La belle epoque tok slutt, musikken ble ironisk, kunsten surrealistisk, arkitekturen streng og nøktern. Den utbredte troen på en framtid i fred og velstand gikk i graven med den østerriksk-ungarske erkehertugen. Imperier ble dratt med i forråtnelsen, den gamle verdensorden gikk i oppløsning.
På spørsmålet om hva som ble konsekvensene av den første verdenskrig, svarer noen historikere: Alt! Hele det 20. århundre er en konsekvens av det britene ennå omtaler som The Great War: andre verdenskrig, frigjøringskrigene, balkankrigene, palestinernes kamp mot israelsk okkupasjon, dagens gryende borgerkrig i Ukraina, den gryende storkrigen mellom sunniene og sjiaene og oppløsningen av grensene i Midt-Østen som vi nå ser, alle er de barn av Den store krigen. Selv EU ble uttenkt i drønnet fra skyttergravene. Ideen om å knytte Tyskland og Frankrike uløselig sammen oppsto, det måtte enda en krig til før den ble realisert.
Men krigen ga også kvinnene stemmerett og gjorde Paris til jazzens hovedstad utenfor New Orleans. Aldri så galt…
Imperienes fall
Både det tyske, det russiske, det osmanske og det østerriksk-ungarske imperiet falt under, eller like etter, krigen. Hohenzollernes tid i Tyskland var omme, det unge, voksende tyske keiserriket tålte ikke ydmykelsen fra nederlaget, og slett ikke den enda mer ydmykende behandlingen landet ble utsatt for
etterpå. Huset Romanov ble fjernet av de russiske bolsjevikene. Finland så sjansen, og vred seg varig ut av det russiske grepet.
Kemal Atatürk (bildet) bygget det moderne Tyrkia på restene av sultanens gamle rike, mens det habsburgske keiserdømmet oppløste seg i et stort antall mindre enheter.
Men også seierherrenes imperier fikk nådestøtet, det tok bare lenger tid før virkningene ble tydelige. Verken det franske, det belgiske eller det portugisiske veldet ble det samme etter krigen. Kjernen i de første frigjøringshærene var ofte soldater som hadde slåss for kolonimakten i Europa.
Storbritannia hadde ikke lenger råd til å investere i koloniene. Den generasjonen engelskmenn som skulle styre det enorme indiske subkontinentet lå igjen som lik ved Ypres og Somme.
Påskeopprøret i 1916 var preludiet til den irske frigjøringskrigen, som startet med valgskredet for Sinn Fein i desember 1918 og uavhengighetserklæringen måneden etter. På det tidspunktet hadde Storbritannia nok med å reintegrere de slitne, sjokkskadde og sårete soldatene som var kommet hjem fra kontinentet og sørge over den millionen som ikke gjorde det. Republikken Irland var relativt sett et større tap av territorium enn hva Tyskland opplevde etter krigen.
Oppsplittingen av det østerriksk-ungarske keiserdømmet førte til at Polen og Romania ble større og at Tsjekkoslovakia oppsto. De mange enhetene på Balkan, ulike både i etnisitet og religion, dannet serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike, som ble til Jugoslavia. Oppløsningen av denne konstruksjonen førte til tap av ytterligere en kvart million menneskeliv to generasjoner senere.
Den kristen-nasjonalistiske regjeringen til Victor Orban som for tiden styrer Ungarn, utsteder pass til de store ungarske minoritetene i nabolandene og krever selvstyre for ungarerne i Ukraina i et forsøk på å høste politisk gevinst på minnene om Stor-Ungarn. Landet mistet to tredjedeler av sitt gamle areal da oppgjøret etter Den store krigen var over.
Tapet smerter ennå.
Ismenes fødsel
Én ting var at tyskerne ikke skjønte hvorfor de hadde tapt, noe som ga grobunn for den såkalte «dolkestøtlegenden» om at hæren var sviktet av en konspirasjon av liberale, sosialister og jøder. Verre var det at seierherrene først blokkerte den tyske importen av mat, slik at hundretusener døde, og siden påtvang Tyskland en krigserstatning som ødela økonomien og førte til Weimarrepublikkens hyperinflasjon, der store formuer forsvant over natten og pensjoner ble verdiløse. Trikketurer som kostet én mark i 1914, steg til 15 milliarder verdiløse Reichsmark før den nye Rentenmark ble innført i 1923, og det hele roet seg. Ja, bortsett fra raseriet over å være lurt, utnyttet og ruinert, det ble bare sterkere.
