–Jeg har alltid vært fryktelig rotete, men historien om at de fant en savnet sykkel da kontoret mitt ble ryddet, stemmer ikke.

Frank Aarebrot vifter vekk en sky av sigarettrøyk.

– Jeg pleier å si at jeg er uforfengelig inntil det hensynsløse.

– Hva mener du med det?

– At jeg driter i hvordan jeg ser ut. Men jeg skjønner at jeg bør gå til frisør før en lengre tv-sending.

En uke tidligere: Det var i de dager professoren fortsatt hadde et bein som fungerte. Gjennom mobilen kunne det høres ut som han forflyttet seg til fots.

– Et portrettintervju? La meg se på kalenderen, sier han og trykker seg selv på pause. Telefoniske pipelyder blir etterfulgt av bergensk bannskap, før valgforskeren leser høyt fra sin mobile kalender:

– Der var det God morgen, Norge på TV 2, så Norgesglasset på P1. Den dagen er det foredrag, og så var det et intervju der, kona er på sykehus, jeg må også innom på universitetet. Det er mye nå.

– Er det valgkampen?

– Ja, men det er bare gøy, altså. Neste fredag kan gå. Ring meg når du lander på Flesland, så tar vi det derfra.

Brakk beinet

Få dager etter denne første samtalen skulle Frank Aarebrot innom Narvesen for å kjøpe en bunke aviser på vei for å besøke kona. Hun måtte operere en skulder etter fall på elsykkel. Ektemannen ankom sykehuset i ambulanse.

Et vått gulv endte med fall, benbrudd og sengeplass på samme avdeling som kona.

Nå er de begge utskrevet og hjemme igjen i blokkleiligheten på Kronstad. Til sammen har ekteparet tre armer og to bein til disposisjon. Men avlyse intervjuet? Han snakker da ikke med beina!

Det er kona Marian som ønsker velkommen, med den ene armen i fatle.

– Han sitter der inne, sier hun og peker på en gul dør lenger borte i gangen.

Så kommer en aldri så liten advarsel:

– Det kan bli veldig trangt.

Ektemannen har forskanset seg på seks kvadratmeter. Dette er hans rom. Den eneste regelen er at han må holde døren lukket til resten av den ellers ryddige leiligheten. Den gipsede høyrefoten hviler i en rullestol. Stumpen, som er igjen av det venstre beinet under kneet, lufter seg mens protesen står lent inntil veggen.

– Jeg tror du må sitte i rullestolen. Det er litt mye rot her, sier Aarebrot.

Professoren er parkert i en gammel lenestol, armbåndet fra sykehuset er fortsatt på. Kan hende er det flere stoler i rommet, det er sannelig ikke godt å si. For alt vi vet kan det være flere professorer begravd under stabler med bøker og dokumenter. Rommets eneste vindu er lukket, persiennen trukket ned, askebegrene fulle.

– Det er så kjedelig å sitte her. Jeg har avlyst mye og må holde meg helt i ro. Men jeg håper å rekke Bjørnsonfestivalen og et foredrag i Sandnessjøen. Radiointervju går bra, og det finnes taxier som tar rullestoler. Jeg gir meg ikke så lett.

Alle får

Aarebrot er væpnet med en mobil som skal ringe hyppig de neste timene. Og han svarer. Absolutt alle. Fra små aviser, store aviser, ulike parti, forlag og forbund. Han kommenterer, analyserer, mener, tolker, ler og krydrer med små historier. Alle får. Gjerne mer enn de lurer på.

– Som en professor på et norsk universitet er jeg ikke agitator for et politisk parti eller noen interesseorganisasjoner. Jeg har et valg om å si nei til alle. Eller ja. Jeg har altså valgt det siste.

– Er det en fare at du mener for mye om for mangt?

– Det skal du ikke se bort fra, men jeg konsentrerer meg om en del tema.

–Hva sier du nei til?

–Til ting som overhodet ikke interesserer meg. Men så har jeg mange felt jeg vet mye om.

Her er bare en liten smakebit på hva han har uttalt seg om de siste ukene: Ulvepolitikk. Det politiske spillet rundt byggingen av ny E8 gjennom Ramfjorden i Troms. Plagiatskandalen i Dagens Næringsliv. Han har tatt til orde for å senke stemmerettsalderen, oppfordret Kvinnherad kommune til å kvitte seg med øyene Hatlestrand, Varaldsøy og Ølve, angrepet forestillingen om at slaget på Stiklestad sto mellom kristne og hedninger, og ment at dagens norske kristne svikter arabiske kristne.

– Du er ganske politisk for å være nøytral?

– Det spørs helt hvilken arena jeg er på. Tolker jeg meningsmålinger, må jeg være veldig nøytral. Men skal jeg være helt ærlig, så er egentlig ikke norske valgkamper så spennende i min virkelighet.

– Å?

– Nei. Noe av det morsomste jeg har gjort, var å kommentere en folkeavstemning i Latvia på flamsk til belgisk radio fra Riga. Det er mer den «stylen» jeg liker.

