Parisavtalen kan bli det vendepunktet som fremtidige generasjoner trenger for å ikke dømme oss som lever i dag for hardt.
Først gikk et sus gjennom den store kongressalen i Le Bourget, i utkanten av Paris. Deretter brøt applausen og jubelen løs, da Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius klokken 19.27 kunngjorde at verden har fått sin første globale klimaavtale.
Som journalist skal jeg være kjølig nøktern til det meste. Jeg har vært på klimamøter også tidligere, men avtalen som ble halt i land lørdag ettermiddag er helt spesiell. Det er en beslutning med perspektiver og konsekvenser som er vanskelig å fatte, men som kan føre til et sårt tiltrengt skifte i menneskers syn på hemningsløs bruk av jordens ressurser, og først og fremst at vi ikke kan fortsette de enorme utslippene av klimagasser til atmosfæren.
I nåtid er det vanskelig å vurdere langsiktig betydning av en begivenhet. Hvis ting går skikkelig galt i bakkant av FNs klimatoppmøte, kan det hende at møtet blir en parentes i klimasammenheng. I øyeblikket velger jeg heller å håpe og tro at Parisavtalen vil stå som en historisk begivenhet.
Ja, avtalen har sine svakheter. Noen av dem er til og med betydelige. Det får vi høre mye om i dagene som kommer. Men det er tross alt en avtale og alle verdens land er sammen om den. Det er første gang det inngås en global klimaavtale som gjelder for alle verdens land. Det er derfor også en verdensomspennende erkjennelse av at utslipp av klimagass er et globalt problem med enorme dimensjoner. Det som slippes ut over Norge er også Indias problem og motsatt.
Parisavtalen er lenket sammen med beslutninger i 186 land om utslippskutt. Parisavtalen er bygd på kutt som er nasjonalt bestemt. Klimaavtalen som sådan er verdiløs uten de kuttene. Et av de aller viktigste punktene i avtalen er at de fleste land er forpliktet til å bestemme nye og mer ambisiøse kutt hvert femte år. Det er nødvendig for å komme i nærheten av målet om maksimalt to grader global oppvarming og ambisjonen om 1,5 °C. Femårsregelen styrker betydningen av avtalen, men forutsetter selvsagt at landene gjør som de nå har sagt at de skal gjøre.
Ett døgn på overtid ble det klart at ingen land blokkerer avtalen. Usikkerheten om dette økte da det siste plenumsmøtet, med delegater fra nesten alle verdens land, ble utsatt og tiden gikk. Nesten to timer etter at møtet skulle ha startet, kunne Fabius omsider slå klubben i bordet. Da hadde det blant annet gått rykter om at en gruppe afrikanske land ville ha flere penger i klimafinansiering for å godta avtalen. Hvis kun ett land hadde stemt imot, ville det ikke blitt noen global klimaavtale. Det var det som skjedde i København i 2009. Da fikk Kina skylden for at det ikke lyktes. Men ingen stemte imot i Paris i kveld.
Jeg er ikke den eneste journalisten som ikke greier å legge følelsene til siden. I det enorme pressesenteret brøt jubelen løs da avtalen ble vedtatt. Ja, vi journalister skal være kritiske, og vi er det. Men vi har også barn som igjen får etterkommere. De fleste av oss ønsker å være ansvarlige samfunnsborgere, og hvis jeg skal snakke for min egen del: Jo mer jeg har satt meg inn i klimaproblemet, jo mer bekymret er jeg blitt.
Mangel på engasjement i klimaspørsmålet skyldes nok først og fremst at mange ennå ikke føler problemet på kroppen. Noen gjør det allerede. De som opplever mer uvær, flere og mer voldsomme flommer, tørke og hetebølger, som ser at permafrosten tiner, eller at varmekjære barkebiller truer med å ødelegge skogen deres. At det ikke er skiføre i Bymarka er veldig smått i den store sammenhengen, men også det kan være et tegn på et klima som er i ulage på grunn av menneskeskapte utslipp.
Hvis vi som lever nå ikke greier å kutte klimautslippene til null, kan vi med rette bli sterkt klandret av fremtidige generasjoner. Derfor handler ikke dette bare om jus, økonomi, politikk og fordeling av ressurser. Spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer er også et dypt moralsk spørsmål. Har vi som lever akkurat nå, et kort øyeblikk selv i menneskenes historie, rett til å bruke kloden og atmosfæren som vi vil?
Noen av pressefolkene som er her kan mye mer om klima enn mange av forhandlerne selv. De har opplevd opp- og nedturer og vet at ingenting kommer uten tautrekking, finsliping, ta og gi og talløse nederlag etter 20 år med internasjonale klimaforhandlinger.
Da også disse fikk en tåre i øyekroken i Paris i kveld, forteller det meg at dette kan ha vært en kveld for historiebøkene.
Flere artikler om klimakrisen:
Dette er de største klimasynderne
Kan unngå de verste klimakonsekvensene
- Statoil: Vi er en del av løsningen, ikke problemet
Klima for dummies: Dette kan du og jeg gjøre for å redde klimaet
Klima for dummies: Hva skjer på klimatoppmøtet?
Klima for dummies: Hva skjer om vi bare peiser på?
Kjøttfri uke-blogg: Kålburger? Særlig!
Kjøttfri uke-blogg:- Jeg liker ikke fisk
Kjøttfri uke-blogg: Min kamp mot kufis
Kjøttfri uke-blogg: - Det er ikke enkelt for oss veggiser
Kjøttfri uke-blogg: Byttet ut biff med bønnespirer
Kommentar: Tre ting som kan gå galt i Paris
Kommentar: De verste av de verste
Kommentar: Vi er alle klimaskeptikere
Kommentar: Slik kan klimaet reddes
Kommentar: De som er mest bekymret
Kommentar: De som kødder det til