Det hele kommer til å være over før dere vet ordet av det. Se på det som et lite eventyr. Noe eksotisk. Hvem vil vel ikke oppleve Frankrike nå på sensommeren? hadde presten W. Helton spurt da han samlet gruvearbeiderne i Aberdare, lengst oppe i Rhondda-dalen i Sør-Wales. Når han ikke sto på prekestolen i landsbykirken i Porh, litt lenger nede i dalen, hadde han som oppdrag, på vegne av krigsminister lord Kitchener, å rekruttere frivillige til den store krigen.
Flere av gruvene hadde permittert arbeiderne noen dager i forveien, og ingen visste når de kunne komme tilbake i jobb igjen. Sånn sett var det bare å melde seg til tjeneste. Ingen av dem hadde noensinne vært utenfor Storbritannia heller.
Tanken på å kunne gi den fordømte keiseren en på trynet, han som hadde satt i gang elendigheten, virket også pirrende. «Kom dere til fronten og gi ham a bloody nose», hadde vervelederen sagt, og gruvearbeiderne fra Treorchy, Aberdare og Merthyr Tydfill var sjelden tunge å be når noen bød dem på kamp. Patriotiske var de også, briter gode som noen – men først og fremst walisere.
Stolte walisere
To år senere finner vi dem igjen, utmattede og desillusjonerte på bilder fra skyttergravene i Somme i Frankrike. Eventyret er for lengst over. De fleste av de frivillige som dro sammen fra Wales for å gi keiseren en overhaling, er for lengst blitt kanonføde. Apatien kan leses i ansiktene til soldatene som holder skansen og venter på neste ordre.
–De få som hadde kommet så langt som til Somme, hadde vært utrolig heldige, sier forfatteren og historikeren Phil Carradice (bildet). Han har skrevet flere bøker om hvordan den første verdenskrigen kom til å prege gruvebyene i Rhondda i årene etterpå. I flere av landsbyene i dalene nord for Cardiff kom nesten ingen av mennene hjem fra krigen, de fleste lå igjen på vestfronten.
–Kontrasten til bildene som er tatt ved fronten to år senere, er stor fra da de frivillige marsjerte gjennom Cardiffs gater og ble hyllet som helter, på vei til togstasjonen og en treningsleir utenfor byen, tidlig i september 1914.
Ukuelige patrioter
Britene hadde ingen alminnelig verneplikt for hundre år siden og baserte seg på yrkessoldater og reservister. Etter at britene 4. august gikk inn i krigen, kom det knapt nyheter tilbake fra fronten på flere
uker. Først søndag 30. august kunne The Times melde om «store britiske tap» i Sambre og Mons. Ekspedisjonsstyrken var redusert med «flere tusen soldater», og tyskerne var på offensiven.
Vervekampanjen skjøt straks fart over hele Storbritannia, og unge menn sto i kø for å bli sendt til krigen. Bare i løpet av noen timer,
dagen etter at The Times hadde ropt varsko fra frontlinjene, hadde
30 000 menn vervet seg.
Waliserne var like ivrige som engelskmennene, skottene og irene til å melde seg.
Like lite som folk ellers kunne de 750 ungdommene som vervet seg til krigstjeneste i Rhondda-landsbyene i september 1914, vite hva som ventet dem.
–De hadde neppe noen illusjoner om at det skulle bli så enkelt
som vervekampanjen tilsa. De var unge, men herdede gruvearbeidere, som visste når maktpersoner smurte på i tjukkeste laget. Men de var patrioter som ville slåss for nasjonen, uavhengig av klasseskillet, sier
Carradice.
Avisene i Wales laget konkurranser om hvilke grevskap, byer og landsbyer som greide å verve flest soldater. Gruvearbeiderne i Rhondda-dalen vant overlegent i forhold til innbyggertall.
De ble innrullert som rene kameratgjenger og gitt navn som «Rhondda Pals» og «Cardiff Pals», og de skulle holde sammen til
døden skilte dem ad, bokstavelig talt.
–I likhet med alle de tusener av frivillige som ble rekruttert over hele øya i disse ukene i 1914, var gruvearbeiderne fra Rhondda helt uten våpenerfaring. De fikk en så grundig opplæring som tiden tillot, og den var ganske romslig. Først langt ut i 1915 ble de sendt til kontinentet og etter hvert til skyttergravene på vestfronten, forteller Phil Carradice.
Det skortet fortsatt ikke på vinnerviljen. «Vi ses til jul», skrev optimisten John Murray på et postkort som han sendte hjem til foreldrene i Ferndale. Det var poststemplet i havnebyen Southampton, rett før han gikk om bord for å bli skipet over til Le Havre i Frankrike sammen med regimentet av frivillige gruvearbeidere.
Falt som fluer
1. juli 1916 innledet britene og franskmennene forsøket på å bryte gjennom de tyske frontlinjene på vestfronten, i det som skulle bli til slaget ved Somme. Ingen vet eksakt hvor mange av gruvearbeiderne fra Rhondda Valley som ennå var i live og deltok der. Men John Murray overlevde i hvert fall den første uka, før han falt 7. juli. Da var tapstallene for lengst hinsides all fatteevne. Bare den første dagen ble 20 000 britiske soldater drept, i tillegg til at 30 000 ble såret. Det var det største enkelttapet i den britiske hærens historie noensinne.
–Skyttergravskrigen fungerte jo på det viset at det nesten alltid var angriperne som led det største tapet, enten de ble truffet av artillerigranater eller maskingeværkuler – eller av giftgass, som ble brukt i betydelig omfang under den første verdenskrig, forteller Jon Haslock i Somme, en engelskmann med yrkesbetegnelsen «battlefield guide».
Slaget ved Somme varte til november 1916 og kostet mer enn 300 000 liv, rundt 146 000 på alliert side og omkring 164 000 på tysk side. Britene hadde 624 000 døde og sårede til sammen, franskmennene 204 000, tyskerne 434 000. Det var prisen for en alliert framrykning på 9,7 kilometer på det meste. Sammen med andre store slag både på vestfronten og østfronten bidro det også til å svekke den tyske hæren så sterkt at Tyskland til slutt tapte krigen.
Presten på døra
Fra sommeren 1915 og fram til våpnene stilnet i 1918, fikk gruvefamiliene i Rhondda-dalen jevnlig dødsbudskap fra fronten. Det var gjerne presten som tok runden oppover dalen et par ganger i uka og banket på dørene.
–Mange familier i Rhondda-dalen var vant med tragedier, for å si det forsiktig. Det skjedde jo arbeidsulykker med dødelig utgang i gruvene rett som det var. Kvinnene i gruvebyene var neppe bedre forberedt på døden enn andre som fikk presten på døra, men de var vant med at livet var ganske brutalt. Soldatene reiste med stor optimisme fra landsbyene sine, men kvinnene var nok mer realistiske, tror Phil Carradice.
Mens slaget om Somme pågikk, ble gruvedriften i Sør-Wales holdt i gang etter beste evne. En eksplosjon i Senghenydd våren 1916 tok livet av 439 gruvearbeidere. Døden var ingen uvant gjest i dette området, verdenskrig eller ei.
De få som kom hjem igjen til Rhondda, var preget på alle vis, både fysisk og mentalt. Det hadde kostet. Men de hadde gitt keiseren
«a bloody nose», slik de hadde lovet da de vervet seg.
geir.svardal@adresseavisen.no
