La meg like godt med det samme be meg fritatt for trykkfeilsdjevelen som nærmest forfølger meg i mine Signert-artikler.
Jeg er lei av at «Stalin-orgel» (en bestemt bruk av granatkastere under siste verdenskrig) blir til Statoil-Norge eller at Hannah Ryggens «pessblått» (som var hva hun sa) blir til «pissoir-blått» av trøndersk finfølelse. Så derfor til min korrekturleser – ta deg sammen denne gang.
Men så til saken eller sakene. Da jeg var i Paris for å lage Hedda Gabler gjorde jeg en merkelig iakttagelse. For dette arbeid ble vi alle rikelig belønnet. Vi alle, var fem kunstnere: Frans Widerberg, Jens Johannessen, Knut Rose, Ørnulf Opdahl og undertegnede fikk ikke bare velge et Ibsen-stykke selv, men også absolutt hele greia betalt; opphold, arbeid, mat, drikke – noe som på naturligste vis minner om telegrafist Bårdsen hos Hamsun som ved en anledning sier: «mat og drikk,» og som på spørsmål om hvorvidt han sa drikk med vilje, svarer: «Jeg sa det ikke med uvilje.»
Dette ble faktisk temmelig dyrt for den som skulle betale – faktisk utallige millioner – og det skulle en grønnsakhandler i Oslo – hans navn var Øyvind Johansen og uvisnelig heder og ære til ham for det. Men det som slo meg ved mang en anledning var at når folk hørte at han var grønnsakhandler ble foretagendet av en eller annen grunn ikke helt stuerent. Kunne, eller aller helst burde, en grønnsakhandler egentlig beskjeftige seg med Ibsen? Man var litt betenkt – burde ikke pengene komme fra et litt mere anstendig hold – en skipsreder for eksempel ville jo være noe helt annet. Denne stand er dog litt nærmere kultur. Det ble aldri sagt, men det lå i luften. Penger lukter litt allikevel, og da foretrekkes nok havluft i stedet for vanlig, skitten norsk jord. Noe som forteller oss at vi er noen store snobber egentlig, alle sammen.
Men fra den ene høytstående stand til den andre, fra rederne til teologene. Biskop Gunnar Stålsett holdt konfirmasjonspreken der han omtalte flyktningsituasjonen. Jeg skal ikke blande meg, det er for komplisert og for langtrekkende til denne korte artikkel, men jeg merker meg at også han preket om gode og onde mennesker – i hvert fall om det gode og det onde – og Sylvi Listhaug hørte så absolutt ikke til de førstnevnte. Særlig mislikte han ordet «godhetstyranni» og da ikke bare ordets mening, men også ordet som ord i det det, etter hans mening ikke gikk an å sammensette et positivt ord med et negativt; det vil si godhet og tyranni. Men da vil jeg henlede biskopens oppmerksomhet på for eksempel «rålekkert» eller enda sterkere «dritlekkert» som vel er toppen av uttrykk for begeistring. Hvis en ung mann sier at «det var en dritlekker dame», kan man være sikker på at det kommer fra det innerste indre, ja nærmest fra de edlere deler – ja, da tenker jeg selvfølgelig på hjertet.
Og for til slutt å bevege meg litt inn på til og med et teologisk område. Thomas Mann, som også visste litt om ord, og antagelig også en del om religion, og ikke bare de harmoniske sider – om de finnes – bruker et sted mer enn ett ord mere uttrykksfullt enn noe nemlig ordet «lysthelvetet». Nei, min gode mann, motsetninger er ikke nødvendigvis forkastelig, jeg vil heller si tvert i mot, de fremhever og forsterker hverandre.