Arkitekt Ole Wiigs julegave til Trondheim kan bli en god plan for fremtiden. La den ikke ende opp som nok en mappe i kommunearkivets skuff for fremtidsvyer.

Tordenskiold bydel: Arkitekt Ole Wiig ser for seg en ny bydel kalt Tordenskiol, her vil det være gangbru fra Tordenskiold allmenning og over til den gamle driftsbanegården til jernbanen. Foto: Ole Wiig

Få tema bygger flere hyllemeter i kommunale arkiver enn urealiserte planer og visjonsutkast. De produseres på løpende bånd av arkitekter og planleggere, løftes opp og fram i folkemøter, trykkes i aviser og utløser debatt, begeistring og sinne. Og de forkastes like fort av politikere til fordel for noe mer tradisjonelt.

Les også: Vil ha 50 000 fler til å bo sentralt

På lille julaften lanserte arkitekt Ole Wiig et slikt visjonsutkast for Trondheim i Adresseavisen. Det virkelig gode med planen er at den synliggjør hvordan mer enn 40 000 mennesker kan plasseres i umiddelbar nærhet av Midtbyen. En slik utvikling kan skape nye og spennende sentrumsbydeler samtidig som det kan generere mer omsetning innenfor elveslyngen. Fire hovedmomenter må likevel føyes til dette visjonsutkastet, dersom det skal kunne vise vei mot en fremtid som byen er tjent med.

Først og fremst må en ny sentrumsplan ha et særlig fokus på nybyggenes varighet. Vår tids kanskje største hykleri er forsøkene på å plassere et klimastempel på lavenergihus som er bygget med så dårlige materialer at alt må skiftes ut innenfor en 30-årsperiode. En fremtidsrettet sentrumsplan bør ta opp i seg en ny standard for nybygg, nemlig en krevd levetidsgaranti for alt nytt som skal opp. Skal vi klare å nå våre klimamål må vi bygge for 200 år, ikke for 30. Denne ambisjonen henger dessuten nøye sammen med det andre tilleggsmomentet en slik plan bør ha, som er en langt høyere ambisjon enn den som råder i dag for nybyggenes form.

Les også kronikken: Bygg mot sjøen

Det sier seg selv at man ikke satser på arkitektoniske kvaliteter ved et bygg som ikke er ment å skulle leve lenger enn en hest. Og Trondheim har allerede både gode og skrekkelige eksempler på hvordan nye bydeler og byrom har blitt utformet de siste årene. Nedre Elvehavn vokste fra byjubileet til tidlig 2000-tall frem med en høy arkitektonisk standard helt til man nådde Rosenborgbassenget. Deretter virker det som både planleggere, arkitekter og utbyggere la alt annet enn ambisjoner om kvadratmeter på hylla. Ilsvika begynte også med praktfulle visjonsutkast, men endte i det store og hele opp som en byggerigg utstyrt med branntrapper med gater imellom.

Skal man klare å nå mål om både varighet og arkitektonisk kvalitet må kommunen bruke alle tenkelig redskaper for å belønne satsning på dette. Utbyggerstanden må samtidig følge Terje Roll Danielsens eksempel fra Nedre Elvehavn, nemlig det å ha ambisjoner for det de bygger utover mest mulig profitt. Og for alle som tviler, Roll Danielsen ble en rik mann på å bygge Nedre Elvehavn, men mistet alt på grunn av aksjekjøp i herværende avis under finanskrisen. Det er mulig å tjene store penger på å bygge med høy kvalitet. Det har han ettertrykkelig bevist for Trondheim.

For det tredje må en sentrumsplan ta opp i seg hensynet til byens egenart. Midtbyens viktigste fortrinn er, sammen med handel og kulturinstitusjonene, sporene av 1000 år med byhistorie i bebyggelsen. Ytterligere 9000 boenheter kan etter Wiigs plan skapes innenfor elveslyngen. Kommunalråd Geir Waage satte en standard for slik fortetting i Adresseavisen

8. desember, da han uttalte at utviklingen ikke må gå på bekostning av Midtbyens historiske egenart. En ny sentrumsplan må derfor synliggjøre hvordan disse to ambisjonene kan møte hverandre.

Det fjerde og siste momentet kan neppe legges til en plan, men må hugges i stein over inngangen til bygningsrådets møtesal, nemlig politisk mot. Ole Wiigs visjonsutkast ble postet på Facebook av nær sagt hele bystyret på lille julaften. Men evner våre begeistrede politikere å gjennomføre en slik plan? Skal en by sikte mot høyere himler i byutviklingen trenger den politikere med høye ambisjoner for fremtiden og med evner til å være lojale mot disse når det røyner på. For eksempel når useriøse utbyggere forsøker å stemple dem som utviklingsfiendtlige når disse ikke klarer å forhandle bort kvalitet til fordel for egen vinning.

Det er mye bra i Ole Wiigs plan som vi bør ta med oss inn i året som kommer. Politikerne må likevel bruke den siste frihelga til å grunne over sitt eget ansvar. Og ikke minst til å la seg friste av de uante mulighetene som ligger i modig byplanlegging.

Nyåret vil vise om de tør.

Stay tuned!