Alexandra Bech Gjørv finner seg en plass i skyggen under tuntreet på Gjørv. Ennå har hun noen fridager før kursen legges mot Trondheim og Lerchendal gård, Sintefs staselige hovedsete, en grei langpasning fra RBKs lovpriste hjemmebane. Trolig blir det noen turer dit også. Fotballinteressen i trebarnsfamilien er mer enn middels ivaretatt.

I starten av fellesferien ble det kjent at Skandinavias største uavhengige forskningsinstitusjon for første gang får en toppleder uten teknologiutdannelse. Mange klødde seg nok i realfagshodene sine og lurte på om dette kunne gå.

Ydmyk og frimodig

– Under jobbintervjuene ble «juristen» flere ganger spurt hva hun tenkte om å lede så mange dyktige teknologer, forteller nysjefen innimellom munnfuller av nytinte kanelsnurrer og juice fra egen epleavling. Ektefelle Espen disker omsorgsfullt opp med mat og drikke, men blir kontant skysset bort når han prøver å sette seg.

– Når vi skal snakke om Sintef, blir jeg litt stressa av at du er her, sier juristen til sivilingeniøren, som tusler påtatt slukøret tilbake til flere huslige sysler og får en munter hilsen med på veien:

– Hadet, da, min elskede! Vi sees snart!

Fruen ler og ber tydeligvis om godt vær. Scenen i firkanttunet er ellers som tatt ut av en reklameplakat for tv-serien «Jakten på kjærligheten». Ytterpanelet på de to 1700-tallslånene gløder rødt mot gnistrende grønne plener. En skog av blomstrende gul fredløs i bedet mellom plen og vegg kompletterer paletten. I det fjerne høres kaklingen fra familiens frittgående høner.

Ekteparet overtok praktgården på Sandvollan for sju år siden, men først i februar i år flyttet de tilbake til Espens barndomshjem, fra bolig og jobber i Oslo. Etter planen skulle trebarnsmoren fortsette som partner i advokatfirmaet Hjort, men så oppdaget hun en fristende jobbannonse.

– Dette må være den morsomste toppjobben som en med min bakgrunn kan ønske seg. En blanding av børs og katedral.

Alexandra Bech Gjørv bekymrer seg ikke veldig mye for egen manglende teknologikompetanse. Fra før har hun mye erfaring i å lede ingeniører og kompliserte forskningsprosjekter. Ofte har hun sett at variert faglig bakgrunn beriker både ledermiljøer og kreative prosesser. Og når teknologene er uenige, må de innimellom oppsøke juristene.

– Vi må alle forstå vår egen rolle og våre egne begrensninger. Problematisk blir det først om noen begynner å tro at de behersker mer enn de egentlig gjør.

Den nye Sintef-sjefen har et omfattende nettverk i næringslivet, fra Statoil, Hydro, Sarepta Energi og en rekke styreverv. Hun tror at alt dette er erfaringer som på sikt kommer Sintefs mange kunder til gode.

– Jeg går til oppgaven med en blanding av ydmykhet og frimodighet. Jeg er ikke alltid god på nye ideer, men jeg er ganske flink til å snuse meg fram til andres ideer og til å løfte dem fram i lyset, til begeistring eller sunn kritikk.

Bech Gjørv håper også at Sintef etter hvert kan få en enda viktigere rolle i samfunnsdebatten.

– For å forstå mange av dagens politiske spørsmål trenger velgerne et minstemål av naturfagskunnskaper. Her kan Sintef bidra, for eksempel i klimadebatten: Er det fornuftig å subsidiere fornybar energi? Og hvordan skal konfliktene mellom fiskeri og petroleumsindustri håndteres? Mellom IKT og personvern?

22. juli-kommisjonen

Alexandra Bech Gjørv tok for alvor steget ut i norsk offentlighet da statsministeren ba henne om å lede undersøkelseskommisjonen etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Hun forsto at oppdraget ville kreve alt av henne, både som fagperson og medmenneske. Den gang sa hun til Adresseavisen at hun var redd for at mengden av grufulle detaljer kunne gjøre henne til en mindre glad mor og ektefelle.

I dag innser hun at arbeidet først og fremst var berikende, både faglig og menneskelig.

