Langt inne i de svenske skogene, 15 mil nordøst for Östersund og rundt fem og en halv times kjøretur fra Trondheim, ligger Sunnansjögården. I 15 år har Bert og Margareta Mårtensson tatt imot jaktlag fra inn- og utland for å jakte på elg, storfugl, hare og bever. Etter at reglene for å legge ut åte ble endret i Sverige for noen år siden, har de ønsket å satse på en annen form for naturturisme, nemlig bjørnesafari.
Ingen steder i verden er det like mye bjørn som her. Rundt 3000 brunbjørner holder til i Sverige. Opp mot 1000 av dem befinner seg i Jämtland, selv om ingen vet det nøyaktige antallet.
For få kull
Til sammenligning ble det i 2014 registrert 136 bjørner i Norge, basert på DNA-analyser. Målet er at det skal fødes 13 bjørnekull i Norge hvert år, men målsettingen til Stortinget er langt fra nådd.
– Ifølge beregninger ble det født seks kull i fjor. Vi ligger langt unna det politiske målet, sier fagdirektør Morten Kjørstad i avdelingen for artsforvaltning i Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet jobber for å bevare og øke bestanden, og Kjørstad presiserer at det innebærer at man må være veldig varsom med å skyte bjørn i de viktigste områdene. Det vil si i Hedmark, Nord-Trøndelag, nord for Saltfjellet, indre Troms og Pasvik. Sistnevnte har landets største bjørnebestand.
– Vi jobber for bevaring og økt bestand. Samtidig er jakta omfattende på svensk side, og det har betydning for den norske situasjonen. En god del bjørn skytes i grenseområdet, forklarer han.
Kjørstad tror det kommer til å ta lang tid før målet om 13 kull årlig blir nådd, men vet at . Bjørnen blir kjønnsmoden først som fire-fem-åring. Binna kan få unger hvert år, men normalen er annet hvert. Dødeligheten blant bjørnungene er også høy, noe man antar skyldes hissige hannbjørner.
Bjørner lever det meste av livet alene, med unntak av parringstiden og når binna har unger. Under brunsten omgås ikke hannene. De har store revir og flere hunner de passer på. Dør hannen, vil det komme en ny hann og overta reviret.
– Da tar den nye hannen livet av avkommet, og hunnene går i ny brunst. Før brunsten kan alle være sammen, under brunsten går det ikke, forklarer Bert Mårtensson.
Bare 50 meter fra
Det er først i år Bert og Margareta for alvor har begynt å satse på bjørnesafari, selv om sambygdingene rister på hodet og tenker at det der med bjørneturisme, det kan da ikke være noe stort.
– Man kan bli hemmablind, som vi sier. Turister som kommer fra andre steder i verden, synes ofte skog i seg selv er eksotisk, forteller Bert.
Han har egenhendig laftet og satt opp de to bjørneskjulene og fått god hjelp fra sine norske kollegaer Ole Martin Dahle, bedre kjent som ørnemannen, og Wenche Anita Larsen Dahle i Norway Nature. Ekteparet i Flatanger driver med guiding av fugler og dyr året rundt og har blant annet fotoskjul for kongeørn og hønsehauk.
Å se vill bjørn i sitt rette element er en uforglemmelig opplevelse man ikke går lei av. Verken Bert eller sønnen Christian, som tar stor del i Sunnansjögårdens aktiviteter, blir det.
– Man slutter aldri å la seg imponere av dens intelligens, fart og styrke. Bjørnen er ikke et dyr jeg er redd for, men det er det dyret jeg har mest respekt for, sier Christian.
Fire hannbjørner vandrer i området. Likevel har man ingen garanti for at man faktisk får se bjørn. Derfor anbefaler Bert og Margareta minst to netter i fotoskjulet.
– Noe av sjarmen er at man ikke vet hvordan det blir, sier Bert før han viser vei.
