14 år gammel ble Mohammad Reza Hosseini sendt alene fra Afghanistan. Etter flere måneder til fots, i lastebiler og i båt over Middelhavet, ble han satt av i Norge.
Han ler forsiktig, nesten litt sjenert, ved tanken på kultursjokket under flukten for litt over fire år siden.
– Det var første gang jeg så en dame uten hijab!
– Jeg klarte ikke å se på, sier 18-åringen.
Gjetergutt
Det er bare få år siden han tilbrakte dagene med å gjete en flokk med sauer og geiter i de afghanske fjellene. Grytidlig opp om morgenen og ned fra fjellene sent om kvelden. Lange dager der han sang, trente og skuet utover dalen i Ghazni-provinsen. Han var stolt over at han aldri mistet noen dyr, men en gang måtte han lete hele natten etter tre eventyrlystne sauer. Fredagene var helligdag, med fast besøk i moskeen før han kunne kaste klinkekuler og sparke fotball med kompisene i landsbyen.
LES PÅ PLUSS: Her er brødrene igjen på flukt i Europa
Nå virker det som en annen verden, her han sitter med en kopp grønn te på Jordbærpikene på Trondheim Torg. Det er lenge siden han spiste sammen med moren og sine fire yngre søsken, bønner og ris, tilberedt over bål utenfor leirhuset, med vann hentet fra bekken like ved.
Utenfor kafévinduet i Trondheim haster folk på vei til og fra jobb, mette og velkledde kvinner og menn, fiklende på sine dyre mobilelefoner. Som 14-åring så Mohammad utildekkede kvinner i gatene for første gang, da flukten gikk gjennom Tyrkia. Like etter, i Hellas, så Mohammad sin første datamaskin. Og en kvinnelig politibetjent.
Flukten fra Afghanistan ble en reise på mange plan.
På bunnen av havet
Nyhetsbildet er pakket av desperate ansikter på vei til land som Hellas, Frankrike og Tyskland. Hjelpeorganisasjonenes innsats til tross, flere tusen små og store mennesker ligger allerede på Middelhavets bunn. Ungarn bygger mur, og politikerne krangler: Hvem skal ta imot flyktningene?
– Jeg får en vond følelse, sier Mohammad.
LES PÅ PLUSS: Får høre om tortur og båter som går under
Han har et sterkt ønske om å fortelle sin historie. Han har fortalt den på NRK Super, til venner og foran klassen. Folk må forstå hva det innebærer å flykte fra alt man elsker, fra livet slik man kjenner det.
– Hvis de hadde kjent det på kroppen selv, ville de kanskje forstå.
Han vet altfor godt hva han snakker om.
Les også (Pluss): Gutten med selbulua: Elyud Dawit ble bare seks år
Redd for å dø
Mohammad husker hvordan moren blødde fra føttene da hun fulgte ham over fjellet og ned til Ghazni by den natten. En konflikt med en annen familie hadde satt Mohammad Reza, familiens eldste sønn, i fare. Året før var faren blitt drept av Taliban på vei til dagligvarebutikken. Før de mistet faren, hadde familien, som tilhører hazara-minoriteten i Afghanistan, hatt det de trengte. Ikke mye, men det samme som alle andre i landsbyen. Etter flere timers vandring over fjellet den natten, kom de frem til en nær venn av faren. Moren ba ham få sønnen i sikkerhet. Det ble starten på en flere måneder lang og nådeløs reise. Fra Afghanistan ble unggutten plassert i en tettpakket pickup med 15-20 andre.
I nærmere tre dager kjørte de mot Pakistan, med mye venting og en konstant frykt for politiet. Selv hadde han aldri vært utenfor sin egen landsby før. Uten pass satt han gjemt bak de andres bagasje da de hoppet ut for å bli kontrollert av grensevaktene. Han satt så trangt at han var redd for å dø, en frykt han skulle kjenne på mange ganger i tiden som kom. I en måned bodde han hos morens gammelonkel i Quetta i Pakistan og hos venner av ham. Mohammad trodde han skulle jobbe i kullgruven der gammelonkelen arbeidet. Så en dag fikk han beskjeden: Pakk sakene dine, du skal videre om en time.
– Jeg visste ingenting på forhånd. Jeg gråt, var redd og sa at jeg ikke ville, sier han i dag.
Kommentar (Pluss): «Jeg har begynt å tvile på noe jeg før så som selvsagt – nemlig at vi som har mye, må dele dette med dem som har lite».
