Han sendte meg et fornærmet blikk. Her var jo ingenting i orden. Ikke noe servering å få til tross for at han stakk innom på et overraskende besøk.

Egon var tilbake etter over ett år på rømmen, og han dristet seg sannelig til å være fornærmet på oss fordi ikke alt var klappet og klart den dagen han valgte å dukke opp igjen.

Vi har katt, eller for å si det på en annen måte: Vi hadde katt. Egon – en stor, sær, bestemt, men også kosete, hannkatt som kom til oss en vinterdag for noen år siden. Det gikk fint en stund, helt til vi ble nødt til å sette den bortskjemte rakkeren på en aldri så liten slankekur. Man gjør ikke slikt ustraffet mot selveste Egon.

I dyp fornærmelse over at maten ble rasjonert la han nye planer.

Til sist var Egon borte. Jo da, vi hadde selvsagt operert inn chip i nakken hans og regnet med at noen kanskje fant ham og tok kontakt med veterinær slik at rømlingen kom seg hjem. Men det varte og rakk. Året etter den første forsvinningen dukket han opp – på selveste julaften. Rett inn døra og rett bort dit matfatet brukte å stå.

Det ble litt ekstra julekos både på meg og katta den jula, men hverdagene kom, og Egon stakk igjen.

Slik har det gått siden. Fra tid til annen dukker han opp som om ingenting har skjedd. Stadig feitere og stadig like fornærmet over at maten ikke står klar. Ingen av oss klarte å løse mysteriet med hvor han holdt til og hva han drev med på egen hånd.

Men nå er mysteriet oppklart. I sommer ringte de fra veterinæren, noen hadde kommet inn med en katt, og vårt telefonnummer dukket opp da de skannet den feite nakken.

«Egon» lever to liv og har to chipper – en på hver side av nakken. Andre gang han kom til veterinæren med sin nye familie, må han ha blitt chippet på ny. Og det utakknemlige beistet sa ingenting om at han egentlig hadde et hjem fra før. Hva gjør man ikke for å unngå en slankekur?

Han bruker oss som avlastningshjem når de i «fosterhjemmet» er borte. Der heter han «Storegutt» og vet å ta for seg i matfatet. Han flytter nok ikke hjem før de prøver å sette ham på slankekur.

harry.tiller@adresseavisen.no

Foto: TERJE VISNES