeg tenkte, oi, dette kan bli interessant.
Fotografen spør hva han tenkte da han så studentene.
– Jeg hadde jo sett lignende på McGill (universitet) i Montreal, men det var mer på campus og ikke over alt. Men folk hadde det jo gøy. Ei jente kan være full og ligge i natt-kjolen på asfalten uten at det skjer noe. Det er en positiv side ved det også, sier Julien.
En annen observasjon han gjorde var matkulturen.
– I Spania er man på restaurant hele tida. I Trondheim er forholdet til mat annerledes, og kvaliteten og tilbudet er begrenset. En by med over 100 000 mennesker har ikke en egen slaktebutikk, mens et sted i Spania med 5000 har ti, sier Julien.
Sterke, unge kvinner
Juliens bustete hode og lure blikk får journalisten til å tenke på Espen Askeladd. Espen hvem, spør kanadieren. Han er kjent med hun med museflettene, Pippi, altså, men ikke norske folkeeventyr.
Ukeadressa tar sjansen på å utnevne ham til en moderne Espen Askeladd, kledd i hvit bukse og rosa dresskjorte. Ikke med niste i kjeppen over skulderen, men med en usedvanlig sult etter det norske. En hunger etter å forstå, og så fortelle om det han har forstått.
Han vurderer å kjøpe seg bunad.
Julien viser fram videoer fra russetoget i Trondheim.
– Fortell meg om dere legger merke til noe i videoene?
– Dansing?
– Det er bare jenter som går fremst i toget ved de tre skolene! Jeg talte, og det var 20 jenter som gikk fremst der – ikke én gutt! Det ville aldri skjedd i noe annet land jeg kjenner. Vanligvis ville den som leder en skole ha vært en gutt. Jeg mener, det reflekterer hvordan folk vokser opp i dag – empowering women – det å bygge opp kvinner. De var frie til å gå, og naturlig nok gikk kvinner først, sier Julien.
Har møtt skepsis
I to år har Julien vært foredragsholder i Mondå. Han har snakket foran 1000 studenter ved Studentersamfunnet Chateau Neuf i Oslo. Han har vært i stolen hos Anne Lindmo på NRK. Han hentes inn av selskaper som Statoil og Telenor for å fortelle om sine observasjoner.
Et opplag på nesten 10 000 eksemplar av den første boken på engelsk er snart solgt ut. Nå lager han en ny versjon, tilpasset nordmenn, som kommer på norsk.
Han arbeider også med en bok som snur på situasjonen: Julien skal hjelpe nordmenn som er utenlands til å bli oppfattet slik de ønsker.
Julien har møtt noen fordommer i akademia.
– Jeg var sivilingeniør og rakettforsker, og nå skriver jeg «tullebøker» om Norge, liksom. Folk er veldig skeptiske. Men dette passer meg veldig bra. Og doktorgraden er et kvalitetsstempel, sier Julien.
– Men aller helst håper du å aldri få bruk for den?
– Jeg tror at det å ta en doktorgrad er en intellektuell prosess som du kan få bruk for uansett, og jeg har lært mye. Men jeg tror ikke jeg vil bruke den mye i livet, nei, sier Julien.
Døren med damene
Julien viser fram innsiden på døren til leiligheten, dekket av tegninger av mennesker som har vært på besøk. Et klart flertall jenter. Én gang i semesteret inviterer han 40 personer til leiligheten for å stå klemt sammen og drikke bobler. Nettverksbygging, men uten fyll, understreker han.
Julien elsker dette landet. Han mener at alt fungerer. Effektivt. Fredfullt.
– Jeg har så mange gode ting å si. Noen land passer bare personligheten din, sier han.
Da moren kom på besøk, spurte hun hvorfor han bodde der det regner hele sommeren. Trøndersommeren 2009 var svært varierende – korte, varme godværsperioder vekslet med perioder med temperatur ned mot ti grader.
Så gikk mor og sønn en tur i Trondheim.
– Hun sa: «Jeg forstår hvorfor du er her, Julien. Jeg har aldri sett så vakre damer i hele mitt liv!» gliser Julien S. Bourrelle.
Juliens trondheimstips:
– Jeg anbefaler restauranten på Festningen (Restaurant Kommandanten), som har god norsk mat og der man kan ha egne selskap i fangehull. Det er som å være i middelalderen. Vertshuset Grenaderen ved Erkebispegården har også god norsk mat.