I bagasjerommet
Han følte det skjedde ting over hodet på ham, avgjørelser han ikke hadde innflytelse på. Som en brikke som ble flyttet rundt. Gjennom Iran og Tyrkia på buss, i lastebil og til fots. Flere steder måtte de gå i dekning eller tilbringe noen få døgn i et rom på gjestehus eller hos smuglernes familier, hvor flyktningene fikk bo på et rom før neste etappe. Han beskriver et velorganisert smuglernettverk der stadig nye smuglere fulgte nye flyktninggrupper på ulike etapper: Gikk de til fots, sto biler klare til å ta dem videre. Kjørte de en etappe med buss, hoppet de inn i ventende biler i mindre grupper.
Flere ganger på reisen måtte de gjemme seg for politiet, med dunkende hjerte og frykten i halsen. De som hadde noe å spise, tørket frukt eller nøtter, delte med dem som ikke hadde noe. Under etappene til fots over grensen til Iran, gikk flyktningene på rekke og rad. Afghanere og pakistanere, eldre som var dårlige til bens og små barn som gråt. Han var sulten og sliten, men hjalp en eldre mann sammen med en annen ung gutt.
– Vi sa «fort dere, vi må gå, hvis vi blir tatt, kan vi alle bli skutt». Datteren hans gråt veldig mye, husker han og forteller om redselen for iransk grensepoliti.
På en annen strekning bar han en fem-seks år gammel jente deler av turen. Moren hennes hadde selv problemer med å gå.
LES PÅ PLUSS: Her venter de på smuglerbussen
I en av etappene i Iran ble han og over 20 andre afghanere stuet sammen i en bil. Han gispet etter luft i bagasjerommet, der han lå sammen med en annen gutt. På et tidspunkt under reisen gjennom landet, fant han ved en tilfeldighet ut at målet var Tyrkia.
– Jeg visste ingenting. Jeg trodde jeg skulle til en annen by i Iran, men hørte at to andre snakket om Tyrkia. Jeg sa: «Hva er dette, er vi kommet til Tyrkia nå?» «Ja, visste du ikke det», svarte de.
Før grensen til Tyrkia kom de til et sted med hundrevis av flyktninger, 700 tror han. Sammen skulle de krysse grensen til fots om natten. Flere eldre, syke og barn, på rekke og rad i flere timer. Mohammad hadde med seg en pose med t-skjorte, vannflaske og litt nøtter.
Høy musikk og utildekkede kvinner
I Tyrkia så han for første gang damer som ikke var tildekket. Velkommen til Europa, fleipet en i følget da han så Mohammads reaksjon. I Istanbul ble de skyflet over i ventende taxier da de ankom med bussen. I en uke bodde de på et rom i skjul hos en afghansk familie, lekte med barna og fikk spise god mat. Her møtte han afghanere han kjente igjen fra tidligere strekninger på flukten. Så kom beskjeden: «Dere skal videre.» På vei ut til den ventende bilen så han for første gang folk som drakk.
– Jeg var redd, sier han, det var masse lyd, masse musikk.
På grensen til Hellas. De hadde skjult seg i to-tre døgn blant trær og høyt gress ved kysten etter å ha hatt politiet i hælene. Ved siden av rant en elv på størrelse med Nidelven. Sultne og tørste og med gjørme og sår på beina, fikk han endelig et måltid: et halvt kebabspyd og en halv flaske vann. Flyktningene fikk beskjed om å pumpe opp tre gummibåter og var nesten over på gresk side da de ble oppdaget av greske militære, som skjøt i luften og ba dem holde seg i ro. Over natta ble de holdt utendørs, før de ble fraktet tilbake til tyrkisk side dagen etter. Mohammad følte seg tom innvending, tenkte at alt håp nå var ute. Noen flyktninger badet og lo, som om de ikke hadde noen bekymringer i livet. Selv var Mohammad redd. Nå var de fire gutter som holdt sammen. «Vi svømmer over», sa én. Andre hadde bundet sammen en flåte med treverk og plastflasker og seilte over den smale elva.
– Jeg kastet meg også uti, men jeg svelget masse vann. Jeg døde nesten. Jeg ropte etter hjelp, men plutselig traff foten min noe hardt, jeg kunne stå, sier han.
Mohammad gikk i land på andre siden, i Hellas.
