Priskrigen på mat vitner om en grunnleggende mangel på respekt for folk og dyr.
Ribbe som er billigere enn hundemat, julepølse som koster mindre enn et drops. Den som ikke trodde man kunne kjøpe noe for én krone lenger, tar feil. Priskrigen på mat gir oss en pakke pepperkaker, marsipan og surkål for et kronestykke. Er du villig til å doble får du en pakke ferdig grøt. Det er vel omtrent det samme som emballasjen koster. Julepølsa til Rema 1000 koster 7,50 kroner per kilo. Det er mindre enn det koster for én kilo poteter. Et sted går et godt kjøp over til å bli et uhyggelig kjøp.
Les også: Tør vi stole på denne gjengen?
Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) hyller matvarekrigen. I kjent stil skyver hun de fattige foran seg. - For meg er det viktig at disse prisene gir folk som vanligvis ikke har så mye å rutte med anledning til å skaffe seg litt ekstra julekos, uttaler landbruksministeren til VG. Hadde jeg et øyeblikk trodd på at dette handlet om omsorg for de fattigste, skulle jeg sett på utspillet med litt blidere øyne. Jeg blir uvel av en landbruksminister som viser en så grunnleggende liten respekt for mat. Når det koster mer for én liter cola (sukkervann med farge) enn for ett kilo ribbe, er det noe som er riv ruskende galt.
Les også: Vill priskrig på mat før jul
Det handler om langt mer enn respekt for norske bønder. Det handler også om respekt for dem som blir mat. Kua som produserer melk, grisen som blir ribbe, høna som legger egg. Er det noe vi trenger så er det mer kunnskap om hvor maten kommer fra. Unger skal ikke tro at pølser og ribbe er noe vi finner i kjøledisken. Det er levende vesener som er avlet opp, fått mat og stell, levd et liv og til slutt blitt slaktet. Det minste vi kan gjøre er å vise maten respekt, ikke dumpe den for å bli lokkemat.
Selvfølgelig gjør pris noe med oss. Hadde maten kostet det den egentlig koster, ville vi tatt langt bedre vare på den. I dag kaster vi nesten en tredel av all maten vi kjøper. Det kan tyde på at mat ikke er så dyrt som Sylvi Listhaug vil ha det til. Prisen på en vare bør gjenspeile hva det koster å produsere den. Det som er lett å kjøpe er som regel også lett å kaste. Hvor mye respekt får vi for ribbe og surkål til gi bort-priser?
For butikkene handler dette om lokkepriser. Når vi løper dit for å hamstre ribbe og surkål, kjøper vi som regel resten der også. Det er slett ikke sikkert prisen på handlelappen blir lavere til slutt. Det er et spill.
Les også: Svensk trønder vil lede julen inn i nye spor
Den store kostnaden er det andre som betaler. Levende vesener som blir forbruksvarer, produsenter som ikke får betalt, lav respekt for maten vår. Vår bruk og kast-kultur er kvalmende nok. Det er rett og slett uanstendig å gjøre mat til en del av den.