Fram til sommeren 1987 hadde alt gått nesten som planlagt. Tre år før hadde unge Nirmal Singh Dhunsi sagt adjø til mor og far og tre søsken hjemme i Punjab i India for å dra til Norge. Et intenst ønske om å skaffe seg kunstutdanning var målet for den lange reisen. Gode venner, som allerede var i Norge, hadde orientert ham om mulighetene.

Oppholdet startet med et år på folkehøyskole. Å lære språket, landet og kulturen å kjenne var helt nødvendig. Etterpå ble de to år ved kunstakademiets forskole i Verdal, før akademi-dørene i Trondheim endelig åpnet seg.

–Jeg var overlykkelig, forteller Nirmal, som i dag er en av Trondheims mest etablerte billedkunstnere, med atelier ved Lademoen kunstnerverksted. Et digert jungelmaleri med frodiggrønne palmeblad fyller den ene veggen.

–Bildene mine er ofte en blanding av norsk og indisk kultur, nå vil jeg prøve ut miksen av norsk og indisk natur. Årene i Norge har gjort meg svært naturinteressert, og verdens klimautfordringer opptar meg sterkt, sier kunstneren.

Samboerskap og kjæresteri

Ettersommeren 1987 sto han overfor helt andre utfordringer. Studieplassen var riktignok sikret, men hybel hadde han ikke. En god venninne fra skolen i Verdal tilbød midlertidig husrom i et bofellesskap på Ranheim. Nirmal flyttet inn, og inviterte omgående alle sine nye naboer på nytrukket indisk te. Men én av dem manglet, og uten baktanker banket Nirmal på døra til ei ukjent jente. Å utelate noen fra en slik sammenkomst er utenkelig i kulturen han kommer fra. Jenta, som straks lot seg sjarmere både av teen og han som serverte, het Ingeborg og var fra Steinkjer.

–dVi pleier å tulle med at vi ble samboere før vi ble kjærester. Allerede høsten året etter fikk vi vårt første barn. Siden kom tre til. Et barnebarn har vi også fått.

Nirmal skratter over kaffekoppen og posen med ferske hveteboller. Gjestfriheten er som før, bare litt mindre påtrengende.

Å stifte familie og bosette seg i Norge inngikk ikke i Nirmal Singh Dhunsis langtidsplanlegging. Hadde han fullført utdanningen i Norge og reist tilbake til India, ville alt av studielån blitt slettet, i tråd med avtalene Norge den gang hadde med enkelte land i den tredje verden. Valgte han å bli i Norge, måtte han selv tilbakebetale gjelden til Lånekassen. Slik ble det.

Kultur- og natursjokk

Nirmal beskriver det første møtet med Norge som et gedigent kultur- og natursjokk.

–En venn kjørte meg fra Fornebu til hybelen sin ved Kringsjå studentby. Jeg nistirret på alt som rørte seg utenfor bilvinduene. Var dette virkelig Norges hovedstad? Enhver landsby i India er mer kaotisk enn Oslo sentrum midt på sommeren, ler Nirmal.

De første ukene var han full av undring over alt han så. Alle vekster var friske og grønne, og temperaturen så lav at han nesten frøs. I starten jobbet han i en jordbæråker i Lier sammen med andre utenlandske studenter. Inntektene kom godt med før året som folkehøyskoleelev i Nordfjordeid. Bussreisen dit, over fjellet fra Otta til Stryn, glemmer han aldri.

–Naturinntrykkene gjorde meg helt målløs. Fjellene, fossene og breene minnet ikke om noe jeg hadde sett før. Og langt der ute i ødemarken bodde det folk. Husene lå spredt. Ett her og ett der. Jeg syntes det så skummelt ut.

Framme i Nordfjordeid fant han seg fort til rette blant hundre andre elever. Men snart fikk han vite at studiestøtten fra norske myndigheter dreide seg enten om videregående utdanning eller høyskoleutdanning. Ikke begge deler. Han måtte velge hva han ville satse på.

