Vi er mange som har en uforklarlig tristhet med oss i julen.
Skal jeg ta sats og hoppe? Jeg er livredd for at det ikke er noen bunn i det store svarte hullet, at det ikke finnes noen vei ut. Redd for å få vite noe jeg ikke visste. Redd for å leve. Redd for å dø. Redd for hva det gjør med organismen. Redd smerten. Kraften. Det guddommelige. Meg selv. Redd mitt eget verd.
Kroppen husker, lagrer på gamle opplevelser som ikke skulle skjedd, men å stenge følelsene ute har gjort meg til et offer. Så selv om jeg har det bedre i livet enn noen gang, så har julespøkelset våknet og jeg vurderer om jeg skal bedøve det med mye mat og drikke eller møte denne svarte avgrunnen med min styrke?
I år har jeg i hvert fall tro på at bare denne uken går over, så blir det ok. Julen er som en tannlegetime, den går over. Men troen mister sine tagger når høytiden nærmer seg og sjelens skjørhet skjelver. Troen er ikke så sterkt forankret som jeg håper på hvert år. Likevel har noe endret seg, jeg er ikke fornærmet. Jeg forstår at også noen andre har en uforklarlig tristhet med seg i julen. Jeg har bare satt litt ord på det og har en sterk offentlig stemme.
Det viser seg at tro kan bare være med til et visst nivå, lenger ned i mørke må jeg gå alene. Familien min er der og er en motstand mot det tomme. De holder meg i hånden når det blir som verst, mens jeg famler rundt i mitt eget mørke, de vet at det går over. Jeg har også det siste året funnet mere støtte i meg selv. Jeg må bare gråte for ikke å drukne. Når mannen min vil trøste meg, så vil han stryke på mitt kinn, men huden føles så tynn at det gjør vondt å bli tatt på. Han vil holde mitt hjerte og ta bort min smerte, og han hater de som har vært stygge med meg som barn, og det er jo en mager trøst når smerten er for jævlig.
Men jeg er ikke lenger et skadet barn, jeg vil være en ansvarlig voksen. La smerten stoppe opp i min generasjon, så den ikke arves av mine. Jeg vet jo at julen går over. Jeg har tilgitt og akseptert kroppens evne til å huske og lagre. Hjernen har lyst til å bli med inn i mørket og forklare, men det kan den ikke, da blir ingenting gjort, da går jeg bare rundt meg selv, ulykkelig og full av forklaring. Med overgivelse kan jeg bli fri og finne gleden tilbake.
Et skall må bort, en stram, vond følelse i magen, et vilt dyr som har stivnet, som til slutt må skrike det ut, slippe taket, så jeg slutter å skjelve, da kan jeg vende tilbake til det som faktisk skjer i dette vidunderlige vakre livet.
Man kan ikke kjøpe seg ut av en mørk avgrunn. Du kan ikke snakke deg ut av det heller. Det krever handling og aksept av situasjonen. Tro mine ord, jeg skulle gjerne sett for meg en jul uten smerte, fylt med bare glede og jeg tror at det går an, selv om jo mer jeg vet, jo mindre jeg aner. Jeg vet at det er vanskelig for andre å forstå, men disse ordene hjelper kanskje på forståelsen for noen.
Jeg er utdannet barnevernspedagog, og det ble jeg fordi barn skal ikke oppleve å gå gatelangs på julaften, våkne på dørmatten 1. juledag. Jeg har fått så mye juling lillejulaften at jeg måtte opereres om natten. Sett voksne sovne fra julematen. Jeg har grått i timevis som barn fordi sviket føltes så stort og det ble ikke som forventet. Jeg har følt et ansvar, som jeg aldri skulle hatt, for at mine yngre søsken skulle slippe å føle seg utrygge. Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie, men jeg vil at det skal ta slutt.
Jeg ønsker meg trygghet og sikkerhet inni meg til jul. Usikkerheten i julen handler ikke om hva jeg skal servere til middag eller hvor mange gaver jeg får, det er en basisfølelse i ubevisstheten og går ikke vekk når jeg søker trygghet i ytre ting. Men jeg liker å tro det, når energien ikke flyter fritt, vil jeg gjerne ty til enkle løsninger og lure meg selv til å tro at enkle løsninger virker. Jeg har løyet for meg selv i årevis om dette. Men nå har jeg smakt på forståelsen, og den tvinger meg i kne, det nytter ikke å intellektualisere dette lenger. Det er bare å ta sats og gjøre som Bjørnstjerne Bjørnson sa: Hopp, Karoline, hopp!