Nesten ustoppelig

– Hvor mange språk snakker du?

– Engelsk, tysk, fransk og nederlandsk.

På norsk er han blitt rangert som landets mest siterte professor. I valgkamper er han like mye å se og høre som de ivrigste politikerne, men det er først de siste årene han er blitt kalt folkekjær.

– Noe skjedde etter foredragene på NRK. Nå stopper folk meg på gaten.

Det var i februar i fjor at Aarebrot foreleste på direktesendt tv. 200 år med norsk historie på like mange minutter. Manus har han ikke brukt siden 1969. For innsatsen ble denne samfunnsvitenskapens popstjerne tildelt Forskningsrådets formidlingspris, og kåret til årets bergenser av Bergensavisen. Han var bortreist på cruise under prisutdelingen, og datteren Maike tok imot prisen. Hun fortalte at hun i oppveksten alltid sa til venner at de ikke måtte spørre faren om noe, for da kunne de risikere å få en forelesning tilbake.

– Er det noe du ikke kan forelese i 200 minutter om?

– Nja, det er vel alltids noe. Men jeg kan snakke lenge om et hvilket som helst tema jeg synes er interessant.

– Tar du mye plass i sosiale settinger?

– Det tror jeg nok. Mine nærmeste prøver stadig å gi meg beskjed om å holde kjeft, og la andre slippe til.

– Hva sier kona om mobilbruken din?

– Hun kan irritere seg grenseløst. Da hun fikk bestemme reisemål på min 60-årsdag, søkte hun etter destinasjoner som var så mange tidssoner fra Norge at det ble umulig for meg å snakke med journalister.

Valget falt på Hawaii, og ekteparet mellomlandet i New York. Klokken tre på natten ringte telefonen.

– Jeg sa til journalisten at jeg var i New York, at klokken var tre på natten. Men jeg er jo nysgjerrig, og lurte på hva han ville. Da sa han at Gerd-Liv Valla var gått av. Resten av natten satt jeg på toalettet og gjorde minst 15 intervjuer.

– Bare koselig å bli kalt folkekjær

Det er ikke nødvendigvis populært i akademiske kretser å stadig siteres i media. Å bli kalt folkekjær er definitivt ingen hedersbetegnelse.

– I dagens medievirkelighet kan ikke vi sitte i våre elfenbenstårn på hvert vårt institutt. Vi på universitetene må ut og fortelle hva vi holder på med. Jeg synes bare det er koselig å bli kalt folkekjær.

Aarebrot ber om å bli trodd når han sier at han ofte henviser journalister videre til andre kolleger.

– Jeg har en liste i hodet over hva mine kolleger har forsket på, og er det noen felt der de vet mer enn meg, ber jeg journalisten ringe vedkommende. Men det som ofte skjer, er at journalisten ringer meg tilbake fordi kollegaen min ikke vil snakke med pressen.

– Er det mye akademisk smålighet?

–Smålighet og misunnelse finnes i alle miljøer. Det som er litt morsomt, er at kolleger på min egen alder gjerne sier at de ikke har tid til å snakke med journalister. Da pleier jeg å sjekke hva de har publisert av forskningsartikler de siste årene.

– Hva finner du ut?

– At de som ikke har tid til å snakke med pressen, tydeligvis ikke har tid til å forske heller.

Han ler så gammel aske fyker som svarte gullkorn i den tette luften. Latteren fortsetter inn i mobilen, denne gangen kommer telefonen fra en riksavis.

Samtalen varer i et kvarter og to sigaretter.

– Det var en forvirret ung journalist som ikke ante hva hun snakket om, sier han etterpå.

– Det hørtes ikke på deg?

– Nei, jeg er nøye med ikke å kjefte på unge journalister. Da må jeg heller hjelpe dem på vei, lose dem vel i havn. Men jeg roser gjerne om de gjør en god jobb. Folk må være flinkere til å rose enn å rise.

– Hvor mye baksnakking av din egen person får du med deg?

– En eventuell baksnakking er vel jeg den siste som får høre.

– Men den eksisterer?

– Som god vestlending vil jeg være forbauset om det ikke foregår noe. Men det bryr jeg meg ikke om.

– Når sluttet du å bry deg om hva andre måtte mene om deg?

– Det har jeg aldri gjort.

– Det kan høres arrogant ut?

– Det er arrogant.

– Har du alltid hatt så høy selvtillit?

– Ja. Jeg var så dårlig i fotball og gymnastikk at jeg måtte utvikle høy selvtillit på andre områder.

Typisk enebarn

Faren var ingeniør, moren hjemmeværende i arbeiderstrøket på Kronstad. Som liten fikk han spørsmål fra moren om han ville ha en søster eller bror. Frank svarte at han ville ha en hund.

– Jeg var et typisk enebarn, beskyttet og det jeg vil kalle styrt bortskjemt, sier han.

Enebarnet fikk ikke lov å gå på skøyter fordi han kunne slå bakhodet.