Utmerket luktesans
En knapt synlig sti leder fra grusveien og i retning bjørneskjulet, omgitt av bjørnemose, blomstrende molteplanter og blåbærlyng. Det tar bare noen minutter å komme til Vackermyran. Klokka nærmer seg sju på kvelden. Ingen sier et ord. For egen sikkerhets skyld er det ikke lov å forlate skjulet før man blir hentet tidlig morgenen etter. Bjørnen ser dårlig, men har en utmerket luktesans. Kommer bjørnen, skal man sitte i ro og ikke gjøre brå bevegelser. Man bør heller ikke snakke, men lav hvisking går greit.
Fra bjørneskjulet har man oversikt over hele myra og skogkanten på andre siden. Flaggspetten tar en sjekk på elgkadavaret som er lagt ut som åte. Nøtteskrika gjør det samme, mens to ravner flyr kraende rundt. Gjøken synger sine ko ko i den lyse sommerkvelden. I en av de fjernere furuene sitter en hønsehauk urørlig, før den flyr videre.
I Finland er rovdyrturisme, inkludert bjørnesafari, estimert til en omsetning på ca. 60 millioner kroner årlig. Også i Sverige er det flere som satser på blant annet fotoskjul der man kan observere vill bjørn. Her hjemme er rovdyrturisme et betent tema, hovedsakelig på grunn av sau på utmarksbeite over stort sett hele landet. Ved å legge ut åte kan man tiltrekke seg flere rovdyr, og det er ikke ønskelig i områder med sau. I Sverige er det forbudt å ha sau på utmarksbeite, der beiter de bak rovdyrsikre gjerder.
– Vi mener man bør være veldig varsom med den type turisme, sier fagdirektør Morten Kjørstad i avdelingen for artsforvaltning i Miljødirektoratet.
Foretrekker sky bjørn
Sverige har like mange sau som i Norge, men forskjellen er at den svenske sauen er gjerdet inn.
– Det blir fort en konflikt med tap av sau på grunn av naturturisme, forklarer Kjørstad.
Han utdyper at Miljødirektoratet ikke er negativ til former for naturturisme og nevner turistindustrien som er bygd opp rundt moskus på Dovre. Den gir en omsetning på minst 11,5 millioner kroner årlig, skrev Adresseavisen 20. juli.
– Vi har færre rovdyr generelt enn våre naboland, noe som gjør det vanskeligere å få det til og faktisk lykkes i å se dyr. I forhold til bjørn må man være varsom med maten man legger ut. Bjørnen vil venne seg til å gå på åte og kjenne menneskelukt i nærheten. Det ønsker vi ikke. Vi vil at bjørnen skal være sky for mennesker. Hvis den ikke er sky, vil det oppstå farlige situasjoner, tror Kjørstad.
– Hvis det lar seg gjøre å ta hensyn til disse momentene, kan bjørnesafari være en bra ting. Det er vanskelig å få sett dyra i naturen, og for mange vil det være en stor opplevelse. Vi sier verken ja eller nei til åte, og man trenger ikke være i kontakt med oss for å etablere en form for naturturisme, men vi vil gjerne bli tatt med på råd, legger han til.
Det er regelverket til Mattilsynet som bestemmer om man kan legge ut åte og hva slags åte man kan bruke. I tillegg bør man være i kontakt med grunneier, kommunen og fylkesmannen.
– Bør være mulig
Prosjektet Wild Norway jobber for å drive et bærekraftig naturbasert reiseliv i Nord-Trøndelag, opp mot det internasjonale markedet.
– Fôring av rovdyr i forbindelse med naturturisme burde være mulig også i Norge. Mange mener det vil være til bra hjelp for å gjøre dyrene mer territorielle og unngå konflikt med blant annet beitenæringen, sier prosjektleder Petter Thorsen i Wild Norway.
Han mener Norge generelt er antikvarisk når det gjelder utvikling av naturbasert reiseliv.
– Dette skyldes i stor grad at skottene mellom naturforvaltningen og reiselivsnæringen har vært ganske tette, sier Thorsen.
Ifølge Thorsen var det først med den såkalte «Fjellteksten», som var en del av revidert statsbudsjett i 2003, at det skjedde en bedring. Gjennom «Fjellteksten» ble det åpnet for større grad av lokal verdiskaping og kommersiell reiselivsvirksomhet i nasjonalparkene. Også flere nasjonale satsinger, deriblant prosjektet «Naturarven som verdiskaper» fra 2009 til 2013, har ført til endringer.