«Jeg døde 100 ganger på veien, og 100 ganger overlevde jeg»
Nye etapper ventet i Hellas, frem til dagen da det var deres tur til å ta «en fin båt» over til Italia. Fra sitt gjemmested i mørket ved vannkanten så de silhuetten av en båt som gled inn mot land. Det blinket fra den hvite båten. Mohammads smugler blinket tilbake. Mohammad var den første som løp inn i båten, under dekk og satte seg helt der framme.
– «Det tar bare tre timer til Italia», sa de. Det ble én time, tre timer, fire timer … Midt på havet hørte vi en høy lyd. Det var motoren som stoppet.
Dagene gikk, de rundt 60 flyktningene om bord så ingen tegn til land. Aldri før hadde han vært omgitt av så mye vann, og aldri før hadde han vært så tørst.
Kommentar (Pluss): Når katastrofen får et ansikt
En far holdt rundt sin datter og sønn, barna var små, kanskje fem-seks år.
– Vi samlet sammen det vi hadde igjen av mat og drikke og ga til barna. Du vet lokket på vannflasken? Barna fikk litt vann i det hver dag. Vi tenkte at hvis de overlever, vil vi leve gjennom dem.
Utmattet og svak fikk Mohammad hjelp av en annen flyktning, som helte litt sjøvann over hodet hans for å kjøle ham ned. Andre hoppet i sjøen i varmen. I nesten tolv døgn drev båten på havet. I solsteiken om dagen, i enorme bølger om nettene. De dynket tøystykker i bensin og tente på i håp om å bli sett. Hele tiden fryktet han døden.
– En gutt som reiste med oss, jeg kommer aldri til å glemme det ... Han ropte til Gud: «Hvorfor har du brakt oss inn i denne verden. Gi oss et bedre liv, eller drep oss.» Samme natt, da han badet, ble han tatt av strømmen. Han ble borte. Han fikk sitt svar. Jeg hadde bare en drøm: Å leve. Leve og leve.
Drakk saltvann
Leiligheten på Byåsen er enkelt innredet, ryddig fellesrom, ikke fullt så ryddig gutterom. Flere par joggesko står i gangen, han er godt trent. Har løpt halvmaraton i Trondheim og sykler så ofte han kan. Kameraten han leier sokkelleiligheten sammen med er borte for anledningen, også han kom som enslig mindreårig asylsøker. Det er snart fire år siden han kom til Norge. Etter et halvt år i Eidsvoll, flyttet han til Trondheim. Mohammad fisker frem smarttelefonen og søker opp youtube-videoer fra den dramatiske båtturen i Middelhavet. Minst to klipp har han funnet i ettertid.
– Det var han som døde, sier han og peker på et av hodene som lener seg mot den hvite båtkanten på skjermen.
Under et tidligere møte har Mohammad fortalt inngående hvordan det var å se livet til den unge pakistaneren ebbe ut. Han drakk masse saltvann, kastet mye opp. Det var første gang han luktet død. Det skulle ikke bli den siste.
– Jeg så at han døde. Han klarte ikke å stå oppreist og fikk hjelp av en annen til å drikke. Men han døde. Vi tullet et teppe rundt ham og satte ham bak i båten. Vi bestemte at han ikke skulle kastes i vannet, i tilfelle vi kunne ta ham med tilbake. Det var en veldig vanskelig situasjon. Jeg drømte bare om rent vann.
Mens båten drev rundt i det endeløse havet, drømte Mohammad at han gikk forbi en frisør. I vinduet var det et akvarium med masse fisk. Det gikk en slange med vann inn i akvariet. Han begynte å krangle med frisøren: «Hvorfor gir du så masse vann til fiskene og ikke noe til meg?»
– Jeg var syk, jeg var helt ferdig. Jeg tenkte på familien min, på broren min. Hva ville skje med dem? Jeg gråt mye.
Gispet etter luft
Først nå kan han fortelle og se på videoene uten å gråte. Ansiktet får likevel et mørkt drag over seg.
Et ukrainsk skip ble redningen. Da de kastet vann og sjokolade til migrantene på båten, oppsto det kaos i kampen om godene. Mohammad gispet etter luft, satte seg ned i frykt for å bli slått over ende. Barna og de svakeste ble hentet opp av et tilkalt helikopter. En annen youtube-video viser blant annet hvordan den lille gutten ombord gråter og er redd i det han heises opp i helikopteret. De som ble igjen i båten, ble slept mot land av et kinesisk skip. På veien, like før de ble brakt i sikkerhet, døde enda en ung mann om bord på båten.