– Jeg fikk strukket meg maksimalt. Jeg lærte også at verden kan snus på hodet på et øyeblikk. Derfor er jeg nok mer til stede nå enn før. Men arbeidsdelingen i heimen ble langt fra rettferdig. Perioden var slitsom for oss alle sammen, sier hun og stryker gårdskatten Festus over ryggen.

Enkeltepisoder fra «unntaksåret» vil hun huske for alltid: Det dystre besøket på Utøya en kald, klar oktoberdag mens pressefotografene fulgte med på hver eneste bevegelse fra sine posisjoner inne på land. En annen gang møtte hun en stor gruppe foreldre som hadde mistet barna sine. Etterpå ville de ha henne til å prate litt ekstra med søsknene til de døde. Småbarnsmoren ville så gjerne, men så fort at familiens tidsskjema kom til å revne. Derfor sa hun som sant var: At pappaen snart skulle slippe av deres tre barn på møtestedet, for så å dra videre til et fly han måtte rekke.

– Alt ordnet seg. Røde Kors var godt representert i salen og tok kyndig imot mine barn mens jeg snakket med ungdommene om hvordan det var å miste en bror eller søster. Det var en sterk og viktig samtale. Barna mine og barnepasserne var for lengst bestebestevenner da jeg kom ut av salen.

Mistet eget barn

Alexandra Bech Gjørv har selv opplevd å miste et barn. Sitt første.

– Barnet døde inne i magen min, ni dager etter fullgått svangerskap. Det var forferdelig. Jeg var 37 år og visste ikke om jeg kunne få flere ...

De fortvilte foreldrene bestemte seg for å ta godt vare på hverandre. De ville også helst tro at dødsfallet var et utslag av uflaks, at det ikke var noens skyld at det gikk som det gikk.

– Det ville vært mye vanskeligere å komme seg gjennom sorgen om noen kunne klandres for at barnet vårt døde, sier Alexandra.

Etter ganske kort tid ble hun gravid på nytt. Ole, i dag en solid midtbanespiller på elleve år, ble født nokså nøyaktig to år etter foreldrenes storslagne bondebryllup hjemme på Gjørv. Søstrene Blanka og Niki fulgte hakk i hæl, to og fire år etter broren, ivrige fotballspillere de også.

– Hvor viktig var det for deg å få barn?

– Jeg tenkte ikke så mye på å bli mor før jeg møtte «den rette», en som kunne bli en god far for barna mine.

Ifølge pålitelige kilder var det mødrene, Toppen Bech og Inger Lise Gjørv (død i 2009) som skulle spleise de to. Da Toppen besøkte Gjørv første gang, under researchen til tv-serien «Herskapelig», oppdaget hun bildet av Espen i full gardeuniform og var straks i fyr og flamme.

Inger Lise, den gang fylkesmann i Nord-Trøndelag, lot seg (ifølge samme kilder) lett rive med. Men før renkesmedene rakk å konspirere fram et «tilfeldig» møte mellom sine to, hadde de unge tatt grep på egen kant. Espen hadde lest om Alexandra. Han ringte og lokket med blind date på Høstutstillingen. Kjemien stemte, og etter kort tid la paret ut på topptur til Romsdalshorn.

1550 luftige meter over havnivå foregikk frieriet med blomster Espen hadde plukket på veien opp. Kort etter var bryllupsdatoen bestemt, til svigermødrenes store lykke. 175 gjester fra hele landet feiret brudeparet tre dager i strekk.

Morfar døde i fjellet

At frieriet foregikk til fjells var trolig ikke helt tilfeldig. Fjellet betyr mye for begge to. Men Alexandra kunne fort ha tatt skrekken på sin første virkelige store fjelltur, som tolvåring. Morfaren, den asketiske gamle skattedirektør Syver Fagernæs, stilte som erfaren turleder.

– Vi hadde kommet opp på platået mellom Gjende og Olavsbu. Foran oss strålte alle de kjente toppene i Jotunheimen. Han og jeg ble stående for oss selv og beundre utsynet, mens de andre fortsatte. Plutselig datt han bare sammen, som et puff, så var han død.

Oppstyret som fulgte var opprivende. De andre i følget stormet til. Gjenopplivningsforsøk ble igangsatt og helikopter alarmert. Følelsene svingte mellom fortvilelse og håp. Men til slutt kunne ikke mer gjøres.