–Samarbeid mellom næring og forvaltning er bedret og kunnskap om reiselivets behov og muligheter for lokal verdiskaping er bedre i dag enn for ti år siden. Allikevel opplever jeg at risikoviljen er relativt liten og det er fortsatt fy-fy å snakke om «kommersialisering» av norsk natur i de fleste sammenhenger der vi ikke har en tradisjon, som for eksempel Den norske turistforening, forteller Thorsen.
Skylder på rovdyrhatet
Geir E. Vie, som sammen med blant andre Thorsen holder workshop i arktisk ekspedisjonstrening, mener problemet i Norge er den lokale motstanden mot rovdyr.
– Det ble forsøkt å få til et rovdyrbasert prosjekt i Lierne og Namsskogan, som har strandet fordi folk har ytet kraftig motstand. Drapstrusler har versert. Det bunner i det klassiske rovdyrhatet som herjer i den norske utkanten. Vi jobber med utviklinga av naturbasert reiseliv og ser at rovdyr ikke er verdt å satse på, på grunn av de store konfliktene, sier Geir E. Vie.
Biologen, fotografen og sauebonden har vært på bjørnesafari i Finland og har sett flere andre prosjekt rundt omkring. Hans oppsummering er at de som har en faglig kompetanse og gjør en god jobb, tilbyr en spesiell opplevelse.
– Vi tror ikke vi rår over naturverdier i Norge som noen er villige til å betale for. I tillegg er det vanskelig å få tak i kapital for å satse. Det er lett å få ressurser til utredning, men vanskelig å få ressurser til videreutvikling. Mange prosjekt dør på veien fordi det er vanskelig å satse, mener Vie.
Adrenalinkicket
Å sitte i fotoskjul krever tålmodighet. Konsentrert stirring ut av vinduet, blir avløst av kaffepauser og løsing av kryssord. Likevel er det vanvittig spennende å sitte sånn og speide etter skogens mektigste dyr. Stadig skannes skogkanten med kikkerten for å se etter tegn på bevegelse, på liv. Bert har snekret to sengeplasser, slik at man kan sove om ventetida blir for lang. Skjulet er også utrustet med toalett.
Plutselig dukker en bjørn opp. Helt stille står han i profil tvers over myra. Den brune pelsen går nesten i ett med furuskogen. Forsiktig nærmer han seg åtet, mens han stadig kikker seg tilbake inn i skogen. Det er en kraftig type, med stort, lysebrunt hode.
Etter at han har forsynt seg av åte, springer han kjapt inn i skogen. Stemningen i fotoskjulet er ekstatisk, synet har gitt alle adrenalinkick. Og like etterpå dukker det opp nok en bjørn. Også det en hannbjørn, men denne er mørkere i pelsen og tilsynelatende mer selvsikker. Ikke bare prøver den å spise av elgen, den forsøker å dra med seg kadaveret inn i skogen. Prosjektet blir for omfattende, i stedet sliter den noen biter løs inn til skogkanten for å jafse i seg. Snart bykser han inn i skogen og forsvinner mellom trærne.
Fellesmiddag
En time senere, klokka har passert elleve, kommer den første bjørnen tilbake. Han setter seg bums ned i skogholtet og klør seg bak øret. Stadig kikker han inn i skogen, som om han hører noe, før han går mot åtet. Med ett står også den andre bjørnen i skogholtet.
Den lyse og den mørke bjørnen krangler om åtet i over en halvtime. Den lyse gjør noen truende og brå bevegelser og må flere ganger jage den andre for at han skal forstå at han må holde seg unna. Til slutt kommer de fram til en slags avtale. Elgkadaveret er blitt delt i to av all riving og sliting, og med bare noen meters mellomrom står de to bjørnene og spiser på hver sin del.
Natta byr på flere utrolige naturopplevelser. Klokken halv to kommer en jerv løpende over myra. En halvtime senere er den lyse bjørnen tilbake og spiser en lang stund før den labber rolig tilbake til skogen. Gjøken synger, mens en rev forsyner seg av åtet. I morgengryningen skinner sola på furutoppene, det blinker i spindelvev og myrullen duver så stille.