– Jeg fikk ikke alt jeg pekte på, bortsett fra i bokhandelen. Det var fri tilgang på bøker.

Ti år gammel kunne Frank Aarebrot mer historie og geografi enn mange av lærerne.

– Som liten gutt er det viktigere å være god i gym enn geografi, men jeg følte meg aldri mobbet. Kan hende det var fordi jeg gikk i en ren gutteklasse? Kanskje det ville vært mindre mobbing i skolen om det var rene gutte- og jenteklasser?

– Hvorfor det?

– Kanskje gutter gjør seg til for jentene, og omvendt?

Aarebrot holder nå på å gå i den klassiske fellen for erfarne rikssynsere, dette med å spissformulere seg om tema uten nødvendig kunnskap. Men han henter seg inn igjen.

– Nei, denne teorien har jeg ikke noe belegg for. Men å gå i gutteklasse funket for meg.

Etter studier i USA kom han tilbake til Bergen og traff Marian Flick, en statsstipendiat fra Nederland. Nå har de vært gift i 38 år, og har to barn. I 1976 la paret ut på en lengre seiltur i de nederlandske innsjøer.

– Hun er en seilfundamentalist, og nekter å seile båter med motor. Så det var ingen strøm om bord. Planen var derfor å barbere meg med høvel, men vannet fra kanalen var så skittent at jeg lot det være. Siden har helskjegget vært på.

Ring, ring. Redaktøren fra forlaget trenger et nytt coverbilde til hans neste bok som handler om okkupasjonsårene. Forfatteren spør om de ikke bare kan bruke et av de mange bildene som ligger på nett? Han vet at fotografering betyr mas fra kona om at han må pusses opp.

– Når kjøpte du sist et klesplagg?

– Jeg kan ikke huske å ha gjort det.

– Aldri?

– Nei. Mulig at dette har sammenheng med at jeg er enebarn, jeg var som en dukke som ble påkledd av mor. Men det hender kona insisterer på at jeg skal være til stede når hun kjøper klær til meg.

Livet tok en ny vending i 1990, da han var valgobservatør i Romania. Han fikk en rift i foten samme dag som han besøkte et sykehus med manglende renhold. En bakterie gikk rett på skjelettet, og i tolv år var han plaget med alvorlige infeksjoner. Først fjernet han en tå, og i 2003 måtte han amputere like under kneet.

– Når jeg først måtte fjerne noe, er det like greit at det var foten. Livet mitt forandret seg ikke stort, men det var upraktisk med dette bruddet i den andre.

Ingen hobby for en professor

– Du kunne vært uføretrygdet?

– Ja, for lenge siden. Men dette handler litt om vilje.

– Hvordan?

– De fleste mennesker jobber for å tjene penger, og så har de gjerne en hobby ved siden av. Jeg kjenner ikke en eneste fremtredende professor som har en hobby. Jobben er vår hobby. Det er ingen kunstmalere som kjører modelltog om ettermiddagen. Jeg misunner kunstnere og forfattere som kan jobbe til de dauer.

– Du nærmer deg pensjonsalder?

–Ja, for faen. Heldigvis finnes det land som har et mindre hysterisk forhold til pensjonsalder enn det Norge har. Jeg jobber en del i Frankrike, og der har jeg mange tyske kolleger som er over 70 år. De er headhuntet til Frankrike, fordi Tyskland har de samme tåpelige pensjonsreglene som vi har.

Ring, ring. Dagbladet har et spørsmål om Svalbardtraktaten. Professoren får knapt stumpet sigaretten før det ringer igjen. Han må tenne en ny.

– Hvor var vi, spør han etter å ha takket ja til et portrettintervju med magasinet Kommunespeilet.

– Hva gjør du om ti år?

– Jeg håper å kunne forelese i et land som har større forståelse for eldre akademikeres kapasitet.

Han ser seg rundt. En gang var dette datterens barnerom. Disney-filmer på VHS står fortsatt i bokhyllen, bak stabler med fagbøker og tidsskrifter fra flere tiår.

– Jeg har mye mer å by på, sier han.

Ny røyk.

Så ringer telefonen.

Forelesning:Tusenvis av studenter har fulgt professorens forelesninger på UiB gjennom årene. Her foreleser han om «Norwegian politics» for utenlandske studenter i 2006. Foto: Amundsen, Paul S.
Enebarn: Frank Aarebrot var bortskjemt og arrogant fra starten av, ifølge ham selv. Foto: Privat
Kontoret: Historien om at de fant en savnet sykkel da kontoret mitt ble ryddet, stemmer ikke, sier Aarebrot. Foto: bergens tidende
Russ: Frank Aarebrots studenterbilde som avgangselev ved Langhaugen videregående skole i 1966. Foto: PRIVAT
Maraton: Frank Aarebrot foreleste i 200 minutter om 200 års-jubileet til Norge direkte på tv. Foto: Bergens Tidende
Ung mann: Frank Aarebrots russekort fra Langhaugen videregående skole i 1966. Foto: PRIVAT