Han sitter på Barafu Hut. Det er siste camp før turistene skal forsøke å bestige Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, som rager 5895 meter over havet i Tanzania.
Han har sørget for at bagasjen min ligger i teltet. Det er en sekk på cirka 15 kilo. Han har skrevet navnet sitt i boka mi: «Hussein Muslim Hussenad». Men på fjellet kalles han Oneyanlgo.
–Det betyr «snill fyr» og «en som jobber hardt», sier den unge mannen.
Det norske følget teller 11 personer. Teamet som skal få oss til toppen utgjør 46 personer. Guider. Kokker. Toalettansvarlige. Riggere av telt. Og portere som Oneyanlgo.
–Ikke bekymre deg for meg. Dette er jobben min. Mange sa til meg at jeg passet til denne jobben. Jeg bærer tungt fordi jeg er sterk, sier han.
– Aldri vært på toppen
Det er fem dager siden vi møttes ved Machame Gate. 39,89 kilometer har vi lagt bak oss. Høydesyke, hodepine, kvalme og oppkast har gitt mange i gruppa utfordringer. 4259 høydemeter murrer i beina under vekten av dagstursekken med ekstra klær, nøttesnack og tre–fire liter vann til drikke.
– Jeg husker godt den første gangen jeg skulle klatre i fjellet. Det var tungt. Men jeg ga ikke opp. Jeg ba dem om la meg fullføre. Når jeg er hjemme, passer jeg på å trene. Jeg løper tidlig om morgenen, og av og til trener jeg på gymmen. Det er viktig å passe på kroppen, sier Oneyanlgo.
Toppstøtet er bare timer unna, det skal skje i lyset av fullmånen. Å nå toppen er ingen selvfølge. Den er så nær, men likevel så fjern.
– Jeg har aldri vært på toppen, sier den unge bæreren.
Når tida er inne for å klatre de siste 1300 meterne, må Oneyanlgo vente i campen. Det er bare de mest erfarne guidene som får bli med til toppen.
– Du kommer til å klare toppen, sier han.
– Du er sterk. Du er like gammel som moren min. Men hun ville aldri ha klart å gå i dette fjellet.
Fikk moren til å gråte
Fra mars til mai er det regntid i fjellet. Da har ikke porterne jobb. Totalt blir det mellom fem til syv turer på Oneyanlgo i løpet av året. Han sier han skal jobbe som porter i ett år til. Å jobbe i fjellets støv med tungt arbeid er ingen framtid. Da får andre, håpefulle gutter overta.
– Jeg skal tilbake til skolen, sier han.
Han ble født i nabolandet Kenya i 1994. Kanskje har han fylt 20 år. Han vet ikke når han har bursdag og bryr seg ikke om å spørre moren om det.
Uroligheter i fødelandet fikk foreldrene til å ta med seg sønnen og de to døtrene til Tanzania da Oneyanlgo var fem år.
– Familien min ser opp til meg. De er stolte av meg.
Slik har det ikke alltid vært. Møtet med livet på gata i tidlige ungdomsår gjorde at han måtte ta et oppgjør med vennene han hadde valgt.
Han var 11 år da han fikk moren til å gråte. Det endret alt.
– Jeg vanket på gata sammen med gutter som jeg trodde var vennene mine. Det var alkohol og narkotika, forteller han.
Da han ble latt i stikken av vennene og fersket av politiet i tyveri, tok han valget som noen år senere har ført ham til jobben i fjellene.
Kokk eller entreprenør
– Politiet fortalte mamma at jeg stjal og at jeg ville komme i fengsel neste gang. De ville advare meg og gi meg en sjanse til.
– Hvordan reagerte moren din?
– Hun sa at hennes sønn ikke var en tyv. Så hvis jeg fortsatte å stjele, var hun ikke moren min.
Skyene lager et hvitt hav under oss, og det nærmer seg turens høydepunkt.
– God tur til toppen, sier han.
Han vet at noen turister vil returnere til campen uten å ha klart å nå toppen. Mens andre vil nyte gratulasjonene som venter.
– Jeg skal hjelpe deg med å oppfylle drømmen din, sier han.
Selv har han tungt arbeid som venter. Men slitet i fjellene skal belønnes med dollarsedler i nevene. Lønna er tipsen fra turistene. Turtøy som kan selges eller tas til eget bruk vil være en ekstra bonus. Han er litt nærmere sin egen drøm.
– Jeg vil gå på mer skole. Jeg vil jobbe som kokk eller entreprenør. Jeg kan også tenke meg å hjelpe ungdom bort fra gata.
For livet på gata er ikke noe for ham.
– Men gata lærte meg engelsk, sier han.
– Farvel, Norway people!
Språkkunnskapen åpnet nye muligheter for ham. Han underviser de yngste barna i engelsk på en privat skole.
– Tanzania er et vakkert land. Men jeg drømmer om å se mer av verden. Jeg vil gjerne reise.
Ett døgn etterpå er det tid for å si farvel ved nasjonalparkens utgang. Gaver fra midnattssolens land er overrakt. Varme klær og gåstaver har skiftet eier.
For turistene er Kilimanjaro blitt et minne for livet. Toppen er en opplevelse du ikke glemmer. For Oneyanlgo er fjellet starten på reisen videre.
– Farvel, Oneyanlgo. Takk for alt. Jeg ønsker deg alt det beste, sier jeg.
– Farvel, Norway people! smiler Oneyanlgo.