Styrken som ligger i oljefondet er kanskje også vår største akilleshæl når vi går inn i fremtiden.

For mange vil 2015 huskes for det som er personlig – gleder, tap og håp. Andre vil sitte igjen med undring over hvordan ett lite barn på en strand et flyktig øyeblikk fikk oss til å føle et noe må gjøres, før frykten meldte seg i det verden banket på vår dør. Fra et snevert trøndersk ståsted – det denne avisen dekker best – var det et strålende år: Rosenborg seiret på alle fronter.

Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen

For en som lever av å vite noe om det som var, står 2015 som det store stemningsskiftet. Femten år med økonomisk fremgang snudde brått. Fremgangen var båret frem av bytteforholdet med utlandet. For å si det enkelt: Kina som global vekstmotor bidro til å holde oljeprisen høy og prisen på importerte varer lav. Vi ble rett og slett mer velstående uten egentlig å ha gjort noe for å fortjene det. Flaksen holdt seg gjennom det største tilbakeslaget Europa har opplevd etter 1945. Der lønnene ute ble skåret, kunne vi unne oss fortsatt fete påslag.

I september 2014 begynte oljeprisen å falle. Nå er prisen om lag en tredjedel av nivået gjennom 2012-3. Lavere veksttakt i Kina materialiserte seg i arbeidsledighet i Sandnes. Fra å ha levd på globaliseringens solside, får vi nå merke noe av baksiden. Utover i 2015 ble følelsen av stemningsskifte sterkere. Kronen har fått juling, ledigheten er stigende og mange er usikre. Statsministernes yndlingsord har gått fra å være robust til omstilling.

Men det er et merkelig skifte. Vi vet noe skjer, vi vet det er dramatisk, men det angår egentlig ikke oss. De arbeidsledige er jo uansett stort sett rogalendinger – breiale er de og overbetalte har de vært – dette har de sikkert ikke vondt av. For folk flest fortsetter festen, de er i arbeid og boligprisene stiger. Syden blir dyrere, men det er sol og strender i Trøndelag også.

Det vi er vitne til er det klassiske konjunkturforløpet til en liten, åpen råvareøkonomi. Mektige impulser ute gir et innenlandsk oppsving som fortsetter lenge etter at det ytre har snudd. Litt enklere, vi fortsetter festen lenge etter at barmannen har sagt at det er på tide å gå hjem. Oppvasken kan da lett bli stor.

Sist gang vi opplevde noe slik var i 1986. Fra senhøsten 1985 til våren 1986 falt oljeprisen med to tredjedeler. Utenriksøkonomien gikk i til rødt. Statsminister Willoch trakk forsiktig i nødbremsen, men måtte gå. Gro kom og kronen ble devaluert med ti prosent. De store varsellampene blinket, men festen fortsatte. Kredittveksten det året lå på over tredve prosent og forbruket økte videre. Eiendoms- og aksjepriser fortsatte oppgangen. Fra 1986 til 1987 økte eiendomsprisene med 23 prosent.

Det gikk ikke så bra. Lånefesten 1984-6, utløst blant annet av Willochregjeringens påkrevde, men lite gjennomtenkte deregulering av bankene, hadde liten støtte i underliggende økonomiske realiteter. Når disse sviktet bar det fort utforbakke. Om vi tar høyde for inflasjon falt verdien av norske boliger med mer enn 40 prosent mellom 1987 og 1992. Næringslivet slet når oljemotoren gikk på tomgang. Staten måtte stramme inn. Arbeidsledigheten steg til nivåer sist sett i mellomkrigsårene. Banktapene balte på seg. I 1991-93 ble de største forretningsbankene ble tatt over av staten.

2015 er ikke 1986, men mye rimer. Om fortsettelsen blir lik årene etter 1986 vet vi lite om. Det er mye som er ulikt. Utfordringene kan fremstå som større. Oljen har i dag større ringvirkninger, ikke minst fordi det er bygget opp en stor serviceindustri. Samtidig har langvarig oppgang skapt forventninger til fremtiden som gjør omstilling vanskelig. Motsatt har staten har i dag en vesentlig større økonomisk handlefrihet enn i 1986. Valutakursen tar nå mye av støyten – målt i utenlandsk valuta er store deler av den særnorske lønnsveksten alt blitt barbert borte.

Styrken som ligger i oljefondet er kanskje også vår største akilleshæl når vi går inn i fremtiden. Oljeformuen har bidratt til en politisk kultur – på tvers av partilinjer – hvor utfordringer skyves fremover og økt uttak av oljefondet fungerer som støydemper. Foreløpig er omstilling mest et ord.

Lars Fredrik Øksendal, økonomisk historiker