Har du akt i Blyberget? Deltatt i Sverresborg-lekene? Ruslet langs Theisendammen? Trent på apparatene ved demningen? Kikket på hestene på jordet bak Byåsen Butikksenter? Lett etter rumpetroll i Stokkedammen? Klatret opp til toppen av Blyberget, og tenkt på det underlige ved at det en gang ble satt verdensrekord i skihopp akkurat her?

Alt dette foregår på Trine Leinhardts jord. For skipper og handelsmann Erik Wullum kjøpte en solid haug og et bra stykke land da han bestemte seg for å anlegge et praktbruk ved kong Sverres gamle borgknaus i 1804. Ja, sågar 50 mål av det arealet som i dag er Theisendammen, eide han. Wullum ga eiendommen navnet Nøisomhet, men bygningene han fikk reist mellom 1819 og 1831, er alt annet enn nøysomme.

På folkemunne har det hett at Wullum brukte stein fra ruinen etter kong Sverres borg da han fikk bygd de store, karakteristiske steinmurene og hvelvkjelleren under huset.

Femte generasjon

Sannheten er mindre spektakulær, men mer brutal, skal vi få vite når vi besøker Wullumsgårdens eier Trine Leinhardt.

Trine er femte generasjon i sin familie på listen over gårdens eiere. For selv om Wullums navn er knyttet til gården for alltid, solgte han selv stedet i 1850. 23 år etter kom Trines slekt, familien Stokke, inn som eiere. Der har du altså forklaringen på navnet Stokkedammen. Og Stokkejordet, som jordene bak Byåsen Butikksenter ofte kalles.

– Ja, jeg hører at mange sier det. For oss høres det rart ut, vi har aldri hatt noe navn på jordene våre. Men folk må gjerne kalle området hva de vil, bare de bruker hodet og tar hensyn til at det faktisk drives jordbruk her, sier Trine.

LES PÅ PLUSS: Ingun har en lavvo i hagen

På grunn av en arvestrid i familien var planene for drift av gården uklare i noen år. Men siden 2012 har Trine vært tilbake på gården hvor hun vokste opp og har bodd det meste av sitt liv. Og hun vil drive gården. Videreføre besteforeldrenes livsverk.

Firkanttun med seksseter

– Jeg hadde en fantastisk barndom her og fikk dilte i hælene på besteforeldrene mine i alt slags arbeid. Til min store forferdelse ville ikke foreldrene mine bli bønder, men flyttet til villa i Nilsbyen da jeg var sju. Det var helt krise for meg. Jeg stakk av hjemmefra og bodde hos bestemor og bestefar i alle helger og alle ferier, forteller Trine.

LES PÅ PLUSS: Mener boligprosjektet blir som en berlinmur på Lade

22 år gammel pusset hun opp kårhuset og flyttet inn der. I dag bor hun, mannen og døtrene i våningshuset på det skjermede firkanttunet på en av Byåsens mest profilerte tomter. Skjønt, skjermet og skjermet. Det hender turfolk blir vel nærgående.

– Selv går jeg aldri inn i hagene til folk og setter meg der uten å spørre. Det er ikke greit her heller, selv om gården ligger ved et turområde, understreker Trine. Men hvis vi ser bort fra enkeltpersoner uten vanlig folkeskikk, er tunet altså skjermet. Våningshus, fjøs, kårbolig, stabbur og låve utgjør en firkant som bare åpner seg mot fjorden og Munkholmen i det ene hjørnet. Utedoen må forresten også nevnes. Kanskje byens eneste seksseter? Med åpen dør har den dessuten fjordutsikt. På sett og vis et spektakulært avtrede, altså. Men rett skal være rett, det er ikke i bruk. Husene på Wullumsgården er selvsagt modernisert etter utedoens tid.

Straffanger

Selve våningshuset er, slik det ofte blir på gamle gårder, en salig blanding av bevart prakt og nyere praktiske løsninger. Husets stolthet er finstua. Her er takmaleriene fra Wullums tid bevart, og flotte tofløyede dører leder inn og ut av rommet. Rommet er ikke i bruk til hverdags. Slik skal det være i riktig prektige finstuer. Men Trine åpner dørene og varmer opp rommet hver helg. For lørdager spises middagen her inne, det er tradisjon.

Opprinnelig hadde våningshuset på Wullumsgården enda en etasje og ur på taket. Sett fra Sverresborg allé må bygget ha vært et praktfullt syn, med etasjehagen oppbygd av stein foran. Under huset var, og er, en tørrmurt hvelvkjeller med nok takhøyde til at hester kunne kjøre rett inn. Bygget ble redusert under en takombygging på 1860-tallet. Og klokka, den står i dag på stabburet. Hvelvkjelleren er … vel, den er fortsatt imponerende, men trenger en betydelig oppgradering. Det var i den forbindelse myten om stein fra ruinen av Kong Sverres borg ble avlivet.

– Jeg hadde besøk av riksantikvaren her. Han kunne fastslå at det ikke var stein fra middelalderborgen. Derimot skal det være stein som er fra bruddet i Steinberget. Som er slept opp hit av straffanger, kanskje fra Tukthuset i Kongens gate, forteller Trine.

«Gud bevare Kongen»

Med halvannen meter tykk grunnmur på fjøset og en hagemur på opptil seks meters høyde, hvorav én ligger under bakken, skjønner vi at det er flyttet på enorme mengder stein. Fra rommet bak finstua kan Trine gå ut på glassverandaen sin og se ned over hageanlegget. På den nederste muren står en steinplate som mange undrer seg over, med inskripsjonen «Erindringer av 7de Sept 1818, 25 Aarsdagen efter Hans Majestæts Kong Carl Johans Kroning. Gud Bevare Kongen». Wullum var en ihuga kongevenn.

Steinplaten var opprinnelig en vegg i hans lysthus, satt opp til minne om da kong Karl Johan reiste forbi her på kongeveien i forbindelse med kroningen i Nidarosdomen i 1818. Steinen havnet på muren mot Sverresborg allé etter at lysthuset forfalt. Andre tegn på historiens store hendelser er tyskerbrakka som i dag brukes som verksted og bolig. Under krigen sto det brakker på store deler av eiendommen. I dag er bare denne ene tilbake. Byen og moderne utbygging spiser seg inn på gården som en gang lå øde til i byens utmark. Men Trine holder stand.

– Sammen med folkemuseet utgjør Wullumsgården en buffer mellom ny bebyggelse og den uberørte Bymarka. Sånn skal det få fortsette å være, fastslår hun.