–Jeg nektet å slippe drømmen om kunstakademiet, og bestemte meg for å forsørge meg på annet vis mens jeg gikk på forskolen i Verdal.

Levde av gatekunst

I sommerferiene innimellom årene på skole dro Nirmal til Oslo. Der satt han på gata og tegnet portretter til en stykkpris på 50 kroner. Ennå husker han køen av kunder og tilskuere som en fest. Noen lo, andre klappet. Tilbud om mer betaling fikk han også om han utstyrte enkelte herrer med ekstra hår, enkelte kvinner med mindre rynker.

Han tegnet raskt og kunne rekke 50 portretter på en lang, varm dag. Han tjente bra, men ikke bra nok til å ta en tur hjem til India. Brev som brukte to uker hver vei var eneste kontakt med familien gjennom de sju første årene i Norge.

I dag regner Nirmal seg som fullblods trondhjemmer. Han og familien har vært hjemme i India flere ganger og over lengre perioder.Men å flytte tilbake for godt er ikke aktuelt.

–Å leve som kunstner i India ville neppe gått. Samfunnskritiske ytringer forekommer ytterst sjelden i mitt opprinnelige hjemland. India kalles verdens største demokrati, men selvsensuren ute i befolkningen er dessverre svært utbredt, sier Nirmal.

I dag er han norsk statsborger, men innrømmer gjerne at ikke alle opplysningene i hans norske pass er helt korrekte. Fødselsdatoen 1. 2. 1960 er en ren konstruksjon.

–Min mor husker at jeg ble født i oktober. Men datoen og årstallet er hun svært usikker på. De første årene etter Indias selvstendighet var registreringen av nyfødte lite prioritert. Dessuten mente presten i vår lokale sikhmenighet at oktober er en svært uheldig måned å være født i. Februar var etter hans mening mye mer lykkebringende.

Nirmal ler igjen. Om han egentlig er 53 eller 57 år er visst ikke så nøye.

Når dette leses har Nirmal og Ingeborg nettopp brukt passene sine. De har besøkt den internasjonale kunstbiennalen i Venezia for tredje gang. Mye inspirasjon å hente på en slik mønstring for et par som lever av sine kreative evner. Ingeborg har i flere år drevet hattebutikk i sentrum. Nå er butikken flyttet til folkemuseet på Sverresborg.

Ingen kineser

I sitt nye hjemland har Nirmal aldri vært utsatt for diskriminering. Ikke engang svigermor på Steinkjer reagerte da datteren presenterte den nye kjæresten sin.

–Svigermor var godt forberedt. Fra før hadde hun svigerbarn fra Sør-Amerika og Nord-Afrika. «Du kommer sikkert hjem med en kineser,» hadde hun tidlig sagt til Ingeborg. At det ble en inder gjorde visst ikke så mye, humrer Nirmal fra dypet av lenestolen på atelieret.

Nirmals trondheimstips

Først må miljøet i og omkring Trondheim sentrum oppleves, særlig Bakklandet, gjerne med sykkel som framkomstmiddel.

Ellers er naturopplevelsene like utenfor byen noe helt for seg selv. Særlig turen til toppen av Storheia. Ta med termos med kaffe og brødskiver med brunost. Finn et lunt sted på utsida av toppen med utsikt mot Byneset. Sitt der en times tid og ta inntrykkene inn over deg.

Myk mann: Mens Ingeborg gjorde ferdig sin utdannelse, var Nirmal hjemme med barna. Bildet er trolig fra sommeren 1990. Foto: PRIVAT
Produktiv: Nirmal Singh Dhunsi foran et av de nye bildene sine i aterlieret ved Lademoen Kunstnersenter. Foto: VEGARD EGGEN
Ferske samboere: Nirmal Singh Dhunsi strevde med å finne hybel da han flyttet til Trondheim i 1987. På Ranheim møtte han Ingeborg som forbarmet seg over den husløse. Foto: PRIVAT