Hege Storhaugs nye bok nører opp under manges bekymring etter flyktningstrøm og Paris-terror. At nesten ingen norske medier har diskutert innholdet i boka, er pinlig.
Hege Storhaug er ikke usynliggjort av norske medier. Ifølge nyhetsklipptjenesten Retriver er hun omtalt 446 ganger i norske papiraviser i år (over dobbelt så mye som i fjor), og helt sikkert mye, mye mer på nett, så vel i tradisjonelle medier som sosiale medier og på andre nettsteder.
I oktober skrev Kjetil Rolness en omdiskutert kommentar i Dagbladet til støtte for Storhaug, kalt «Hatet mot Hege», hvor han omtalte islamkritikeren og Human Rights Service-aktivisten som «den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten». Nå framstår hun i økende grad som et slags sannhetsbevis for en voksende nei-side.
I begynnelsen av november lanserte Storhaug sin nye bok «Islam – Den 11. landeplage». En knapp uke senere skjedde terrorangrepene i Paris. Siden kan det virke som om pendelen i norsk folkedyp og deler av offentligheten har svingt. Storhaugs advarsler mot islamisering og innvandring har fått større klangbunn etter som flyktningstrøm har tiltatt og terrortrusselen fra den såkalt islamske staten har preget Europa.
Hos landets største avis, VG, pågår en folkeaksjon for å få kåret Storhaug til «Årets navn». I Tromsø raser diskusjonen i begge byens aviser og på sosiale medier etter at to kommentatorer i Nordlys, henholdsvis på egen Facebook-side og i avisen, har uttrykt interesse for Storhaugs tale under et møte i byen.
Samtidig er Storhaugs bok inne i sitt 5. opplag, med 17 000 eksemplarer, noe som er oppsiktsvekkende for en 335 sider lang og ganske tung debattbok om religion. Torsdag meldte Aftenposten at det er én sak som bekymrer Ola og Kari Nordmann mer enn klimaendringene: Innvandringen.
Det er ingen tvil om at «Islam – den 11. landeplagen» treffer og rører i tidsånd. Derfor er det rart at ikke flere norske medier har diskutert, problematisert eller vurdert innholdet i boka. Det sier dessverre en del om utviklingen i norsk offentlighet at bare fire norske aviser, ifølge Retriver, har anmeldt den: Klassekampen, Morgenbladet, den kristne avisen Dagen og Fædrelandsvennen. All ære til dem for det.
Anmeldelsene i de tre største avisene er svært negative, mens tidligere Høyrepolitiker Hallgrim Berg i Dagen er svært positiv og mener flere kapittel burde «bli sende som opplesningsserie i NRK». Etter å ha lest boka, er det grunn til å advare sterkt mot Bergs forslag. Selv om Storhaug har flere gode poeng og åpenbart skriver med et glødende engasjement, er boka som helhet nærmest fanatisk og dessuten overraskende amatørmessig skrevet.
Likevel lykkes hun for mange sannsynligvis i å mane fram et truende fiendebilde, med krigsretorikk, skremmende eksempel og utstrakt sitering av islamkritikere gjennom tidene. Mens Arnulf Øverlands «Kristendommen – den tiende landeplage» (1933) var et foredrag som fikk plass på 15–20 sider og hadde en stram, polemisk form, preges og svekkes Storhaugs bok av at hun prøver å rette kritisk lys mot islam fra alle kanter, på alle måter, fra Muhammeds tid og fram til i dag.
Boka er best skrevet og mest relevant når Storhaug bruker egne erfaringer og observasjoner fra Norge, Sverige, Danmark, Pakistan, Frankrike og England, med kvinnekamp og frihet som uttalt drivkraft for forfatterens advarsler mot utviklingen innen islam i Europa.
Hennes oppgjør med islam fra 600-tallet og opp mot vår tid, er et underlig sammensurium av sitater, tolkninger, påstander og referanser. Hennes bekymring for voksende jødehat i Europa er høyst betimelig, men når hun hevder at islams hellige skrifter har tekstmateriale som er 9,3 prosent antijødisk mot «bare» 7 prosent jødehat i Hitlers «Mein Kamp» framstår Storhaug omtrent like fanatisk og enøyd som noen av dem hun advarer mot.
Det vises at boka ikke er gitt ut av et tradisjonelt forlag, men et gjør-det-selv-forlag. Det er lett å påpeke svakheter ved «Islam – Den 11.landeplage». Etter som opplaget stiger og selv bokhandlere i Trondheim har plassert den i hylla for anbefalte utgivelser med klistrelappen «Denne må du lese!», blir den manglende diskusjon av boka pinlig – for norsk offentlighet. Ei bok som så til de grader treffer tidsånd, lesere og en av vår tids store tema, bør diskuteres, selv om boka er dårlig og tendensiøs.