– Opplevelsene knyttet meg nærmere til fjellet, heldigvis ikke det motsatte. Siden har jeg hatt mange flotte turer. Til toppen av Store Skagastølstind blant annet. Og i fjor sommer greide hele familien å kravle seg opp på Galdhøpiggen.

– Og så var vi på Prekestolen. Og på Torshammaren.

Niki på sju blander seg i praten for å presentere mamma for dagens fangst av godteri, kjøpt for inntektene fra salgsboden med gårdsprodukter som søstrene Gjørv og nabojenta Mia Oline rigget opp nede ved bygdeveien et par timer tidligere. Miniegg fra flokken av fargesprakende høner gikk fort unna til fem kroner stykket. Tilbudet om rips- og stikkelsbærkart (én krone for tre kart) interesserte betydelig færre.

Mammaens bønn om å spare godsakene til desserten utløser ingen diskusjon. Jentene konsentrerer seg i stedet om plankehytta i et tre i hagen. Energiske hammerslag overdøver snart koret av fyrige «kykeliky» fra fem spankulerende haner. Den fineste heter Kleopatra, den nest fineste Toppen. Kjønnsbestemmelse av nyklekt fjærkre hører ennå ikke med blant familiens spesialiteter.

– Hva slags ønsker har du for barna dine?

– Espen og jeg har vært heldige. Jeg håper at barna må få lov til å utfolde seg og bruke evnene sine på samme måte som oss, at også de får oppleve arbeidsgleden, fryden over å jobbe mot mål som er større enn dem selv. Men dagens verdensutvikling virker mer usikker enn da vi vokste opp. Hittil har vi følt oss trygge på at Norges befolkning bare vil få det bedre og bedre. Det beste vi kan håpe nå er vel at vi kan fortsette å ha det like bra. At livsvilkårene ikke forverres.

Misset murens fall

Trebarnsmoren funderer videre. Å skaffe seg kunnskaper om naturen og ressursene som finnes der ute er trolig viktigere enn noensinne. Men så er det dette med studier. Hvor målrettet og seriøst kan vi egentlig forvente at barna våre vil konsentrere seg om egen utdanning? Er det ikke også ganske viktig å være litt spontan? Å løfte blikket fra pensumbøkene en gang imellom?

Juristen husker en scene fra høsten 1989, fra den store lesesalen i Universitetets gamle bygninger på Karl Johan. Brått ble stillheten brutt. En liten gruppe studenter med hammere i neven, buldret inn blant lesehestene.

«Muren har falt! Vi hopper på toget,» hauket de ut over forsamlingen av måpende medstudenter – og forsvant.

– Selvfølgelig skulle jeg blitt med. Til Berlin, da muren falt. I stedet ble jeg rolig sittende og lese to nye kapitler trygderett.

Alexandra sukker lett oppgitt over ungdomsutgaven av seg selv, over manglende evne til riktig prioritering når verdenshistorien plutselig tok en ny retning få togtimer unna.

– Har du drevet noen form for karriereplanlegging? Broren din påstår at du tidlig bestemte deg for å bli sjef, for da fikk du det som du ville?

– He, he ...

Alexandra skjønner fort hva broren har hintet om. Allerede som 15-åring tok hun over som spillende trener for fotballaget sitt, Danderyd Idrottsförening, mens familien bodde i Sverige.

Mamma som forbilde

– Mamma har vært et godt forbilde. Tidlig på 70-tallet var hun sjefredaktør i Alle kvinner og alenemor til to. Trolig lærte jeg mye av henne. Jeg liker å få ting til å skje. Både på jobben og hjemme. Kanskje handler det om lederegenskaper?

Den kommende konsernsjefen snakker om sin rolle i reorganiseringen av Statoils månelandingsprosjekt, om Høyesterettssaken som hun nylig var med på å vinne (den dreide seg om ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelser) og om treneroppdraget for datteren Blankas fotballag i Oslo, Huk jenter åtte år. Og så snakker vi om driften av Gjørv gård, om hjorteflokken på 400 dyr som holder til i krattskogen bak uthusene, om byggåkrene som står fint, men ennå dessverre bedrøvelig grønne langt ut i august, derfor kan de ikke treskes før om minst en måned, om tunkonserten med de Lillos som nettopp er avviklet når dette leses – og om den kommende pendlingen til nyjobben i Trondheim.

