Den velkjente konflikten mellom rike og fattige land er den største trusselen mot en global klimaavtale i Paris.
Det er utad stor tro på at det vil bli en global klimaavtale ved FN-møtet i Frankrikes hovedstad. Møtet starter i Paris på mandag og skal etter planen avsluttes fredag 11. desember. Statsledere og fremtredende forhandlere har uttrykt stor tro på at det vil bli en avtale. Årsaken til optimismen er at det bokstavelig talt er bedre klima for en avtale nå enn under København for seks år siden og dels at forhandlingsposisjonene er helt annerledes. Denne gangen har over 170 land på forhånd kunngjort hvor mye de vil kutte.
LES OGSÅ: Klimaforhandlinger i 25 år
Men det er også hindringer. Derfor er det slett ikke sikkert at det blir noen global klimaavtale i FN-regi. Forhandlere peker særlig på tre punkter som er så vanskelige at Paris kan ende i en klima-fiasko lik den i København i 2009.
1. I-land versus u-land: Skillet mellom industriland og utviklingsland kom inn i den internasjonale klimaverden i 1992 i Rio, da det første rammeverket for FNs klimaforhandlinger ble vedtatt. Utfordringen er at skillet ikke er justert siden, selv om verden har forandret seg kraftig. Derfor er land som Kina, verdens største utslipper av CO2, i klimasammenheng fortsatt et utviklingsland. Av samme grunn er også Singapore et u-land, selv om landet i noen målinger er rikere enn Norge. Hvis Kina og andre rike u-land ikke skilles fra Tsjad og de fattige u-landene, kan det stå i veien for en avtale.
LES OGSÅ: - Togradersmålet er mulig, men bare i modellene
2. Penger til de fattige: Det andre virkelig vanskelige punktet er hvordan de rike landene økonomisk skal hjelpe de fattige med det grønne skiftet. Til nå er det samlet inn 62 milliarder dollar av målet på 100 milliarder i et globalt klimafond. Det er faktisk foran fremdriftsplanen som skal sikre en opptrapping frem til målet om at det årlig fra og med 2020 skal gis fra rike til fattige land 100 milliarder dollar som skal brukes til klimaformål. Hvem som skal få støtte fra dette fondet kan bli en nøtt av dimensjoner. For eksempel kan Saudi-Arabia, en av verdens største oljeprodusenter, komme til å kreve en andel av disse pengene, og har faktisk argumenter på sin side, selv om det virker fullstendig absurd.
De 100 milliardene som årlig skal samles inn er i den virkelig store sammenhengen et nokså lite beløp. Det mangedobbelte skal investeres for å gjøre verdens største byer grønnere i årene som kommer. Til fornybar energi og energieffektivisering er det globalt et investeringsbehov frem til 2030 på anslagsvis 13500 milliarder dollar.
LES OGSÅ: Fornybar energi vokser mest
3. Erstatning for tap og skade: Det vil bli krevende å ta hensyn til øystater som risikerer å bli slukt av havet. Mange klimaendringer kan kompenseres med ulike tiltak, slik vi her i landet bruker mer penger til flomsikring av boliger, veier og jernbaner. Men når ministater som Tuvalu, Kiribati og Marshalløyene risikerer å forsvinne i Stillehavets bølger, hvordan skal verdenssamfunnet kompensere det? Hele gruppen med utviklingsland, de såkalte G77, der også Kina er med, støtter et krav om at de store utslipperne skal gi fra seg kredittkortet og oppgi pinkoden til øystater og fattige land med lavtliggende byer. G77 krever at utslipperlandene må forplikte seg til å betale regningen, selv om ingen vet hvor stor kostnaden ved å reparere byer og flytte folk vil bli. De vestlige forhandlerne tror ikke Kina egentlig støtter dette kravet, siden landet selv har overtatt rollen som verdens største utslipper av klimagass, og følgelig kan bli nødt til å betale. Det er også ekstremt vanskelig å fastslå hva slags naturkatastrofer som skyldes klimaendringer og hvilke som ikke gjør det.
LES OGSÅ: Dette er G77
FNs klimatoppmøte er symboltungt og mye styr og oppmerksomhet. I sin kjerne er det også beintøffe forhandlinger og kameler som må svelges. Den rike og den fattige del av verden må gi og ta annenhver gang hvis klimaet skal bli vinneren.