Adolf Hitler var den første politikeren som åpent angrep Versailles-traktaten, men økonomen John Maynard Keynes, som hadde deltatt under forhandlingene i Versailles, skrev allerede i 1919 boken «The Economic Consequences of Peace» der han forutså at avtalen ville føre til økonomisk sammenbrudd i Tyskland, noe som igjen ville få alvorlige økonomiske og politiske konsekvenser for Europa og resten av verden. Uten første verdenskrig ville Hitler antakelig blitt maler.
Da Tyskland erklærte seg insolvent i 1921 og ble reokkupert (i Ruhr-området) av franske og belgiske tropper, ble grunnen lagt for framveksten av nazismen, med 2. verdenskrig, holocaust, oppfinnelsen av atombomben,
Europas deling og den kalde krigen som følge.
Parallelt med nazismen vokste fascismen fram i Italia, mens kommunistene festet grepet både om Russland og de mange randstatene som én for én ble slukt av
den voksende Sovjetunionen. Alle de tre ismene, og deres millioner av ofre, er barn av første verdenskrig.
I 1917 skrev den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et brev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild der han lovet den britiske regjeringens støtte til kravet om et eget nasjonalhjem for jødene. Israel ville ikke vært mulig uten sammenbruddet i Det osmanske riket, utløst av første verdenskrig, og uten jødeforfølgelsene i Tyskland, også utløst av første verdenskrig. 100 år senere er det ingen tegn til at konflikten som Balfourerklæringen åpnet for, skal finne sin løsning. Britene erobret i 1915 Mesopotamia fra det osmanske riket og etablerte staten Irak på tvers av gamle grenser mellom grupper og folke-slag. De langsiktige konsekvensene dominerer nyhetsbildet denne svært blodige, arabiske våren.
Den industrielle døden
Den andre verdenskrigen foredlet massedrapenes morbide kunst, med atombomben som kronen på verket, men det var den første, hvor 28 land deltok, som introduserte verden for giftgass, flybombing, ubåtkrig, tanks og langtrekkende artilleri.
I boken «En sommer» skriver Bill Bryson at før 1914 hadde til sammen rundt 100 mennesker omkommet i flyulykker på verdensbasis. Under første verdenskrig ble mellom 30 000 og 40 000 piloter drept eller påført varig mén. «Våren 1917 hadde britiske krigsflyvere en forventet gjenstående levealder på åtte dager», skriver han.
Ni millioner soldater døde, men det var de fem millionene sivile ofre som viste at moderne kriger gjorde hele samfunnet til slagmark. Sivile var drept også i tidligere kriger, men begrepet «total krig» ble første gang brukt i boken «Der Totale Krieg», som kom ut i 1935. Den var skrevet av den ansvarlige for de tapende tyske hærstyrker, general Erich
Ludendorff. Han var også en lidenskapelig tilhenger av dolkestøtlegenden.
USA tar makten
«1914–18 var et av de store vannskiller også i finanshistorien», skriver den britiske historikeren Niall Ferguson. For første gang utfordret USA Storbritannia som verdens ledende supermakt. Krigen endret ikke bare USA fra låntaker til kreditor, amerikanerne ble verdens bankierer og dollar den dominerende valutaen.
USA lånte de andre vestmaktene enorme summer til krigføringen. Pengene ble stort sett brukt til å kjøpe amerikanske varer, som satte fart i industrialiseringen. Da krigen var over, ville USA ha pengene tilbake. Både Storbritannia og Frankrike protesterte – til liten nytte. Resultatet ble at USA skaffet seg et økonomisk forsprang som økte gjennom hele mellomkrigstiden. Ti år etter at europeerne sluttet å drepe hverandre, laget USA 42 prosent av alt som ble produsert i verden, skriver Bryson. 85 prosent av alle biler og 80 prosent av alle filmer i verden kom fra USA, begge deler var europeiske oppfinnelser.
Etter krigen kom epidemien
Det var ikke bare fly, geværer og stridsvog-ner som ble importert fra USA. Forsommeren 1918 fikk franske soldater plutselig influensaliknende symptom. Mange døde. Men da sykdommen kom igjen sent på høsten, omtrent da kanonene stilnet, var det som om døden gikk med ljå over kontinentet. Epidemien ble kalt Spanskesyken, fordi spanske aviser først skrev om den, i de krigførende landene stoppet sensuren slike urovekkende nyheter.