Alexandra Bech Gjørv fortsetter sannsynligvis som god kunde hos NSB. Veien er kort til Sparbu stasjon, men strekningen til Trondheim desto lengre. Å konsentrere seg på toget går heldigvis greit. Ektefelle Espen arbeider fra hjemmekontor for oljeselskapet Lundin Norway og må slik avstå fra den daglige, og ofte nødvendige, kontakten med kolleger. Barna har funnet seg fint til rette blant lærere og klassekamerater ved Sandvollan skole. Forhåndsbekymringene på dette punktet viste seg å være helt ubegrunnet. Familiens amerikanske au pair er fotografiutdannet og for øyeblikket hjemme på ferie hos sin familie i Los Angeles.

– Det er viktig å ha god hjelp, sier Alexandra. Selv er hun vant til hyppige jobbreiser, og hun antar at reiseprogrammet blir minst like krevende i nyjobben, både i inn- og utland. Garderoben som behøves ved større og mindre anledninger er hun ikke like interessert i, derfor setter hun stor pris på tips og råd fra sin betydelig mer stilbevisste mor.

– Den lekre langbuksen er kanskje kjøpt etter råd fra henne?

– Helt riktig. Nylig ble den og flere andre plagg kjøpt med mamma og «tante» Lise (Skjåk Bræk) som effektive assistenter. Selv sto jeg inne i prøverommet og tok imot etter hvert som damene med nese for fargekombinasjoner, trender og kvaliteter skyflet inn antrekk etter antrekk.

Hjemme i hagen på Gjørv har odelsgutt Ole trukket i stilig langstripet skjorte med navnet «Messi» tvers over ryggen. Mellom øvde bein danser fotballen hit og dit. Mammaen hans la opp allerede som 16-åring. Jentene ved Atlantic College i Wales fikk ikke spille i serien. Stjernen fra Danderyd IF slapp bare til i to privatkamper: Mot pasientene i en psykiatrisk institusjon, samt de innsatte i nærmeste fengsel. Men fotballgleden er som før. Å trikse med ball er like moro som for 35 år siden. Favorittlaget er fremdeles Arsenal. Fotball-lidenskapen ellers i familien er likt fordelt mellom Barcelona og Liverpool.

En ny treningsøkt står for tur. Pappa har ansvar for jentenes lag, og storebror hyres med som hjelpetrener. Mamma blir hjemme for å forberede familiens årvisse overnattingsekspedisjon ut til en øy i Borgenfjorden. Da terroren rammet en annen øy et annet sted i landet for fire år siden, hadde familien nettopp våknet på sin øy. Alexandra Bech Gjørv var lei seg fordi hun ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Da statsministeren ringte og ba henne om å bidra, tre uker senere, var hun straks klar.

FIRE OM ALEXANDRA BECH GJØRV

Hildegunn Hermansen, venninne, avd. dir. Kirkens Bymisjon

– Alexandra er så leken at barn spør om hun er barn eller voksen. Hun husker alt av barnerim og -sanger og er drivende god til å lage egne sangtekster. Hun er også en god kokk, leser masse og flink til å ta seg en hvil når hun trenger det, gjerne midt i et selskap. Og en veldig god og sosial venninne, som tar vare på folkene rundt seg.

Egil Myklebust, tidigere sjef og generaldirektør i Norsk Hydro

– Som jurist er hun en ener i sitt fag, hun er modig, nysgjerrig og gyver løs på det meste på en uavhengig og uredd måte. Når dette kobles med en intellektuell kapasitet utenom det vanlige, sier det seg selv at hennes kunnskaper etter hvert favner over et svært bredt felt. Alexandra har stor troverdighet, stor integritet, hun er også svært hyggelig å være sammen med.

Unni Steinsmo, konsernsjef i Sintef

– Alexandra er en engasjert og sterk leder. Hun har variert industrierfaring og bidro i sin tid til utviklingen av flytende vindmøller i Norge. Jeg er stolt og imponert over det arbeidet hun gjorde som leder av granskningskommisjonen etter 22. juli.

Lise Skjåk Bræk, «tante», designer

– Barna hennes har vært heldige med sine foreldre. De blir tatt med på det meste og lærer masse om historie og alt annet. Mye lek er det også. Alexandra er ellers ubestikkelig, etterrettelig, ryddig, skikkelig og streit, både hjemme og på jobb, og på en veldig positiv måte. Jeg retter meg nesten litt i ryggen når vi møtes