– Hva skjer, sa jeg til han, men han klarte ikke å snakke. Jeg skjønte ikke at han var så dårlig. Går det bra, spurte jeg. Vennen hans gjorde ingenting, han bare satt der. Jeg ville hjelpe, men kunne ikke. Han bare så på meg, gråt.
Selv var han utmattet, med sår og smerter i hele kroppen.
– Jeg tenkte det var bedre at de drepte meg. Jeg døde 100 ganger på veien, og 100 ganger overlevde jeg.
Framme på land, tilbake i Hellas, ble de døde lagt i bokser og fraktet bort.
Selv greide ikke Mohammad å stå oppreist på land, etter flere døgn på havet.
Skoene han fikk av en lokal prest i Hellas, har han tatt vare på. Det samme gjelder en dongeribukse, hans aller første, som han fikk i Iran. De ligger i en eske på rommet for at han ikke skal glemme. I et lite bønneteppe på rommet har han tatt vare på en falmet ring han fikk av en venn under flukten. Der ligger også en liten firkantet skinnpose med et notat fra en lokal imam inni og et laminert koranvers som bærer preg av å ha møtt havet.
– De er verdifulle for meg. Hvis jeg behandler klærne mine dårlig eller sløser med mat, tenker jeg at jeg er heldig som bor i Norge. Jeg har sykkel, pc og mat. Når jeg ser disse tingene, kjenner jeg på sterke følelser. Jeg får motivasjon til å jobbe enda hardere.
Les også: Kraftig økning av flyktninger til Norge i august
En annen planet
Fysikklæreren peker og forklarer på tavla, denne varme augustdagen i Trondheim. Andreklassingene ved Thora Storm videregående skole noterer og stiller spørsmål. På tredje rad sitter Mohammad og kompisene. I Afghanistan gikk han på madrasa, koranskole, et par ganger i uken i fem år. De lærte arabisk og resiterte koranvers. Da han kom til Norge, kunne han bare skrive navnet sitt. Her kastet han seg over bokstavene, én etter én. A, B, C.
– Jeg fikk et liv jeg aldri kunne drømt om, sier 18-åringen, som sitter i brukerrådet for enslige mindreårige flyktninger i Trondheim.
Snart fire år har gått siden smugleren stoppet bilen utenfor politistasjonen i Oslo, en høstdag i 2011.
– Han sa: «Der er politistasjonen, bare gå. Lykke til med livet ditt.» Jeg skjønte ikke hva han mente. Han sa: «Nå er du framme.» Jeg var på gråten, sa han ikke kunne forlate meg der. Han sa jeg måtte melde meg til politiet.
Bak ham lå en lang tur fra Italia gjennom Europa, med bil og lastebil, helt til Norge. Uten å kunne språket eller forstå hva som ventet, gikk den unge gutten inn på politistasjonen. De spurte etter navnet hans, men før tolken kom, svarte han bare at han ikke forsto, på dari, sitt eget språk. Mohammad trekker på smilebåndet når han forteller at han ble bedt om å ha på bilbelte da han satte seg i bilen, på vei til et senter for enslige mindreårige i Eidsvoll. Bilbelte! Han som hadde reist alene fra Afghanistan, blitt kastet hit og dit på lasteplan i full fart, fått sår over hele kroppen og nesten døde på havet.
På senteret møtte han andre unge afghanere. Her var det play station, godteri, tv. Han spilte fotball med en ekte ball, ikke sammenrullet tøy som hjemme i landsbyen. Her slo ikke de voksne hvis guttene var ulydige. De bare forklarte hvorfor de måtte oppføre seg og følge reglene.
På omsorgssenteret hadde han tilgang til et kjøleskap fullt av mat.
– Jeg var så sulten!
– Jeg hadde vært tolv dager på en båt. Jeg hadde aldri sett så mye mat før. Magen min var helt full, men enda var jeg sulten. Jeg spiste og spiste. På alle bildene derfra har jeg mat i munnen, ler han.
Han som var vant til å spise med hendene, måtte lære seg å bruke kniv og gaffel. Det virket som en umulig øvelse.
– Jeg sølte mat over meg selv. På frokosten tok jeg bare et brød, men de sa jeg måtte ha på pålegg. De andre afghanerne viste meg hvordan.