Fremdeles er det strid om hvor mange som døde i løpet av de snaue to årene epidemien varte, anslagene varierer fra 40 til 100 millioner, men det er normalt å anta at den drepte mellom fem og ti ganger så mange som krigen. Befolkningen i Europa var utmattet med liten motstandskraft. Dødsraten var tre til fem ganger så høy som i nøytrale Norge.
Det er en utbredt, men upresis, oppfatning at første verdenskrig satte slik fart på likestillingen mellom kjønnene. Stemmerettsbevegelsen hadde riktignok gjort fremskritt også før skuddene i Sarajevo –Norge innførte stemmerett for kvinner ved stortingsvalg i 1913 –men det var kvinnenes innsats under krigen som drev fram kravet om politiske rettigheter.
Well done, sister suffragette?
Påstanden er riktig for Storbritannia og Tyskland, som ga kvinnene stemmerett i 1918, og i Belgia, som fulgte etter i 1919, men Frankrike ventet til 1944 og Italia til 1946. Og selv i de mest liberale landene var det en utbredt oppfatning at kvinnenes unaturlige plass i arbeidslivet var nettopp det, unaturlig. I de fleste landene ble krigen betraktet som mannens domene, mens kvinnene skulle ta vare på familien, være mor og vokte samfunnsmoralen. Selv de som hyllet kvinnene understreket at innsatsen ved dreiemaskinene og smelteovnene var midlertidig. Mange krigsenker og eneforsørgere fikk det verre da soldatene kom hjem og forlangte jobbene tilbake.
Men noe var endret. I Storbritannia mang-let det to millioner menn i produktiv alder, 1,2 millioner kvinner mellom 25 og 29 år måtte konkurrere om én million menn, svært mange av dem psykisk eller fysisk skadet. Det var ikke til å unngå at både arbeidslivet og seksualmoralen endret seg. Kvinnenes økte frimodighet ga seg også synlige utslag i form av kortere hår og skjørt – i noen dristige tilfeller til og med bukser
Jazzen ble europeisk
I Paris danset de korthårete og lettkledde kvinnene til en helt ny form for musikk, spilt av svarte amerikanske soldater som ikke hadde lyst til å reise hjem til rasediskrimine-ring og fattigdom i USA. Louis Mitchell's Jazz Kings var de første som livet opp kafeene og dansebulene på Montmartre med den fargete sørstatsmusikken, men mange andre fulgte etter.
Fra 1918 til utbruddet av andre verdenskrig endret amerikanske jazzmusikere det franske kulturlivet. Franske jenter danset gjerne med svarte soldater, mens franske menn jublet da Josephine Baker vrikket seg naken over scenen i den epokegjørende kabareten «La Revue Nègre» i 1925.
Kulturen blir ofte utelatt i oversikter over den første verdenskrigens følger. Det er det ingen grunn til. Europeiseringen av jazzen var bare ett eksempel. Det engelske, litterære språket endret seg. Hemingway skrev at abstrakte ord som ære og mot ble obskøne ved siden av navn på landsbyer og antall regimenter.
Surrealister og ekspresjonister rev i stykker perspektivene og skapte malerier der menneskekroppen var brutt i biter og samfunnet splittet i fragmenter. Funkisstilens rene og stramme linjer erstattet de organiske formene i art noveau/jugendstilen. Den amerikanske litteraturhistorikeren Paul Fussel hevdet at krigen også førte til at ironien vokste fram som en dominerende måte å forstå verden på. Første verdenskrigs overlevende, ikke deres oldebarn, var den egentlige ironigenerasjonen.
Drapet på erkehertug Franz Ferdinand var ikke krigens årsak, bare den lille hendelsen som satte de aller største kreftene i bevegelse. Den britiske historikeren Andrew Roberts hevder at ingen fire år lang periode i menneskehetens historie har hatt større konsekvenser: «På geopolitikken, økonomien, klasseinndelingen, kulturen, nasjonalismen, imperialismen, kolonialismen, seksualiteten, likestillingen og samfunnsstrukturenes område var verden etter 1914 så ulik verden før 1914 at det var som å bo på to ulike planeter».
ukeadressa@adresseavisen.no