Dette er det egentlige livet, tenkte han.
Sakte gikk det opp for ham: Alle snakket om skole, ikke om jobb. Han skjønte at han også skulle få gå på skole.
Den første natten la han madrassen på gulvet, for å få sove. I Afghanistan sov hele familien på gulvet i samme rom, på tepper fylt med saueull. Han tenkte mye, gråt og bekymret seg for familien. Kranglet med de voksne, som han syntes bare snakket om regler. Han var ikke vant til regler hjemmefra. Der var han familiens eldste gutt, jobbet og skaffet inntekter til familien. Her ble han behandlet som et barn.
Da han kom til Norge i 2011, oppga han å være 13 år og åtte måneder. Etter en alderstest skrudde utlendingsmyndighetene alderen opp ett år, til 14.
Sender penger til familien
Mohammad har grepet sjansen han har fått med begge hender, sier de som kjenner han. En målrettet ung mann, som nærmest måtte bremses da lekselesingen foregikk i både tre og fire timer etter skoletid. Opptatt av skole og nysgjerrig på samfunn og sammenhenger. To dager bærer det rett på Rimi etter skolen for å stable varer utover ettermiddagen og kvelden. Halvparten av lønna på 4000-5000 kroner sender han til moren og søsknene, som nå har flyktet til Pakistan. Han er svært bekymret for deres situasjon og har søkt om familiegjenforening.
– Min familie har brukt alt på meg. Hvis det hadde skjedd noe med meg, tror jeg ikke de heller hadde vært i live.
Ett år etter at han kom til Norge, snakket han med moren for første gang. Hun trodde sønnen var borte for godt. Da fikk han vite at familien hadde solgt en jordflekk for å få ham i sikkerhet.
Gjetergutten som var analfabet og ikke hadde sett en datamaskin før han kom til Hellas, drømmer nå om å bli dataingeniør. En av mange drømmer han har. Det viktigste for ham er likevel å tilegne seg kunnskap. Spesielt om verden rundt seg. Først i det siste er han blitt bevisst på sitt eget folks historie: Hazara-folket er en minoritet i Afghanistan.
– Foreldrene våre hadde ikke kunnskap. De prøvde å gi sitt beste til oss barna, men hva kunne de lære oss? Lage mat og passe sauer. Derfor må vi forandre oss.
Årene i Norge har åpnet tankene hans, sier han, fått ham til å se sammenhenger. Bli oppmerksom på forskjellene, ikke minst sin egen bakgrunn. Hazara-folket er en minoritet i Afghanistan. Nå håper han å kunne hjelpe folk i hjemlandet.
– Vi kan ikke sammenligne disse verdenene. I mitt land, hvis lillebroren min brekker beinet, må en gammel dame i landsbyen fikse det. Barn bare dør. Jeg hadde en helt frisk venn, og plutselig var han død. Jeg har aldri tenkt over hvorfor det ble slik, ikke før jeg kom hit. Nå vet jeg at det skyldes at vi mangler medisinsk hjelp. Det koster masse å gå til legen i Afghanistan. Da måtte vi ha gått flere kilometer på sandaler, og betale dyrt for en god lege.
Landet med alle reglene
Gjennom snart fire år i dette rare landet i nord har han også latt seg forundre over ting. Over all kjærligheten han møtte fra ansatte på omsorgssenter og boliger for enslig mindreårige. Her hørte han også om en som ikke trodde på Gud. Hvordan er det mulig? Kanskje er det derfor hans nye samfunn har så mange regler? Og hvorfor inviterte man ikke vennene automatisk på middag?
– I Afghanistan, uansett om vi hadde lite eller mye, inviterte vi alltid venner til å spise med oss, selv om det var fra samme kasserolle eller tallerken. Her kan en person bli sittende og se på mens vennen spiser.
– Hvordan har reisen forandret deg?
– Jeg tenker veldig mye. Jeg har hatt det mye vondt og tenkt: Hvorfor blir vi født til et liv med så mye problemer? For meg er mitt liv verdifullt. Men under flukten tenkte jeg at hvis jeg blir drept, så slipper jeg å ha så mye vondt. Jeg er et menneske, men jeg døde nesten.
18-åringen legger til:
– Noen ganger drømmer jeg at jeg fortsatt er i båten. Jeg våkner, går ned. Når jeg går ut, tror jeg nesten ikke at jeg er her, smiler Mohammad.